I en nedlagt kjøttfabrikk i industribyen Chicago har den sosiale entreprenøren Bubbly Dynamics etablert The Plant; en hub for drøye 20 lokale matprodusenter og matlaboratorier. Noen lager håndverksost, noen dyrker grønnsaker og noen forsker på hvordan lage kjøttprotein fra alger og hvordan alger kan erstatte den kunstige blåfargen i M&Ms.
Det er ultralokalt og det er sirkulært. Internt i fabrikken er det et økosystem basert på delings- og sirkulærøkonomi. Andres avfall blir noens ressurs. Energi gjenbrukes og tilføres fra solceller. Utenfor er en stor komposteringstank under oppbygging. Den skal ta imot biologisk avfall fra The Plant, og andre bedrifter i lokalområdet. Tanken vil bli den største av sin sort innen amerikanske bygrenser (8). I et foredrag på creativemornings.com snakker grunnleggeren John Edel om begrepet som er bakteppet for The Plant; degrowth; et system som ikke er avhengig av konstant vekst, snarere kapital som sirkler i og bygger opp lokalsamfunnet.
Hva er kjernen til The Plant når det gjelder sirkulær matproduksjon?
Vi tilbyr stordriftsfordeler til små bedrifter som normalt bare er tilgjengelige for store produsenter, slik at de blir mer konkurransedyktige. Vi oppnår dette ved å koble ressurser inn og ressurser ut over en rekke produsenter med svært forskjellige prosesser, tilrettelagt av Bubbly Dynamics-ansatte. Vi forsøker å finne måter å bruke avfall fra moderne matproduksjon som vi alle er omgitt av, og heller tenke på det som en ressurs.
Gründere i matbransjen står overfor uendelige utfordringer; lisensiering, produktutvikling, markedsføring, eiendom og så videre. Vi arbeider for å forenkle disse oppgavene slik at småskalabedriften kan fokusere på det de gjør best.
Vi forsøker å finne måter å bruke avfall fra moderne matproduksjon som vi alle er omgitt av, og heller tenke på det som en ressurs
Kan du nevne noen eksempler på en produsents avfall, som blir noens ressurs?
Vann fra isprodusenten renner ned til en innendørs våtmark med planter og fisk, hvor det blir renset og brukt av gartnerbedriftene, som også samler regnvann. Vi samler og distribuerer overskudd av CO2 fra Whiner Beer Co. til fotobioreaktorer (red.: en bioreaktor som bruker en lyskilde til å dyrke fototrofiske mikroorganismer) som dyrker alger, og til en av innendørsgartneriene våre som produserer salat, basilikum og andre grønnsaker til dagligvarebutikker. Spillvarme fra bryggeriet brukes til å varme opp bygningen, og korn fra bryggingen komposteres. Det blir også brukt til brødbaking og substrat for soppdyrking. Dessuten deler de på stordriftsfordeler som distribusjon, markedsføring og råvarer.
Er det komplisert å transformere en bygning, infrastruktur og kultur til en slik modell?
Ingeniørarbeidet er ikke komplisert, mye av det er bare sunn fornuft. Vi startet med et tidligere kjøttpakningsanlegg som allerede hadde mye av den nødvendige matproduksjonsinfrastrukturen på plass. Å endre kulturen i forhold til hvordan bedrifter produserer er mye vanskeligere. Vi gjør dette ved å bygge et støttende fellesskap av bedriftseiere som jobber for å redusere miljøavtrykket, men også en økonomisk bærekraftig drift. «Sirkelen» trenger ikke å forbruke hundre prosent av det produserte avfallet, og bare å høvle av ti prosent av kostnadene er mye for en liten bedrift.
Når det gjelder sosiale aspekter, hvilke positive effekter har denne modellen for mennesker som jobber der og andre mennesker på en eller annen måte knyttet til anlegget?
Å bygge felleskap er et kritisk viktig aspekt i dette prosjektet. Å være omgitt av likesinnede forsterker modellen, og samtidig oppfordrer det bedriftene til å utforske videre i sirkulærøkonomien.
