– DET ER SÅ GODT å bli kvitt dem. Olav Rui (67) er geitebonde og forteller gjerne hvorfor han fortsatt satser på en tradisjonell stølsdrift. Hans sterkeste argument er at han da slipper å se geitene hver eneste dag. Underliggende motiv handler om ansvar for dyras velferd, fornuftig bruk av beite og bevaring av norsk kulturarv. Økonomien i støls- og seterdriften er det ikke en gang interessant å diskutere. Den er tilsvarende lik null. Andre bønder som har latt økonomien styre har lagt stølsdriften til side for lenge, lenge siden.
Olav Ruis gård heter Smørklepp og ligger sør i kommunen Vinje i Telemark, bare få kilometer fra fjellovergangen til Vestlandet, Haukeli. Her i strøket benyttes begrepet «støl» og Ruis støl har navnet Samastad. Skjønt, helt og holdent Ruis egen er stølen så visst ikke. På starten av 60-tallet ble bygningene satt opp på dugnad og statstilskudd. Målet var at bøndene skulle hjelpe hverandre og bidra til en mer effektiv drift – ja, en type geitekooperativ. På dette viset kunne flere dyr være samlet, men ansvaret fremdeles legges på ei eller to budeier. Tilgang på stedet fikk Olav da han i 1985 tok over gården Smørklepp. Med denne fulgte cirka 5000 mål jord og også et lite knippe med sau. Men hvis Olav først skulle bli bonde, ville han gjøre det på skikkelig vis. Å ha en 100 % jobb ved siden av var ikke interessant. Parallelt med Olavs avgjørelse ble det fra Landbruksdepartementet innført ei ny ordning med gratis kvote knyttet til gårdens størrelse. Hellet var med andre ord på Ruis side. Ikke nok med det, en bonde hadde geitene sine på Samastad, men skulle slutte. Flokken besto av 36 geit. Med flokken fulgte også rettighetene til stølen.
OVERGANGEN FRA SAU TIL GEIT ble for Rui ganske enkel. Det var i prinsippet bare å hente geitene på fjellet den høsten, ta dem med på fjøsen, følge opp kjeing og fôring og når sommeren kom, få dem over på traktorhengeren og frakte dem de bratte seks kilometerne det er fra gård til støl, 830 meter over havet. Færre og færre bønder orket imidlertid å foreta samme operasjon. Til slutt var det bare Ruis geit som dro på sommerbeite. Ingen nye geitevenninner var å se. Ingen interessante, tøffe bukker. I fjøsen var det plass til drøye 200. Rui hadde ekspandert fra 36 til 100. Fortsatt var det plass til overs.
Løsningen ble en forespørsel på telefon fra Svein Olav Lien til Olav Rui. Hva med å drifte i lag? I fire år har nå Olav, i samarbeid med paret Svein Olav Lien og Gunhild Helene Breiland, holdt liv i Samastad. 200 geiter er hoppende glade hver sommer når de ankommer stølen. På samme tid sendes bud på budeia. Ikke sjeldent er det veterinær studenter som på dette viset bor gratis, henter inn praksiserfaring og samtidig får en liten slant penger med seg i skreppa når de, etter en måned eller to, vender ansiktet mot universitet og mer urbane strøk.
Slik er det blitt. Om studentene gjør en dårligere jobb enn den tradisjonelle budeia, nei det skal ikke påstås. Loggbøkene på Samastad vitner om en kombinasjon av grytidlige økter, fysiske anstrengelser, dukkerter i kalde, høytliggende fjellvann, sanking av bær, mye latter, sene kvelder og ellers noe som kan ligne en ferie.
– Opprinnelig var det kvinnene som driftet stølene. Dette sier Inger Marie Vingdal.
Hun er dosent i kroppsøving fra Oslo Met. Denne høsten kommer hun ut med boka Budeiene – naturens døtre. Her skriver hun blant annet at budeia var krumtappen i norsk landbruk. En vågal påstand vil noen kanskje mene. Men Vingdal minner om at svært mye av maten ble produsert på stølene. Budeia hadde ansvar for dyra, melka, kinning av smør og ysting av ost. Så måtte det møkkes, vaskes, kanskje sankes ved og passes unger om de var med.
– Å røre i brunostgryta var nok noe av det tyngste, ei slik økt kunne vare hele dagen! Det var høye forventninger til hva budeia skulle fikse, sier Vingdal og legger til:
– Fiske, det gjorde hun jo også.
MEN OM MATAUKEN bokstavelig talt var livsviktig, var både landbruket og samfunnet patriarkalsk. Fjøset var kvinnenes domene hjemme og på stølen, mannens ansvar stanset ofte ved stallen og hesten. Det var også mennene som bestemte, og de tok ikke alltid hensyn til budeiene. 50 liters melkespann i metall illustrerte dette. Etter andre verdenskrig og ut over på 1950- og 60-tallet ble imidlertid hesten avløst av en økende maskinpark. Traktoren kom durende inn i norsk landbruk og det samme gjorde melkemaskinen. Heretter var ikke budeia aleine om melkinga og de tunge løftene, men kunne få selskap av bonden selv.
På Samastad går Olav Rui gjerne bak rampen for å sette på organene til de 16 geitene som venter på rampen. Hendene går raskt. Mye av mekanismen i fjøsen har han organisert selv og i prinsippet kan prosedyren ledes av en eneste person.
Man slår på pumpa her, trekker i ei snor der, drar i en spak, dytter på ei geit her, springer inn gjennom en port, husker å lukke etter seg, fyller fôr, løper tilbake og – phu, stenger porten igjen – i en og samme operasjon. Er du rask og effektiv kan morgenmelking være over etter en økt på 1 ½ timer. Deretter følger rens av maskiner og skraping av møkk. Alt dette mens melka trygt oppbevares i en tank som rommer 1200 liter. For på Samastad har det aldri blitt hverken ystet eller kjernet. Stølen baserer seg på at melkebilen kommer. Annen hver dag kjører den de 25 kilometerne fra Tines meieri på Haukeli, den snirkler seg opp etter kjerreveien, runder svinger, parerer oversvømte bekker og først ved grinda hopper sjøføren ut. Er han heldig er det budeia som åpner for ham.
HANS V. NESHEIM har aldri vært på stølen Samastad, men jobber i administrasjonen for Tine-meieriet på Haukeli og er produksjonsleder der. Han kan fortelle at ysteriet har eksistert siden 1938 og at man da tok imot geitemelk fortrinnsvis for å lage brun geitost og Gudbrandsdalsost. Det amerikanske markedet er årsaken til at melkebilen legger ut på de strabasiøse turene til norske, avsidesliggende støler. Fram til nå ble all geitemelka kokt opp til tradisjonell geitost, brunost om du vil, rettere sagt Gudbrandsdalsost. Dette var hovedproduktet, men i 1995 fikk man et skifte.
Tine fikk nå i boks en avtale om leveranse til selveste Amerika. Sju år etter, i 2002, åpnet det seg en mulighet også til det norske markedet. Det nye produktet baserte seg på den samme melka, men resultatet var en ost av mykere art, litt strammere og helt hvit. Navnet var Chevre fra Haukeli. Nesheim argumenterer for snuoperasjonen på dette viset:
– Salget av brunost var dalende, på dette tidspunktet måtte utstyret uansett fornyes, og det lønte seg heller å satse på noe helt nytt.
Melka fra de 200 geitene på Samastad kan fort ende opp «over there». I 2023 ble 700 tonn ostemasse eksportert til USA. Dette tilsvarer cirka 85 % av totalvolumet. Av det resterende sendes størsteparten til norske restauranter og kantiner og resten ut i butikk. Men hvis ingen lenger drifter stølen, hvordan skal vida få en så god ost som denne? Det heter seg at ost er ost. Men hva med kulturarven? Livet på stølen? Hva vil skje med budeias lokk, sangen som utføres hvis dyrene ikke på egen hånd finner det for godt å komme ned fra fjellet? Ingen dyr, ingen budeie. Ingen lokk.
DETTE ER EN AV årsakene til at stølsdrift nå ønskes på lista over Unescos immaterielle kulturarv.
– Det er den norske og svenske stat som har nominert seterkulturen til UNESCO. Nominasjonsfilen ble sendt fra Sverige. Dette forteller kulturminne konsulent for Valdres Kultur- og Naturpark, Katharina Sparstad.
– Utviklingen i landbruket og tap av setre har ført til tankeprosesser hos mange, sier hun.
Dermed kan den første UNESCO- tanken ikke tilskrives et enkelt sted eller en spesiell person. Men om stemmene har vært sterke, har prosessen tatt tid. Allerede i 2008 startet Valdres og Hallingdal, etter initiativ fra Kjetil Larsgård, å søke om Valdres-Hallingdal som UNESCO-verdensarvområde for seterdrift. Sparstad forteller at initiativet falt på stengrunn. Årsakene var mange, men den største årsaken var bøndenes redsel for å stå igjen med begrenset handlingsrom grunnet krav om vern.
I 2013 prøvde man på nytt. Daværende kulturminister Hadia Tajik lanserte ideen om en rødliste for Immateriell kulturarv. Den ble etablert, og hun kjørte en offensiv for å få folk til å melde saker inn på denne lista. Fra Valdres kom flere forslag, blant annet langeleik og seterdrift. Langeleiken kom med, var det også håp for stølsdriften? Som sekretær i Norsk Seterkultur, nå daglig leder i samme organisasjon, tok Katharina Sparstad på seg store deler av ansvaret. På nyåret i 2018 kom det finfolk på besøk til Valdres Natur- og Kulturpark. Det var Kulturarvsenheten i Oppland Fylkeskommune ved Erlend Gjelsvik og Dagfinn Claudius. De jobbet med Verdiskapingsprogrammet for kulturminner.
– Var det rom for samarbeid?
– Vi landet på arbeidet med å bevare stavkirker – og dessuten for en nominasjon av seterkultur på UNESCO, forteller Katharina Sparstad.
Valdres er den regionen i Nord-Europa med flest støler i drift. Fylket ga all sin støtte til prosjektet og nå var det GO! Underveis er det blitt mange møter. Sparstad røper at flere erbekymret for setringens framtid, det samme gjelder i Sverige.
– Vi har jo mye til felles med dem, men de på sin side hadde lagt arbeidet på is. Det ble for arbeidskrevende. Dessuten så hadde det svenske Kulturdepartementet lukket for muligheten til å nominere til en såkalt «Representativ liste». Katharina Sparstad skifter stemmeleie. Blir lysere i målet:
– Men så, jeg mener det var i 2021, åpnet de i Kulturdepartementet opp muligheten, på en betingelse, nemlig at de svenske seterbrukerne samarbeidet med Norge. Vi sneiet også innom flere andre land for samarbeid, men landet på det nordiske seterbruket i denne runden. Allerede nå har arbeidet gitt resultater. Blant annet er det laget en egen utredning i regi av Landbruksdepartementet for virkemidler for seterbruket. Konklusjonen her er at tilskuddet til seterdrift skal skrus opp.
– Veien er lang, innrømmer Sparstad i dag. Men vi er veldig stolte av at statene Norge og Sverge stiller seg bak – sammen med mange institusjoner, organisasjoner og ildsjeler som har lagt ved sine støttebrev. Om seterdrift kommer på UNESCOS liste over immateriell kulturarv avgjøres november 2024.
– DET ER SÅ GODT NÅR DE ER VEKKE. Det er geitebonde Olav Rui som har denne tilsynelatende upassende kommentaren. Er han ikke glad i geitene sine? Joda, Ruis bemerkning støtter egentlig bare opp under verdien av stølsdrift. Ikke bare for dyra – men også for bondens skyld. Først når han får dyrene litt på avstand kan han ta seg fri. Skjønt fri er ikke det rette ordet. Nå kan han konsentrere seg om reparasjon og vedlikehold. I utsagnet er det med andre ord bakt inn hensyn til både naturen, dyra og ikke minst ham selv.
Når geitene beiter rundt gården er det alltid noe å ta seg av, de gjør ugagn, hopper over gjerdet, kryper under gjerdet, de forsvinner. Om sommeren er det andre saker og ting en bonde skal ta seg til enn å passe på dette. På Smørklepp er Olav velsigna med utmark slik at han i prinsippet kunne sendt geitene rett til fjells. Men også denne ordningen hadde krevd flere gjerder, om ikke også en gjeter. Olav Ruis kompanjong Svein Olav Lien forsøkte denne metoden. På hans gård går det ei stripe beite opp fra huset, men for at geitene skal holde seg her blir man avhengig av sperringer og helst en person som kan holde skikk på flokken. Sammen har Rui og Lien funnet ut at det er mer nyttig å kjøre geitene til fjells og hente dem. Dette til tross for at det nå er nødvendig å ansette ei budeie eller to. Olav sukker og smiler samtidig:
– Nei da, fremdeles har jeg jo ikke fri!
Olavs logg gir klare fakta. I løpet av en sommersesong, fra den tiden geitene var på Samastad fra 15. juni til 15. september kan han ha 70 kjøreturer fra sin egen gård og opp til stølen. Årsakene til haste turene kunne være alvorlige tilfeller av sykdom i flokken, ja til og med med døden som følge. Det kan også dreie seg om mindre bagateller. Som at ei budeie har trykket på feil knapp, glemt en spak eller ventil.
– Ordningen med budeier og stølsdrift er uansett å foretrekke, konkluderer Olav og da han i fjor på denne tida, februar 2023, overlot gården og drifta til nest yngste datter Signe og hennes mann Kyrre, fulgte det også med opplæring i ekte stølsdrift. Skjønt store opplæringen har det vel ikke vært. Fra Signe var 17 år har hun også jobbet som budeie og vet hva det hele går i. Av samme årsak som storesøster sa fra seg odelsretten, takket Signe ja.
– Hun kunne tatt over for lenge siden, hvis det var opp til meg, kommenterer Olav. Men som han sier:
– Det var om å gjøre at de andre var klare.
Ved overtakelsen flyttet Olav og Karin, som seg hør og bør, inn på kårboligen, der Olavs foreldre en gang bodde. Signe og Kyrre flyttet inn i det store tømmerhuset med stabbur og fjøs som nærmeste nabo.
– Det er mange dårlige erfaringer vi kan forsøke å unngå at går i arv.
ERFARINGER ER LIKEVEL én ting. Kunnskap er en annen. Olav går heller ikke av veien for å filosofere litt. Fra 1949 hadde vi i Norge 21 812 støler. I 2023 er det bare 742 tilbake. De resterende 21 070 setrene er enten revet, forlatt eller blitt til hytter. Hva nå? Det er slike mekanismer Olav Rui gjerne grunner over når han eksempelvis leiter etter geiter som har gått seg vill eller nekter å komme til seters for å gjøre seg fete. I utgangspunktet er de til å stole på.
De kommer selv til stølen og er klare for å melkes når klokka er 06.30 om morgenen. Etter første melking går de på nytt på fjellet og kommer egenhendig tilbake ved 16.00-tiden. Men ikke alltid holder de avtalen. En forstyrrende instans kan eksempelvis være sopp. Hvis geitene får ferten av godsakene, kan de rett og slett miste tid og sted. I slike tilfeller blir selvsagt budeia fortvila og kan sende bud på bonden. Olav må ut på vandring. Etter alle disse årene er han godt skodd, ikke bare fysisk og bokstavelig talt, men også mentalt. Bekymringene avfeies raskt med et ja, ja – det går nok bra eller et – bra er godt nok, men det hender likevel at han sukker.
En ting er at geitene forsvinner. For helt borte er de aldri. Man finner dem til slutt. En annen ting er at når de jakter etter det beste beitet, da er det ikke bare bjellene som dingler, men også jura. Med stor bevegelse får man det bransjen kaller høyt celletall. Innen gårdsdrift med kyr settes dette tallet ofte i sammenheng med kuas helse. Bakterietallet kan stige parallelt med celletallet. Siden ku- og geitemelk behandles av de samme meieriene, er det praktisk for dem å føre det samme regelverket. Men ifølge flere geitebønder, er bestemmelsen ikke helt rett. Kyr er større, jurene er plassert annerledes, noen står på bås hele livet, andre er så heldige at de beiter ute. Uansett er de aldri ute og løper, hopper over bekker eller smyger seg under trær.Raske og lette geitehopp kan resultere i høyt celletall. Men er dette nødvendigvis dårlig? Er det ikke i første instans nettopp derfor geitene er fraktet til fjells og derfor de i flokk og følge vandrer langt og lengre enn langt? Olav Rui svarer stoisk:
– Det er i alle fall ikke på grunn av treningseffekten eller utsikten de vandrer til fjells, men godt er det, når de er vekk.
