Til nytte og nytelse

TURMAT ER VIRKELIG ET BEGREP som rommer mye, når du begynner å tenke på det.

I den ene ytterkanten: En ren nytte og nødvendighet – å fylle opp magen og gi rask energi til å ture videre.

På den andre siden av aksen: Ren nytelse – mat med nysankede råvarer, som putrer over bål i god slow food-stil, mens du ligger i mosen og studerer skyer.

Midtpunktet er matpakken med brødskiver, salami og svett brunost. Langs denne langt fra lineære aksen finner vi også pølsetermos, Kvikk Lunsj, pinnebrød, Real turmat, suppe på termos, dry tech, spekepølse, appelsin, havregrøt, energibarer, pannekaker, nybakt brød fra DNT-hytte, suksessterte om du er polfarer Erling Kagge og gratis mat hos folk langs veien om du er loffer. Fyll inn passende innhold for deg.

Turmat har ikke en direkte oversettelse til engelsk. Trip food har liksom en litt annen mening, og trail food gjør heller ikke nytten. I fare for å være navlebeskuende, kan det være at «ut på tur» er noe litt særnorsk, og i dette landskapet finner vi kjente elementer som allværsjakka, den litt ukomfortable hilsingen på stien som vi aldri gjør ellers – og turmaten?

DET FINNES JEGERE som ikke er med på jakt for å jakte, men for pannestekt smørbrød og kaffe laget på bålet. I marka finner du feinschmeckere som tilhører ytterkanten av skalaen nevnt over, som rigger seg til i lyngen og flipper opp et gourmetmåltid med nyhøstede ingredienser for et mest mulig lokalt og sesongbasert måltid. Til fjells kan du se gramjegere, folk i førstegangstjenesten og andre praktikere som nyter en dry tech på farta, og furete, værbitte vandrere i blasse anorakker med stabler av brødskiver med nøysom mengde pålegg. I kjølvannet av maratonløptrenden har jeg til og med sett folk som løper med fløte i sekken for å kinne smør samtidig som mil slukes. Det er vel også en form for turmat?

Du finner også turmatentusiaster som meg, som haster hjem etter jobb, rasker med seg gårsdagens middagsrester i en matboks og tar med husstanden på tur i skogen. Bare fordi.

TURMAT SOM ET BEVISST fenomen, altså skiftet fra den nyttige matpakka til «la oss gå ut i naturen og lage noe godt å spise», har antakelig ikke eksistert veldig lenge, om vi ser på de store linjene.

– I norsk sammenheng så er det «å gå på tur» en ny ting. Har du jobba hele dagen i fjøset eller med slåtten, så frister det neppe med en tur i fjellet senere på dagen, sier mathistoriker Christopher Sjuve på telefonen.

– Det var opprinnelig ikke et folkelig fenomen, og tur som forlystelse var forbeholdt overklassen. Det er et moderne fenomen som kom etter industrialiseringen. Etter krigen eksploderte turgåing. Nasjonalfølelsen ble veldig sterk etter frigjøringen. Da skulle vi ut og se på landet vårt. Og da hadde vi selvsagt med oss niste. Vi er et brød-spisende land, så da var det antakelig to brødskiver med smør, pølse, ost og et egg om du var heldig, sier han.

Ikke så langt unna dagens typiske niste, og heller ikke så langt unna det vikingene tok med seg på ferden til nye land.

– Fordi Norge er et vinterland har vi blitt gode på konservering. Det gjorde oss godt skodde for å lage proviant til lange vikingtokter. Skulle du leve i Norge, måtte du beherske kunsten å lage mat som varte hele vinteren; flatbrød, tørrfisk og spekemat. Tørt brød var bra på tur. Det varer jo nærmest evig. Samme med det berømte fenalåret og tørrfisken, som også er utrolig lett. Pinnekjøtt må også nevnes – riktignok mer som mat for lange reiser enn som turmat, forteller Sjuve.

– Det er våre røtter. Sånn sett er vi eksperter på turmat. Vi har ikke behov for flatbrødet på samme måte i dag, men jaggu, hva har vi på brødskiva? Det er saltpølsa, som er spekemat. Et nikk til våre forfedre som lærte seg denne kunsten, sier han.

Utover nista, pølse og «det grusomme pinnebrødet som aldri blir stekt ordentlig», mener Sjuve at det er god spredning innen turmatkulturen. Men at det er et segment blant turfolket, er helt sikkert.

– Det konkurreres litt i feltet på å ha med seg den kuleste maten. Når noen kan fiske opp både pledd, quiche lorraine og en flaske rosé ut av kurven som den største selvfølge, føler jeg meg litt passé med de trøtte pølsene. Men det trenger ikke være så komplisert. En sopptur, hvor du tar med smør, brød, salt og pepper og kanskje en skvett rødvin. Å legge seg i lyngen og vente på noe godt – det er eventyr for meg, sier Sjuve.

LENGE FØR GOURMANDEN kom til skogen, har speideren vært der og drevet med såkalt primitiv matlaging; uten moderne redskaper og rennende vann, men ved hjelp av stekestein, kniv, fyrstikker – og selvsagt det viktige bålet.

Gjerne med mat fra naturen og helt sikkert litt brus, men ikke så mye, for da ble sekken for tung. Det kan vel tenkes at selv speideren vipper frem en dry tech iblant.

Men la oss være ærlige: Frysetørket mat på pose med en termos med kokende vann attåt har fått et litt ufortjent skråblikk?

Den frysetørkete turmaten på pose er ikke en utenkelig del av turmatens evolusjon. Ifølge mathistoriker Sjuve kan de gule posene med tørket mat kalles en kommersiell og moderne variant av turmaten vikingene hadde med seg da de seilte til Lindisfarne og innover elvene i Russland.

De ultralette posene med et komplett måltid har vært et stort fremskritt for viddevandrere og langturentusiaster som slipper å bære seg i hjel. For forsvaret var det bokstavelig talt en lettelse å få byttet ut «død mann på boks» i feltrasjonene med frysetørket mat. Produsenten Drytech AS har med Real turmat posisjonert en sterk merkevare i Norge, og er en hjørnesteinsbedrift i Tromsø som visstnok har all produksjon basert på fornybar energi og har halvert matsvinnet i produksjonen. Er det ikke nettopp sånt vi skal leve av etter olja?

UANSETT HVA DU PAKKER sekken med, så er det mer interessant å undre over hvorfor vi pakker sekken. Ingrid Espelid Hovig så at mer fritid endret matkulturen. På åttitallet laget hun oppskrifter for mat på farta, om det var i fjellet eller på søndagsbilturen. Matkultur formes nettopp av hvilke behov vi har. Det er jo ikke «bare fordi» at jeg og andre tar med familien ut i skogen og tvinger dem til å spise svidd pinnebrød og middagsrester ristet sammen i en boks.

Det er fordi det er radikalt å komme seg ut i naturen i den ellers kontorbaserte hverdagen vår, og hvor mange skifter var det nå igjen?

Mon tro om turmatfenomenet også kan ses i sammenheng med folks fremmedgjøring fra matproduksjon og matlaging. Samfunnet bugner av supertilgjengelig mat. Vi trenger verken slakte eller dyrke og omtrent ikke tilberede noe som helst for å bli mette. Nå snakker jeg først og fremst for meg selv; å jobbe litt ekstra for maten, som tungvint matlaging i skogen, er en måte å håndtere tilgjengelighetssamfunnet på.

Christopher Sjuve er enig i tankerekken:

– Er det noe det moderne mennesket har for lite av, så er det natur og ekte mat, ved siden av kjærligheten, for å snakke i store bokstaver. Det er jo det vi higer etter og vil ha mer av, sier han.

↑ «Mamma, kan jeg spise den?» Billie på to vet at naturen er full av mat. I et beredskapsperspektiv er det jo ikke dumt å kunne litt om sanking og matlaging uten rennende vann og stekeovn. Være litt mer som speiderne og bestemødrene, altså.

matlaging i skogen, er en måte å håndtere tilgjengelighets-samfunnet på.

Christopher Sjuve er enig i tankerekken:

– Er det noe det moderne mennesket har for lite av, så er det natur og ekte mat, ved siden av kjærligheten, for å snakke i store bokstaver. Det er jo det vi higer etter og vil ha mer av, sier han.

PÅ SETT OG VIS kan vi si at turmat i dag ikke bare handler om nytelse, men også om nytte og overlevelse. Kunnska-pen om den er det tryggest og finest å lære av andre men-nesker. Enten det er på speiderleir, med mamma på tureller med bestemor på bærplukking.

I Frilufts-kokeboken fra året 1900 kan vi lese: «Selv om maten er kokt i friluft kan den godt være veltillaget og næ-rende. (..) Og maten behøver slett ikke som så mange trorå være krydret med røk, garnet med halvbrente kvister ogbestrødd med aske.»

Selv om dette i dag høres ut som noe du får servert på en nordisk Michelinrestaurant, står poenget seg om atnærende og smakfull mat like gjerne kan bli til i friluft sompå kjøkkenbenken.

PÅ SETT OG VIS kan vi si at turmat i dag ikke bare handler om nytelse, men også om nytte og overlevelse. Kunnskapen om den er det tryggest og finest å lære av andre mennesker. Enten det er på speiderleir, med mamma på tur eller med bestemor på bærplukking.

I Frilufts-kokeboken fra året 1900 kan vi lese: «Selv om maten er kokt i friluft kan den godt være veltillaget og nærende. (..) Og maten behøver slett ikke som så mange tror å være krydret med røk, garnet med halvbrente kvister og bestrødd med aske.»

Selv om dette i dag høres ut som noe du får servert på en nordisk Michelinrestaurant, står poenget seg om at nærende og smakfull mat like gjerne kan bli til i friluft som på kjøkkenbenken.