Ikke reint sjeldent stopper Hildegunn Østigård opp midt i sitt eget resonnement. Ikke bare talemåten, men også aksenten, røper at hun er fra Trøndelag og ikke Åndalsnes der hun nå bor. Spørsmålet forteller også noe mer. Hildegunn sjekker om du følger med og er koblet på. – Men, skjønner du? Å lytte er en essensiell del av Hildegunns egentlige yrke. Hun er sosionom. – Wee! Wee! Påfuglens antiestetiske skrik er omvendt proporsjonal med fargeprakten. Nå sprer den sin halvannenmeter lange stjert ut fra den smekre kroppen, og gjør seg til for spott og spe. Begeistring er ellers en av Hildegunns kjepphester. Hun legger stor vekt på skjønnhet og tilstedeværelse, men akkurat nå er hun inne i en tankerekke og lar seg ikke affisere av fuglens kurtise. Hildegunn Østigård drifter småbruket etter permakulturprinsipper og skaper et helsebringende miljø ved hjelp av hage, dyrehold, matlaging og plantemedisin. Gården har huset alt fra festivalkonserter, kafé, åpen gård, spesialrettet friluftslivundervisning for barn og ungdom, og den Steiner-inspirerte barnehagen Blomstergløtt. Den røde stua, som er gårdens kårhus, har tatt imot gjester fra hele verden og kalles «Flowerfood Farm». Gjester som kommer hit møter ikke et sterilt rom, men en autentisk atmosfære. Her serveres kreativ mat med spiselige blomster. – Vi ønsker å gi en totalopplevelse av det som vi driver med her på gården!
I VINTERHALVÅRET tar de også med gjester på hundespann, om ikke satsningen på langdistansehundekjøring tar all tid. På Turbruket lever også 16 Alaska-huskyer som må få æren for at denne familien har tilnærmet svart belte i friluftsliv for barn. Ikke mange familier har reist fra småbruket sitt og tilbragt ett år, langt fra allfarvei, inne på Finnmarksvidda. Hildegunn legger fletta over fra venstre til høyre skulder, og forteller gjerne om den nomadiske tilværelsen, og kjærligheten til friluftslivet, som ga gården navnet Turbruket. I år var det femte året på rad at familiens hundespann sto på lista over deltakere på Finnmarksløpet. Bak sleden stod Bjørnar. Hildegunn var handler sammen med sønnen Abner, og et solid team av gode venner i Alta. Bak et slikt prosjekt ligger uendelig mange timer med trening i vinterfjella i Romsdalen, som er kjent for sitt alpine landskap. Hjemme på Turbruket blir alle dyr høyt verdsatt; duer, villsauer, lam, geiter, høner, hane og eselet Embla. Men alle er de ute i låven og hører heldigvis ikke Hildegunns noe krenkende utsagn: –Ingenting kan måle seg med hva hundene her gir og har gitt oss!
SÅ VAR DET OGSÅ hundene som førte paret sammen i Alta i 1999, gjennom begges arbeid med hundekjørerguruen Roger Dahl. Da paret flyttet fra Finnmark til småbruket sitt var selvsagt hele hundeflokken med, og var også – i en tid før villsauene og kashmirgeitene – hovednæringa på gården. Avlsarbeidet på Alaska-huskyene har gitt mange stødige lederhunder, men Kvitsokk gjorde den største bragden da han fikk en Golden Harness Award etter at Robert Sørlie lånte ham på Iditarod, og ble første nordmann som vant verdens lengste hundeløp, i 2005. Andre kjendiser i hundefamilien, født på Turbruket, er Tarzan og Bamse som dro på tur med «Jens i Villmarka». Hundene er, og har alltid vært, en sentral del av familien – bestående av Bjørnar, Hildegunn, Vårin og Abner. I tillegg til hundegården, har de to hvite schæfere: Mor Jura og datter Juni. Også disse har en nyttefunksjon, i tillegg til å være kraftig fotogene. De skal vokte, men ikke jage. Geitene har hovedjobben med å rydde beitemarkene, og også sauene holder graset nede. Lammene gir godt kjøtt og hønene gir egg. Duene derimot, deres plass, mener husfruen, er det helt unødvendig å måtte forsvare nærmere: – Duer er fine fugler!
Å være selvberget er en fulltidsjobb, det klarer du ikke som 100 % ansatt.

I HILDEGUNNS VERDEN er nemlig ikke rasjonelle forklaringer nødvendigvis de beste. Mye handler om følelser, for er det ikke egentlig et hemmelig språk mellom hjerne og hjerte? Det var tanker som dette som, i takt med hage og gård, begynte å vokse i henne da hun for sju år siden brukte store deler av dagen som de fleste av oss andre. Stå opp, mate dyr, pendle, jobbe, pendle, lage mat, mate dyr, sove, pendle, jobbe. Jobben var som terapeut ved barne- og ungdomspsykiatrien, BUP. Sykehuset lå i Molde – en og en halv times kjøretur unna. For å rekke morgenstellet i fjøset måtte hun opp klokka 05.30. Bussen gikk en time seinere. En tid jobbet også Bjørnar som spesialpedagog på samme arbeidssted. Det var da praktisk at de skulle samme vei? Hildegunn så sågar for seg at de etter jobben kunne treffes på kafé eller kino. Ja, for livet var da ikke bare stress og arbeid, de måtte vel ha tid til litt kultur også? – Jeg ønsker meg fortsatt et mangfoldig liv, poengterer Hildegunn. Bjørnar bekrefter at han aldri i sitt bare liv har truffet et mer urbant, men også naturkjært, menneske som henne. Kombinasjonen byliv, karriere og det å ha ansvaret for fire bruksbygninger, fjøs og en hundegård, viste seg likevel å gi en noe stram tilværelse. – Det hendte at vi ikke var hjemme før ved 22-tida. – Det føltes litt som om det var 13-åringen som dreiv gården, minnes Hildegunn litt brydd. Hildegunn var da 40 år, og bak seg hadde hun en rekke studier. Men når fantes det tid igjen til å bruke kunnskapen hjemme på gården? – Men, skjønner du? spør Hildegunn, og venter ikke på svar: – Jeg trakk i nødbremsen før det hele ble for trasig.
Hundekjøring er en sakte måte å nyte naturen på. Du flyter gjennom landskapet.

I LANG TID spurte hun seg om det virkelig var rett, for også da barna var små hadde familien tatt et bevisst valg. Hildegunn ønsket å være hjemme med dem. Hva omsorg og oppfølging angikk, står hun fortsatt for dette valget, men fett var det ikke. – For å få det til å gå opp måtte vi virkelig snu på krona. – Den nye tilværelsen var skummel, men etter hvert lot jeg meg selv forsvinne inn i universet mitt her, og fikk tilbake mye av det sanselige og kreative aspektet i livet – om det så handler om matkunst, blomsterkunst eller fotokunst. Det handler om å kunne se med hendene. Med «friluftsliv» sikter Hildegunn ikke til skøyteski og kondomdress, ei heller ferdigblandede, vakuumpakkede oransje poser med påskriften TURMAT. Hun tenker på treski og timelange sledeturer med hund. Målet kan være ei lita støl som hører til gården. Det tar ikke lang tid dit med hundespann. Likevel føler man seg langt, langt borte. – Livet der er ikke luksuriøst, og utedoen har stormen tatt. Bygningen er dårlig isolert og i værhardt tømmer. Stedet ligger rett under fjellet Smørbottntind. Landskapet er egentlig ikke egnet for hundekjøring, men som Hildegunn beskriver det: – Brutalt vakkert! Uansett, kort eller lang tur – i skreppa venter skikkelig kost. – Ved matlaging får jeg utløp for mye kreativitet. Oppskrifter bruker hun ikke, hun lener seg heller på sin egen opparbeidede og erfaringsbaserte kompetanse. Resultatet er fermentering, sylting og surdeiger. Det kan være pizza med lammekjøtt og spiselige ville vekster. – Måltidet har vært kjernen i vår hverdag helt fra starten. All sanselighet spiller en sentral rolle.

mye av det sanselige og kreative aspektet i livet.
HILDEGUNN MENER AT man, i et travelt liv, altfor raskt kan gå seg vill i enkle løsninger. Løsninger som ved første øyekast kan virke behagelige, men som i virkeligheten i stedet frarøver oss noe viktig. – Vi har fått et samfunn som lager mye ubalanse. Eksempelvis kan det være slik at du har en jobb som krever alt av deg, og så kommer du hjem og der har du et aldri så lite sideprosjekt som heter familie. Det går jo ikke an. Familievern kan ingen andre gjøre for deg. Ta vare på familien din må du gjøre selv. Så forsvinner vi inn i en hverdag som tar fra oss muligheten til å nyttiggjøre oss av vårt indre kompass. – Men, skjønner du? Hildegunn Østigård blar frem det spørsmålet mange bare svelger: – Hvem tjener egentlig på at vi er i et system der vi egentlig ikke når frem? Bekkene lytter, hønene klukker. Svaret er så sant at det svir: – Ingen! Det er jo dårlig for deg, og det er dårlig for samfunnet! I dag kaller hun det et sakteliv, men kan se tilbake på et liv som har gått fort. – Jeg var bare 25 år da vi flyttet hit og tok over gården. Bak meg hadde jeg riktignok noen år på Fosen folkehøyskole, men som bønder var vi helt ufaglærte, og det fantes ingen gamle læremestere igjen på gården. Historien og forvaltningsansvaret ble tatt på alvor. Gården skulle ikke stå brakk. I tillegg til hundespannet ble det plass til både tamme og ville dyr. I kvistgjerdene står det flust med innsekter, og i lindelunden søker småfuglene ly. Påfuglen, selveste kongen, spankulerer i fruktskogen.
DYR, EIENDOM OG HAGE til tross. Hele to ganger har familien forlatt gården til fordel for livet på Finnmarksvidda, den andre gangen på grunn av etterutdanning. Første gang var barna tre og seks år. Da lånte de ut gård, hus og alt de eide til noen som ville ta den daglige driften, men hadde fortsatt det administrative ansvaret slik at driften ikke ble avviklet. – Folk i bygda mistet nok litt tillit til oss på det tidspunktet, innrømmer Hildegunn. – En betaler en pris for slike utradisjonelle valg. Hvem var vi, liksom, som skulle ta over en hel gård og så forlate den? Ja, ja. Det ville nok bli med den ene gangen? Nei da, jammen gjorde ikke familien det samme en gang til. Denne gangen med et treårs perspektiv. – Vi lånte bort gården til tre ulike familier, forteller Hildegunn. Det har ikke vært enkelt å kutte båndene til alt og alle i Finnmark, og hun legger ikke skjul på at de føler seg hjemme også der. Uansett breddegrader, lengdegrader og temperatur, i Hildegunns liv er det sesongene som bestemmer. Det er de som legger premissene. Dyrene på gården krever rutiner. Det samme gjelder hagen. Ingenting kan dyrkes før frosten er over, og veden må være på plass før vinteren kommer. Til sammen, en essensiell kunnskap som gir en god livsrytme Hva som er å leve sakte og hva som er travelt, vil ikke Hildegunn Østigård definere. – Men, skjønner du? Jeg vil leve slik at jeg kan gjøre det meste med beundring og ikke gå glipp av livets mysterier.