Datoen 19. juni 2019 ble et skille for norske landbruksdyr. Dokumentaren Griseindustriens hemmeligheter ble vist på NRK Brennpunkt. Norske grisers tilværelse ble slått opp stort i mediene til manges forskrekkelse og betonggriser ble et begrep.
Det ble også et skille for Norun Haugen. Hun hadde levd under falsk identitet som landbruksvikar i norske fjøs og slakterier i fem år – med skjult kamera. Hun ville vise hvordan dyrene i intensivt husdyrhold faktisk hadde det.
– Livet mitt ble snudd opp ned etter dokumentaren. Fra å leve et isolert liv, til plutselig å bli veldig eksponert. Da den ble vist satt jeg under et bord. Jeg følte for å gjemme meg. Det var mye media, men jeg måtte og ville stå i det for dyrenes sak, forteller Norun. Ren Mat møter henne for en kaffe på Grønland i Oslo.
Siden da har Norun viet livet til å være dyrevelferdsrådgiver.
– Jeg jobber alene. Det er mye arbeid, men fordelen er at jeg er uavhengig og ikke trenger å stå ansvarlig for andres budskap eller arbeidsmetoder. Jeg pleier å si at sjefen min er dyrene.
Det er systemet, gjennomsyret av effektivitetskrav, som påvirker mennesker til å gjøre dette.
Arbeidet går med til politisk arbeid, tråle forskning og tilsynsrapporter fra Mattilsynet. I februar kom det første store, politiske gjennomslaget for landbruksdyrene.
– Sammen med Venstre fikk jeg jobbet ut et forslag som fikk flertall på Stortinget. Det ble startskuddet på politiske endringer. Flere viktige punkter gikk gjennom. Blant annet å se på insentiver og nye krav for å bedre dyrevelferden i griseindustrien, som uteareal, mykt underlag og miljøberikelse, forskning på alternativer til co2-bedøvelse av griser på slakteri og kverning av levende hannkyllinger. Det høres kanskje ikke så mye ut, men for meg som har jobbet politisk en stund er det et gjennombrudd at flere politiske partier har gått sammen for å bedre velferden for landbruksdyra. Men det trengs jevnlig pushing.
Hvorfor akkurat landbruksdyr?
– Jeg er oppvokst i Oslo, men familien min hadde hytte i Valdres hvor vi var hele sommeren og i andre ferier – jeg var heldig. Der fikk jeg mitt første møte med kyr og sauer ute på beite. Det var mange av dem i barndommen min, men ettersom årene gikk ble det færre og vanskeligere å finne dem. Det ble tydelig at landbruket var i endring, sier Norun.
– Siden jeg var liten har jeg hatt en tilknytning til landbruksdyrene og vært veldig glad i dem, men reflekterte lite over hvordan de lever når de ikke er på beite, for det ser vi jo aldri.
DA NORUN STUDERTE filosofi, hvor dyreetikk var et av fagene, begynte hun å stille spørsmål ved hvordan dyrene behandles.
– Det var mye snakk om forholdene i utlandet, men ikke i Norge. Da jeg spurte var svaret «nei, her har vi verdens beste dyrevelferd», en veldig bastant påstand. Jeg er både nysgjerrig og bekymret av natur, og måtte vite mer. Jeg spurte aktører i kjøttbransjen om å komme på besøk, og da jeg ble avvist ble jeg mer mistenksom. Hva er det de prøver å skjule? Jeg kjente til undercover-metoden fra utlandet, og jeg lagde meg rett og slett en rolle og bestemte meg for å gå inn og se og dokumentere. Det hjalp jo ingenting at bare jeg så det. Jeg kom meg inn i industrien og skjønte fort hvorfor de ikke ønsker utenforstående velkommen, forteller Norun.
Jeg kom meg inn i industrien og skjønte fort hvorfor de ikke ønsker utenforstående velkommen.
Derfra ballet det på seg. Jo mer Norun så, desto mer engasjert ble hun, og desto mer forstod hun at dyrene var avhengig av dokumenteringen.
– Ingen forteller historiene deres.
Det var ikke planlagt å holde på i fem år, eller at det skulle bli en dokumentar. I løpet av de årene arbeidet hun med gris-, fjørfe- og melkeproduksjon. På 11 slakterier og 15 gårder i tillegg til å være med på dyretransport og rugeri.
Hvordan var det å se dyr som kanskje ikke har det så bra som de burde ha det og ikke kunne hjelpe?
– Det var helt jævlig, det må jeg bare si. For det første var det vanskelig å faktisk ikke kunne gjøre noe for dem. Mamma har lært oss barna at vi skal gripe inn når noen har det vondt, enten det er dyr eller mennesker. Det opplevdes naturstridig å ikke gjøre noe. Jeg forsøkte å bruke fornuften og tenke at jeg ikke kunne gjøre noe for disse dyrene. De er liksom fortapt i systemet. Men jeg kunne dokumentere. Og med <k>det</k> forhåpentligvis bidra til at færre dyr trenger å oppleve det samme. Det var en evig kamp mellom fornuft og følelsene som var veldig sterke for dyrene, forteller Norun.
DA HUN VAR alene i fjøset kunne hun gjøre små bedringer for dyrene.
– Jeg hentet vann til underernærte grisunger, eller hjalp dem bort til spenene. Jeg sprayet blåspray på bogsårene til purkene, som de får av å ligge på betonggulv, eller ga litt ekstra halm å ligge på. Jeg kunne gjøre små bedringer, men voldsbruken kunne jeg ikke gjøre noe med, sier Norun.
Det er sterkt å høre Norun fortelle om sin opplevelse. Hvordan kan mennesker håndtere disse opplevelsene, kanskje daglig?
– Jeg bruker ofte meg selv som eksempel på det jeg tror skjer med dem som jobber med intensivt husdyrhold, nemlig at man blir avstumpet etter hvert. Det første som skjedde, var at jeg sluttet å gråte i bilen på vei hjem. Det skremte meg, og jeg lurte på hva slags monster jeg hadde blitt. Det er en del av min identitet å være et følelsesmenneske, og noe ble tatt fra meg av industrien. Jeg skjønte etter hvert at empati ikke er det samme som tårer, og jeg klarte å stenge av. Men det var skremmende i starten, forteller hun.
Ingen forteller historiene deres.
NORUN BLE NUMMEN, og det er hun fortsatt i dag.
– Jeg kunne se mye uten å få en sterk reaksjon. Dette temaet er noe jeg er veldig opptatt av og som jeg synes blir altfor lite kommunisert. Nettopp det som skjer med mennesker når man jobber under så brutale forhold og det er normalen. Ofte så er de alene i det og det er ingen som kan korrigere det eller stille spørsmål ved det man gjør, mener Norun.
– På slakteriene så jeg arbeiderne som drev kyrne, og det gjør noe med deg å drive redde kyr med slag. Det er også tillatt å bruke elektrisk drivstav under visse betingelser. Jeg tror ingen mennesker egentlig vil utsette dyr for lidelse. Jeg så menneskene bak handlingene, og jeg synes synd på dem. Jeg synes ikke kjøttindustrien slik den er i dag er bra for verken dyr eller mennesker, sier hun.
De fem årene med falsk identitet var ensomt.
– Jeg levde i en boble. Jeg hadde ikke kontakt med familie i lange perioder og kuttet kontakt med venner. Jeg dro den kanskje litt langt for å beskytte den falske identiteten – men jeg ville ha gjort det igjen. Det var vanskelig å slutte. For hvor mye dokumentasjon måtte til for å vise at dette er et systemproblem som ikke handler om enkeltbønder? Vi får ikke til endringer uten å kjenne til problemene, sier Norun.
DET OVERRASKET MANGE at det var «vanlige folk» som stod bak vanskjøtselen av dyrene i Brennpunkt-dokumentaren.
– Fellesnevneren for disse bøndene var at de var ressurssterke mennesker. Flere hadde tillitsverv i landbruksorganisasjoner og én hadde vært leder i Dyrevernnemda til Mattilsynet. For meg var det viktig å vise at brutaliteten begås av helt vanlige folk. For hva forteller det om systemet de er en del av? Mennesker er utrolig tilpasningsdyktige, og vi er ikke upåvirket av det miljøet vi jobber i. Jeg er sikker på at om disse bøndene hadde jobbet i et bedre landbrukssystem hadde de ikke gjort disse handlingene. Det er systemet, gjennomsyret av effektivitetskrav, som påvirker mennesker til å gjøre dette. Skylden kan ikke legges på enkeltbønder. De gjør det beste de kan innenfor de rammene de har, men det er umulig å se hvert enkelt dyr når det er så mange av dem. Til slutt blir du fjøsblind og avstumpet, mener Norun.
Likevel uttalte daværende landbruksminister Olaug Bollestad at hun «.. ble både sint og skuffet, fordi hun hadde forventet noe annet av bøndene».
Jeg kunne gjøre små bedringer, men voldsbruken kunne jeg ikke gjøre noe med.
– Vi har ofte en forenklet idé av dyremishandling. At du må være sadist for å begå dårlig behandling av dyr i landbruket. Men mye av lidelsen er lovlig, så dyrene lider selv om regelverket følges. Det er ikke totalforbud å utøve vold mot landbruksdyr, mye er «gråsonevold», og det var derfor Økokrim slet med å tolke hva som var lovlig eller ikke i oppvasken etter dokumentaren. All vold bør anses som ulovlig og unødig, det jobber jeg spesifikt for, sier Norun.
Hun mener at vi må løfte blikket, selv om det er ubehagelig og syndebukker ikke kan pekes ut.
– Jeg opplever at landbruket ikke vil snakke om systemfokuset, kanskje fordi de er redde for å miste omdømme. Men det er ingen som tjener på en slik forenkling. Vi må begynne å anerkjenne at dette handler om større problemer enn enkeltbønder. Mitt budskap til bøndene er å være åpne om at dere påvirkes av dette og være med på å stille krav.
GRIS- OG FJØRFEHOLD anses som de mest intensive husdyrproduksjonene og det er her Norun legger ned mest arbeid.
– Siden nittitallet har det vært en intensivering, spesielt innen grise- og kyllingproduksjonen. De tradisjonelle husdyrrasene ble ikke betraktet som produktive nok, og det avles på stadig mer produktive dyr der den biologiske grensen sprenges.I intensiv smågrisproduksjon har norsk griseindustri avlet frem purker som får i gjennomsnitt 16 grisunger per kull Dødeligheten blant grisungene er høy, på grunn av underernæring, lav fødselsvekt og infeksjoner, men «det lønner seg». Mange overlever jo. Purkene insemineres på nytt etter drøyt fem uker siden forrige fødsel og hun må produsere store mengder melk. Over tid får hun dårligere og dårligere hold, og mange får i tillegg bogsår etter å ha ligget på betonggulv i svært stimulifattig miljø. Intensivt husdyrhold handler om å holde kostnadene nede samtidig som produksjonen skal være høy. For dyrevelferden har ambisjonene vært svært lave da det er mer lønnsomt å ha dyr stuet sammen på trang plass under unaturlige levekår, forteller Norun og legger til at for eksempel arealkravet for slaktegris ikke har vært oppdatert siden 1996 selv om ny forskning har kommet til.
– Regelverket er faglig utdatert, selv om det kommer mye god forskning på levekår og dyrevelferd fra NMBU, sier hun.
Samtidig som mengden grisekjøtt øker, er det en nedgang i antall grisefarmer. Det er en tydelig utvikling mot mer effektiviserte gårder med flere dyr.
NORUN JOBBER FOR bedre velferd for dyrene, men også for bøndene, for det ene kommer ikke uten det andre. Likevel har hun fått mye hat.
– Det kom særlig fra landbruket i kjølvannet av dokumentaren. Men jeg ga litt blaffen fordi jeg var trygg i det jeg hadde gjort. Jeg ble ofte kalt dyremishandler, og det ser jeg på som en slags forsvarsstrategi hvor de prøvde å flytte fokus vekk fra avsløringene til å svekke meg som avsender. Det er også flere bønder som har tatt direkte kontakt med meg og det har blitt til flere gode samarbeid med det jeg kaller foregangsbønder som strekker seg lenger enn minimumskravene. Min erfaring er at ved å snakke sammen så oppdager man at man er enig i mer enn man tror, sier Norun.
Opplever du at holdningene til kjøttindustrien har endret seg etter dokumentaren?
Ja, det synes jeg. Kjøttindustrien har hatt monopol på virkelighetsframstillingen om dyrenes levekår, og det har blitt utfordret. Jeg håper og tror at flere er blitt kritiske til det de blir presentert. Jeg merker også en endring hos politikerne, som for eksempel med gjennomslaget vi fikk tidligere i år, sier Norun, som forteller at en viktig del av det politiske arbeidet er å ta med politikere til foregangsbøndene for å vise tiltak i praksis – gode eksempler på hvordan nye tilskuddsordninger kan være med på å dreie landbruket mot bedre dyrevelferd.
NORUNS ENKLE RÅD til dem som ønsker en endring for landbruksdyra er å engasjere seg.
– Jeg håper med min historie å vise at det er mulig for enkeltmennesker å gjøre noe. Det er kanskje lett å tenke at ens handlinger er en dråpe i havet, men det er summen av enkeltpersoner som fører til endringer. Alt, stort og lite, engasjement for dyr har betydning og er verdifullt, avslutter hun.
