Intervjuer

Ull jeg har møtt

Vi gir dem ofte dyr mat, noen ganger kosttilskudd. Vi steller dem og vasker dem. Kjærlighet får de også. Vi har over en halv million av dem i Norge. Hvorfor bruker vi ikke ulla deres til tekstiler?
IMG 8238
Den finske lapphunden Sigurd har mistet mye fin pels som kan bli til garn.

Du har sikkert gjettet det allerede. Vi snakker selvsagt om hund, canis lupus familiaris, menneskets beste venn. Ull fra hund har et navn, chiengora, chien fra det franske ordet for hund.

Det finnes rundt to millioner sau i Norge, 2500 alpakkaer, 4000 kasjmirgeiter og 560 000 hunder. Bruken av hundeull er mildt sagt uvanlig. Er det litt bemerkelsesverdig, med tanke på hvor mye hundeiere investerer i hunden og dens helse, derav også pelskvalitet? I alle fall i et ressursperspektiv?

SELV HAR JEG en finsk lapphund, en brukshund avlet for å gjete rein og passe på familien. Den skal tåle et liv på vidda, og ligge i snøen og vokte når gradestokken sprenges av minusgrader. En fyldig manke beskytter nakken, en stor hale med kraftig pelsvekst kan slynges rundt kroppen for å holde varmen og ikke minst har hunden den livsviktige dobbeltpelsen; kraftige dekkhår og store mengder myk underull med litt «crimp». Luft isolerer, som vi vet.

Hundeull er opp til 80 prosent varmere enn saueull.

Tidlig på sommeren falt det av store dotter med den mykeste ulla. Luktfri var den også. I starten prøvde jeg å kompostere det, men det var håpløst. Skulle en ha prøvd å få laga garn da? Underull fra hund er jo svært mykt, og sies å være varmere enn saueull. Jeg valgte å spare på det, og tenkte ikke mer på det, før jeg nevnte det for venner.

DET ER IKKE tvil om at bruk av hundeull trigger reaksjoner. En venn lurte på hva det neste var: «Skal du klippe av deg håret og strikke genser også da?» Eller: «Du vet at du får permanent stempel som that crazy dog lady?». Mens en annen venn som jobber innen tekstilbransjen kunne fortelle at hundeull vurderes blant anerkjente norske designere.

Hvorfor har vi en aversjon mot å bruke ull fra kjæledyr? Hvorfor føles det feil, kanskje til og med ubehagelig og ekkelt?

Det koker ned til spørsmålet: Kan dyr være både kjæledyr og nyttedyr (kjøtt, ull, skinn, beiting) – eller er det for mye følelser involvert?

NEI, HER MÅ VI HA INN noen eksperter. Jeg tar kontakt med kunst- og motekulturhistoriker Ragnhild Brochmann, også kjent som estetikeren fra Morgenbladet, for å høre hva hun mener om saken.

Ragnhild forteller at noe av det første hun husker fra barndommen er farens genser av afghansk myndehår. – Den hadde en vidunderlig liten lapp formet som en gul og grønn sommerfugl der det hadde blitt hull. Av en eller annen grunn husker jeg også godt at den falt i fisk fort, i motsetning til alle de andre titalls genserne mamma strikket til pappa oppigjennom. Men, sier pappa, genseren var fabelaktig myk, og klødde ikke det grann, forteller Ragnhild.

Hun tror at folk reagerer med latter og avsky av samme grunn som at folk reagerer på skotskrutete sportsdrakter og boblecaper til familiens firbente: – At samfunnet fremelsker en type nærhet som er ambivalent. Og mens moteriktige drakter gjør hunden for mye til et menneske, vil kanskje noen mene at ullsanking gjør hunden for mye til et dyr.

– At det ikke er mer vanlig å bruke hundeull i tekstiler handler nok om at hunden lenge har vært følgesvenn, ikke husdyr, mener Ragnhild. – På samme måte som vi i Vesten ikke har spist hestebiff, men subtilt gjemt den bort i spekepølser. Og da har vi ikke en gang snakket om hinduistenes hellige ku, sier Ragnhild.

I FORLENGELSE AV temaet hundeull kan argumentet «vi spiser jo ikke kjæledyr» bli trukket frem. Hvor går grensen? Da jeg var liten, hadde pappa en flokk høner og en hane. Fredrik het hanen og han var hanegal. Han var ikke et kjæledyr, men han var nå rundt der, og jeg hadde et forhold til ham. Han kunne også jage folk rundt gårdsplassen. Han var ikke snill med verken dyr eller folk, så pappa tok ham med bak låven, og samme kveld var det hanefrikasse. Jeg syntes det var uproblematisk, men selv om jeg var bare 5 eller 6 år var det noe jeg grunnet på i ettertid. Det var jo ikke akkurat hverdagskost å spise dyr med navn.

Og det er kanskje her noe av svaret ligger. Nemlig både distanseringen til og menneskeliggjøringen av dyr. De færreste i dag ville tatt steget å slakte dyr selv for eget forråd, med mindre kniven var på strupen. Likevel har dyr historisk sett hatt et annet formål enn selskap og kos. Dyra gjette, holdt landskapet i hevd, og hele dyret ble brukt: skinn, bein, horn, ull og kjøtt. Ja, til og med menneskehår har vi vevet en gang. Hundeull er å finne i forhistorisk garn fra Skandinavia og i eldre tekstiler i amerikansk urbefolkning. Før de spanske kolonistene introduserte sauen til det nord-amerikanske kontinentet var hundeull det mest brukte fibret.

Kan dyr være både kjæledyr og nyttedyr – eller er det for mye følelser involvert?

SIDEN LAPPHUNDER opprinnelig er samiske brukshunder, vil jeg finne ut hva slags tilnærming det har vært til ulla her. På telefonen forteller Laila Spik, formidler av samisk kultur, at hun ikke har hørt om bruk av selve ulla. – Men i tider der tilgangen til rein har vært dårlig, kunne hundeskinn gjerne bli garvet og brukt til hansker, luer og til skosåler. Familier som ikke holdt rein men hunder kunne også lage jakker, bukser og yttervester med den varme pelsen på innsiden. Bruken kom an på hva slags tilgang man hadde til hvilket dyr. Kjøttet ble aldri spist, men kunne i skarve tider bli kokt og gitt som fôr til hunder. Man tok vare på så mye som mulig av ressursene tilgjengelig, sier Laila.

Likevel kunne det være en følsom affære, og noe man helst unngikk. – Hunden voktet, passet barna og kanskje reinflokken om man hadde det. Det var følsomt siden hunden var så nær og både en bestevenn og det beste arbeidsredskapet, forteller Laila.

HESTEEIER PIA OLDEN ble ifølge henne selv «verdens mest hatede tenåring», da hun la ut bilde av et måltid med kjøtt fra den avlivede hesten sin. Speed var blitt syk og måtte avlives. Olden, en kokkelærling, syntes det var feil å kaste førsteklasses kjøtt. Å heller bruke det som en ressurs var hennes måte å hedre hesten på.

«Mange skriver at jeg er psykopat, at de håper jeg ikke får barn og at jeg bør fratas retten til å ha dyr», sa Olden til Dagbladet i 2019.

DET BLIR ALTSÅ fullstendig feil for noen å bruke ull eller kjøtt fra dyr som har vært oss nære. Det er vel noe åpenbart at det er følelser fremfor rasjonell tankegang som styrer hvordan vi reagerer på dette temaet. Hvorfor ender disse nyansene opp i samme kategori?

Ragnhild mener at det enkelt og komplisert handler om kultur. – I Vesten spiser vi ikke dyrene som oppfattes som hevet over matfatet, som hunder og hester. Slik vi heller ikke har spist annen næring som av ulike årsaker har vært oppfattet som ikke-mat. Som makrell, sopp, tang og tare, for eksempel, om vi kikker på norsk mathistorie.

Selv vil jeg antakeligvis ikke spise hunden min når den en gang dør. Det er jo også et alternativ å ha et kjæledyr som også er nyttedyr, uten at vi spiser dyret når det møter sine siste dager. – Å sanke ulla er ikke det samme som å spise kjæledyret, sier Ragnhild. – Men er hundefibrene lange, fete og robuste nok?

JA FOLKENS, spesielt dere som har ledd litt, her kommer sannheten. Janna Suzanne Greer har evaluert utradisjonelle animalske fibre for tekstilprodukter i sin mastergrad i Textile and Apparel, Technology and Management, og er den første til å grundig undersøke hundeullas egenskaper. Det er helst underulla som brukes til garn, fibrene bør ha en viss lengde, ca. 5 cm. Ulla er opp til 80 prosent varmere enn saueull, fukttransporterende og snø fester seg ikke slik som på saueull – et godt egnet alternativ til konvensjonelle fibre. Det kan være både rimeligere og mer miljøvennlig, skriver hun.

Videre står det at hundeull likner angora, men røyter ikke. Fibrene er sterkere enn både saueull og kamelhår, som regnes som det sterkeste konvensjonelle fibret. Hun fant også at hundeullfibrene tålte 20 prosent mer belastning enn saueull, før de ryker, likevel er ikke elastisiteten like god som hos saueull. Forfatteren undrer hvorfor hundeull har vært oversett så lenge, når egenskapene er minst like gode, eller bedre en konvensjonelle ulltyper. Hun tror svaret ligger i at folk flest ikke kjenner til hundeullas gode kvalitet.

Hundeull likner angora, men røyter ikke. Fibrene er sterkere enn både saueull og kamelhår.
Lapphundgarn og den finske lapphunden Nalle. Foto: Inger Synøve Nappen

VI MÅ SPØRRE en ekspert til, og hvem er vel bedre til å svare enn Bjørg Minnesjord fra Telespinn, spinneriet som spinner all slags ull. Vi viser henne lapphundulla for å gi en dom.

– Vi ser med en gang at det ikke er saueull og ikke mohair, det er typisk hundeull. Den har andre egenskaper. Vi pleier å blande hundeull med halvparten lammeull, da er det lettere å spinne. Men den kan bli lodden når du bruker den. Uansett så blir det flotte gensere av hundeull, og de er fantastisk varme, forteller Bjørg.

– Denne ulla her er veldig fin og blir veldig fin å spinne. Jeg ville laget to-tråds garn, som strikkes på strikkepinne 3,5, sier Bjørg og ber meg gre hunden litt til for å få minst en kilo ull.

Enkelt og greit!

Dette er en artikkel fra Ren Mat nr. 42, hvor vi undersøkte om det finnes en rød tråd fra gård til garderobe. I magasinet kunne du også lese mer om det norske spinneriet Telespinn, som er nevnt ovenfor, eller lære hvordan man plantefarger eget garn.

Flere artikler