Intervjuer

Hønemor

Marianne Olssøn overtok en broilervirksomhet, en enorm låve, et stort hvitmalt hus med en hage som for det meste besto av gressplener. 11 år senere fremstår gården som en av Norges vakreste og mest tidsriktige gårder, og det til tross for tilbakeføring av hus og hage til slik det var i 1840.
Hovelsrud Marianne Foto Wandawideroe Renmat
Det er grønt i flere sjatteringer i kjøkkenhagen som er laget etter modell fra 1840. Marianne har satset stort på kyllinger, men er også veldig engasjert i alt som gror. Vil dere se den symetriske hagen fra luften, ta en titt på gårdens hjemmeside.

Regnet øser ned over Helgøya, men i det jeg triller inn foran låven titter sola frem. Sol og regn, regn og sol, akkurat det en gård trenger. Porten, gårdsbutikken og hagen er åpen for alle denne lørdagen. Marianne er blidere enn sola, overlater butikken til neste generasjon og følger meg ut i den overveldende hagen.

Den ser ut som om den har vært slik bestandig, men jeg har sjekket hjemmesiden og vet at det ikke er mer enn seks år siden den var en byggeplass. Helgøya er viden kjent for godt klima og god, kalkholdig jord. Men det er ikke nok; en visjon, en drøm trengs også. Familien på Hovelsrud vil skape noe unikt, og de vil kunne leve av det. Derfor har Marianne sluttet som advokat i Oslo og satt seg mål om å levere de beste og fleste økologiske kyllingene til norske forbrukere. Dessuten renovere et hus og en hage som ingen har sett maken til siden tippoldefarens tid.

HUN HAR GJORT hjemmeleksen sin, og det skulle vel også bare mangle med bakgrunnen hun har. Hun vet at nordmenn liker lyst kjøtt, men at av de rundt 60 millioner kyllingene som ales opp i dette landet er det under 1 prosent av dem som har hatt en økologisk tilværelse. Norge har overproduksjon av konvensjonelle egg og en økende etterspørsel etter økologiske. Antagelig går det samme vei med kyllingkjøttet. Jo mer vi forbrukere vet om dyrevelferd, eller manglende sådan, desto lettere blir det for oss å velge. Det er i hvert fall det Marianne håper når hun ukentlig sender 1000 velfødde kyllinger til slakt, og poster i vei på sosiale medier at nå må folk på Østlandet løpe og kjøpe Hovelsrudkyllinger på Kiwi.

Jeg mener rett skal være rett, både for mennesker og dyr.
Utearealene til kyllingene er fulle av små kryp i jorda som de liker å grave etter. Kløver og gress liker de også. Snart vil frukttrær danne et fint le både for rovfugl, sol og regn.

Da hun overtok gården i 2006 var hovedinntekten konvensjonelle slaktekyllinger, 240 000 i året, med Nortura som sikker avtager. Etter en radikal ombygging vil det samme anlegget romme bare 50 000 tobente i året. Det er dette som er viktig for Marianne, kvaliteten på kjøttet, dyrevelferden. Kyllingene skal ha det så bra som overhodet mulig de 70 dagene de lever.

– Av utdannelse er jeg jurist, etter hvert advokat med møterett for Høyesterett, og jeg har jobbet mye med dyrevelferd både i Forsøksdyrutvalget og Pelsdyrutvalget. Jeg har også jobbet med etikk generelt, blant annet i etikkrådet for Oljefondet, sier Marianne. – Jeg mener rett skal være rett, både for mennesker og dyr. Og jeg tror bestemt at det nå finnes folk i Norge som er villige til å betale det det må koste å spise dyr som har hatt det bra, sier hun. – Hovelsrud gård var en av de første i landet som startet med slaktekyllingproduksjon, allerede i 1962. Da het det broiler, og alt gikk til grillkylling i butikkene. Alt til sin tid. Nå vil vi bli om ikke de første, så de største og beste på økologiske kyllinger, sier hun.

GÅRDEN ER imponerende, en storgård på Norges største innlandsøy med 400 fastboende. Et lite samfunn knyttet sammen til fastlandet med en staslig bro fra 50-tallet. Damene her på Helgøya blir ofte trukket frem som gründere og ildsjeler. Kreativiteten deres bidrar til å holde hus, innmark og utmark i hevd. En ny generasjon bønder som, noen av dem i hvert fall, velger å bruke folks bevissthet for alt det er verdt. Bærekraftig. kortreist, lokalt, økologisk – ord vi egentlig begynner å bli litt lei av, men som likevel har en ekte og ærlig mening og representerer et nytt innhold og en ny hverdag for mange bønder. Forbrukerne får mat med en historie.

Restaureringen av huset ble tildelt den nasjonale kulturlandskapsprisen i 2012 og EUs kulturvernpris, Europa Nostra, i 2014.

JEG VET IKKE hva som imponerer mest på Hovelsrud; gårdsbutikken, nydelig pusset opp med gjennomtenkt design på glass og flasker og med innhold høstet på gården. Den storstilte satsingen på kyllinger, den flotte hagen som er satt tilbake til slik den var på 1840-tallet eller hovedhuset der vegger og tak er skrapt ned til opprinnelig maling og restaurert. Teknikker som ådring og lasur, marmorering og sjablonger dekker både gulv, vegger, dører og tak i en salig blanding av farger og mønstre. Less var definitivt ikke more i forfedres tid. Å avdekke og male opp igjen er et evighetsarbeid utført både med og uten profesjonell hjelp. Mariannes advokatmann, som fremdeles pendler til Oslo, synes det er gøy å male. Tre barn hjelper til der det trengs de også. Likevel synes dette som et perpetuum mobile-prosjekt der det alltid er pågående arbeider.

– Det er et ambisiøst prosjekt?

– Ja, det har vært mange store avgjørelser, medgir Marianne, men sier hun ikke bruker så mye energi til å tenke på omfanget i det daglige. Det er nok praktisk å holde på med.

– Har man et mål er det viktig å bevege seg fremover. Da vi for alvor oppdaget hva vi hadde mellom fingrene ble det viktig for oss å vise frem gården slik den engang hadde fremstått, i all sin prakt. Jeg er ganske forsiktig av natur og har mine stunder, men så har jeg heldigvis en bedre halvdel som sier at alt ordner seg. Og som regel gjør det jo dét!

– Jeg må rose Ringsaker kommune, sier Marianne, – de har vært utrolig samarbeidsvillige og ser verdien av det vi gjør her, for hele distriktet. Jeg er glad jeg har den bakgrunnen jeg har, det har vært og er en enorm papirmølle. Bare å holde tritt med kravene til økosertifisering er nok til å ta motet fra de fleste.

De økologiske ripsbuskene på Hovelsrud bærer godt!

PÅ KONTORET til Marianne er det ordning og reda. Noen år hos Regjeringsadvokaten har gjort henne dyktigere enn de fleste til å ta vare på bevisbyrden. Budsjetter og avdrag, søknader, tilskuddsordninger, fôrmengder og lønninger, salg og markedsføring. Det er mye en bonde skal kunne. Også smile til alle som kommer innom, fra nysgjerrige folk på tur til aviser og magasiner, tv og ansatte på stjernerestauranter. Damen virker like rolig. I den grad man kan kalle det ro der hun luker baklengs mens hun holder samtalen i gang og forteller. Om kjøkkenhage og hage, om en gård som en gang skulle brødfø 70 ansatte. Kanskje derfor de planla en hage full av frukttrær og bærbusker, alt på plass igjen nå. Men i dag må alle råvarene foredles og selges, det bor ikke flere enn familien i tre generasjoner og to faste ansatte her i dag. Samt litt ekstra hjelp i sesong.

VIS A VIS hovedhuset ligger en enorm låve med flere hundre, kanskje over tusen smårutete vinduer. Onkelen til Marianne brente seg nok litt på sine storstilte planer, her var det dyr i tre etasjer, og etter litt om og men i familien var det faren til Marianne som overtok. I dag er låven tom og Marianne tenker stadig på hva de kan bruke alle de tusen kvadratmeterne til. Men vedlikeholdt er den. Nymalt rød med flere hundre meter hvitmalte sprosser i de mange vinduene og espalierte pæretrær langs murene.

I en liten hønsegård i hagen går fem høner og en hane rundt og lever på første klasse. De unngikk siste slakt og hønene har i pur takknemlighet begynt å legge egg. Det var jo ikke helt meningen, men naturen går sin gang og det er hyggelig med høner. Her kan de besøkende se kyllingrasen Rowan på nært hold, for alle kan ikke bli med opp i produksjonsanlegget der støvelskift er obligatorisk.

Vi tror og håper at forbrukerne nå er klare for å kjøpe en kylling som har levd mye mer naturlig enn de konvensjonelle har.
Store, fine vise-bort-kyllinger har det som plommen i egget og er blitt hønete nok til å legge egg.

DET LUKTER rent og godt der de minste kyllingene, et par uker gamle, fyker omkring i et overdimensjonert rom. – Økologisk kyllingproduksjon skiller seg vesentlig fra all annen kyllingproduksjon, sier Marianne. – Kyllingene har store utearealer til disposisjon og mye bedre plass inne. Totalarealet er opptil 80 ganger større enn det industrikyllingen har, forklarer hun.

– Levetiden er to og en halv gang lengre, de ser vanlig dagslys og følger en naturlig døgnrytme. Konvensjonelle kyllinger, også eggleggende høner, lever hele livet i kunstig lys. Våre kyllinger får økologisk fôr fra en mølle på Toten, og vi gjør det vi kan for at de skal ha et stimulerende miljø med vagler og høy, sandbad, trapes de kan huske på, grantrær vi bærer inn til dem som de kan gjemme seg i og blinkende cd-er som de går og kakker på og leker med.

AV MED STØVLENE og på med nye. Hvert rom er utstyrt med datateknologi som måler alt fra temperatur og fuktighet til vekten på kyllingene og mengden fôr.

– Etter noen uker slippes de inn her hvor de skal vokse seg store og slakteklare, mens det første vaskes helt ned og nye kyllinger flytter inn der, forklarer Marianne. Slik roterer vi driften. De har det nok litt for godt for de legger på seg mer enn de skal, forklarer hun og smiler.

– I slakteriet på Elverum, som bare er en time unna, må de henge dem opp på hver tredje krok, de tar for stor plass. Kyllingene veier over halvkiloen mer enn de skal. Det må være alt de spiser ute, for fôret blir nøyaktig veid opp. Jeg tar det som et tegn på trivsel.

UTE ER DET plantet bærbusker og frukttrær som etter hvert skal gi både skygge og mat. Områdene, tre av dem, fordi de i henhold til økoregelverket skal være adskilte, er gjerdet inn med flotte gjerder fra Polen. Bakken er sådd med kløver og gress, her kan kyllingene løpe, hakke, grave og rote så mye de vil. De er litt engstelige av natur, men er én modig og går foran, løper de andre etter. De er flokkdyr, og fra naturens side vant til å vokte seg for farer. – Det skal ikke mer til enn at en moped kjører på veien så piler de inn igjen, sier Marianne som tilbringer mye tid her for å lære dem å kjenne og for å se at de har det bra.

– Jeg sover godt om natten. Jeg kunne aldri drevet annerledes med ansvar for dyr, sier hun. – Ikke med tanke på naturen ellers heller, for den saks skyld. Det er godt å vite at alt på gården kan brukes med god samvittighet. Grønnsakene kan gjødsles med kyllingmøkk, kyllingene kan spise restene fra hagen som er inne i sitt andre karensår. Til neste år blir den også økosertifisert.

– Hva sier din far som drev konvensjonelt til alt dette?

– Han drev gården i en periode hvor de fokuserte på de store forbedringene bruk av kunstgjødsel og sprøytemidler ga og har nok av og til vondt for å forstå at vi går vekk fra det. Men jeg mener at hver generasjon må finne sin plass, både i et marked og hvordan vi vil leve. Vi tror og håper at forbrukerne nå er klare for å kjøpe en kylling som har levd mye mer naturlig enn de konvensjonelle har. Vi har studert markedet nøye og mener vi er på rett sted til rett tid. Eldstejenta er vegetarianer, så vi får se hva hun velger når den tid kommer!

Hovelsrud gård
Etter 17 år borte fra gården har Marianne flyttet med familien sin tilbake til Helgøya. Hovedhuset har fått tilbake sin opprinnelige rosa farge. Restaureringen av huset ble tildelt den nasjonale kulturlandskapsprisen i 2012 og EUs kulturvernpris, Europa Nostra, i 2014.
I alt 200 stikkelsbærbusker og 440 ripsbusker kanter gangveiene i den ny-gamle hagen. I tillegg har de åpnet den gamle alléen ned mot Mjøsa med 120 hasselnøtt-trær.
I hagen med 110 økologisk sertifiserte frukttrær er det 44 forskjellige sorter epletrær, de fleste historiske.
Hovelsrud gård
Helgøya
2350 Nes på Hedemarken
hovelsrud.no


Flere artikler