DET MESTE AV PLASTEN som produseres i verden i dag befinner seg fortsatt i det praktisk talt lukkede systemet som vi kaller planeten. Men siden plast siver inn i både hverdagslivet og det koselige helgelivet, er det legitimt å spørre:
– Kan det være plast også i vinen vår?
Her må jeg dessverre bekrefte mistanken, for ja, det finnes faktisk flere kilder der mikroplast kan ha forvillet seg inn i produktet: Vinmarken, i vinkjelleren, samt fra selve rommet der du skjenker ditt vinglass. Nærmest er likevel emballasjen – den som omslutter selve vinvæsken. For snart et år siden varslet Vinmonopolet innføring av krav til maks vekt på glassflasker, til verdens vinmakere: alle viner som selges under 250 kr, må komme i (såkalt) «klimasmart emballasje», altså flaska må veie under 420 gram. Polet anbefaler derfor plast, fordi den er lett. Men burde det være så lett å velge plast?
PLAST ER IKKE ET RENT MATERIALE, som et grunnstoff. Plast er en sammensmelting av masse stoffer. I grove trekk kan vi anslå at plast har 90 prosent renhet, og 10 prosent «gugg», altså tilsetningsstoffer og rester av forurensing i produksjonsprosessen. Årlig blir 40 prosent av verdens produksjon av plast til nettopp emballasje, og 20 prosent av dette igjen går til å emballere mat og drikke. Her kan vi håpe at det benyttes såkalt «sykehusplast». Denne plasten skal være ultraren (ref. kirurgisk stål). På en annen side er det lov å spørre: Er det sannsynlig at den billige taco-vinen jeg kjøpte på polet her forleden virkelig er tappet på den dyreste og reneste plasten av dem alle?
Vinmonopolet forholder seg til Mattilsynets retningslinjer når det gjelder emballerte matvarer. Vin på plastpose utgjør faktisk størstedelen av salget av vin på polet. Hva skjer når vi heller vin på plastpose, sånn at vinen er helt omsluttet av plast? I forlengelsen av biodynamisk filosofering er det fristende å legge frem premisset om at vin er en væske som på noe vis er levende. Kanskje den ikke liker å være innesperret i en tett plastpose uten luft? Vinvæsken utøver derfor et trykk mot plastposens vegger. Hva skjer på grensen mellom plastmolekyler og vin-molekyler?
NOEN AV DEM SOM forsker på plast er bekymret for særlig to ting: Lekkasjer av plastkjemikalier (migrering), og forflytning av plastmolekyler (emittering). Plastkjemikalier som tilsettes plasten for å gi den visse egenskaper, er ikke tellbare, men estimater varierer fra 10 000 til 100 000. Disse tilsetningsstoffene, hvorav mange assosiert med en rekke helse- og miljøskadelige effekter, kan sive ut fra emballasjen og potensielt over i matvaren. Etiketter og trykksverte på utsiden av pappesker, kan trekke inn gjennom pappen og inn i drikkevaren. Hørte jeg pappkrus? En undergruppe innen plast kalles PFAS og brukes i alt fra telefoner til medisiner. Situasjonen blir av kjendiskjemiker Alexander H. Sandtorv, beskrevet som «et uoversiktlig helvete». Uttrykket mener han er rettmessig fordi vi verken vet hvor mange kjemiske stoffer det egentlig er snakk om eller hvilken skade de gjør. Bedre blir det ikke når plastforsker Jane Muncke fra Food Packaging Forum i Sveits legger til at både varme, syre, og alkohol kan øke migrasjonen av kjemikalier fra plast til mat- og drikkevarer. Jasså ja, og disse stoffene skal vi altså la ligge side om side med våre edleste dråper?
DET SIES JO at såkalt pappvin/plastpose-vin kan holde seg (uåpnet) i minst seks måneder, så da virker jo plaststoffene ganske stabile. Det er sant. Plasten virker både glatt og lett. Den holder på godene, ikke sant? Tja, de fleste har vel hørt om budsjettlekkasjer? Så hvorfor ikke plastlekkasjer? Lekkasjer er innmari aktuelt, i alle systemer. Det mest åpenbare er jo vannlekkasjer, og lekkasjer fra kroppen (les: hudceller, hårstrå, svettedråper, osv.). Ta et godt magadrag og du inhalerer millioner av partikler fra de rundt deg i samme rom. Men det er ørten andre typer lekkasjer også, selv gjennom de mest vanntette skott: Fra regjeringens indre gemakker når de lager statsbudsjett (les: budsjettlekkasjer), fra skismøring under skia (les: klister og fluor, du trodde den satt fast på skiene dine, men det viste seg at den hang igjen på naturen etter at du hadde friksjonert forbi i klassisk stil), fra norsk BNP (les: skatteflukt) og fra skolene (les: skolefrafall).
Plast er ikke et inert, ubevegelig materiale: Det blekner, knekker, og går i oppløsning. Vi vet jo at vin inneholder syre, og syre er etter mitt skjønn et nøkkelord som Vinmonopolet bør merke seg. (Vi kan selv se for oss et landskap med sur nedbør, og tenke oss hva slags oppløsende effekt syra kan ha på plastposen). Og hva med forholdet mellom alkohol og vin på plast, nå som det varme klimaet gir oss viner med skyhøye alkoholprosenter? Hver gang du river opp en plastemballasje rundt grønnsakene dine flyr mikro- og nanoplast av. Hver gang du skrur plastkorken av eller på en vinflaske, skjer det samme. Hvor tar denne mikroplasten veien? Trolig har vi vindrikkere grunn til å bekymre oss for plast, uansett om den er i vinen eller ikke.
Siden 2021 har jeg derfor forholdt meg kritisk til Vinmonopolets «grønne» emballasje-strategi. I Vinbladet fra polet kan vi i utgave 4 - 2020 lese at det største klimaavtrykket Vinmonopolet setter er fra emballasje. Sitat:
«Pappkartongen veier aller minst og BiB blir derfor klimavinneren», slår de fast. Vin-i-plastpose, er altså klimavennlig. Fløt ikke havet over av plast?
POLET ØNSKER Å REDUSERE klimatrykket sitt, men tar ikke innover seg hvor ufattelig mye plast vi allerede vasser i, eller hva som skjer på grensen mellom plast og vin. Strategien fremstår for meg som en stedfortrederkrig, ikke for planeten, men for markedsaktører: Plast er lett og billig. Emballasje er blitt en slagmark for CO2-avgiftkampen, hvor naturen som helhet ikke er representert, og vi vinelskere stadig oftere må drikke plastemballert vin. Er ikke det enorme vareutvalget hos polet, på over 30 000 varelinjer (!), som må emballeres, et problem? Jeg mener det er på høy tid at Vinmonopolet ser seg litt i bakspeilet. Kanskje bør utvalget av vin reduseres i stedet? Ja, det sier jeg. Jeg som elsker vin. Nettopp derfor sier jeg det.
