Å farge med planter er bundet til en veldig gammel tradisjon. Å gå ut i naturen med floraen i kurven er en fin ting å gjøre på søndagsturen. Mange av de vanligste fargeemnene finner vi i nærområdet vårt, eller vi kan plukke bladene fra bjørka på tunet.
Vi vet at det for 3-4000 år siden ble farget med planter. I Kina, India og Egypt ble det hovedsakelig farget blått og rødt. Den flotte purpurfargen ble utvunnet av en liten kjertel i en snegle og det gikk med 5 til 10 000 snegler for å få nok fargestoff til en kilo ull. Dette var en vanskelig prosess, og fargen ble veldig dyr og naturlig nok bare for de rike.
Mange av de vanligste fargeemnene finner vi i nærområdet vårt.
I det 13. århundre vet vi det var profesjonelle fargere i Europa, først og fremst i Tyskland og Frankrike. De strengeste reglene hadde de i Frankrike. En farger måtte gå i lære i fire år og så avlegge en prøve, så jobbe fire år som svenn. Først da kunne en avlegge mesterprøven.
I København kom det også fargere, men de klarte seg ikke så bra. Der var ikke de samme reglene om utdannelse. I Norge/Danmark ble det bedre på 1700 tallet. De fleste gamle bøker om plantefarging kom også på denne tiden. I 1768 kom det ut en betydningsfull bok: Fullstendig Fruentimmer-Farve-Bok. Dette regnes som et pålitelig verk, og flere bøker senere har nok tatt utgangspunkt i denne. I 1843 kom det ut en fargebok i Christiania, også hovedsaklig med oppskrifter fra tidligere bøker. Den fargen det står mest om i de gamle bøkene er blåfargen.
VAIDPLANTEN er den eldste planten man utvant blått fra i Europa. Det er funnet frø fra vaidplanten på gamle bosettinger fra jernalderen. Men det er mye mer fargeemne i de forskjellige indigoplantene enn i Vaid, og disse ble etter hvert innført fra India, Kina og Egypt. Blant annet begynte Holland import på 1500-tallet.
Å farge blått er en spesiell prosess som jeg ikke vil si så mye om her, da den krever mye fagkunnskap og kyndig veiledning. Men jeg kan nevne potteblått som sikkert noen har hørt om. Da brukes gjæret urin med indigo. Best resultat heter det seg at man fikk ved å samle urin fra menn som hadde inntatt sterke drikker. Dette gir god farge, men det var vanskelig å bli kvitt lukten. Selv grundig vask holdt ikke, så garnet måtte helst henge ute i ukesvis.
DET ER ENKLERE å farge gule farger, og jeg vil skrive mest om disse som er tilgjengelige for oss alle. Lysekthet og fargestyrke varierer ut ifra når plantene er plukket, hvor de er plukket og om de brukes tørket eller friske. Vanligvis plukker vi plantene i tørt vær, bortsett fra steinlav som lett kan skrapes av steinene i fuktig vær.
Med lysekthet menes hvor godt fargen holder seg når den utsettes for sollys. Mange planter som tilsynelatende har sterk farge, som rødbete, gir minimal farge og lysekthet. Ved farging av strikkegarn tenker vi ikke så mye på lysekthet, og da blir planteutvalget vi kan farge med mye større enn for vegghengte vevnader. Fargeemnene som nevnes under har forholdsvis god lysekthet, og egner seg derfor både til veving og strikking.
Steinlav er noe av det enkleste å farge med, og min personlige favoritt.
EKSEMPLER PÅ GULE FARGEEMNER:
BJØRKELØV, som har relativt høy lysekthet og fargestyrke. Lysekthet er hvor fort fargen blekner i sollys.
REINFANN kan gi sterk gulfarge, men har ikke så god lysekthet. Det blir best resultat om bladene plukkes før blomstring.
MELBÆRLYNGBLAD gir bra lysekthet, men svakere farge enn for eksempel bjørkeløv.
RØSSLYNG gir fin gul farge ved svak innfarging, men blir brunlig ved sterk innfarging. Lyngen kan brukes så lenge den er grønn. Skal den tørkes bør den plukkes før blomstring.
Andre planter vi gjerne kan bruke er blåbærlyng, islandsk lav, grønnvier og pors. Vi trenger forskjellige mengder planter ut ifra mengde fargeemne de forskjellige inneholder.
Vi trenger for eksempel 100 gram bjørkeblader til 100 gram garn til en mettet farge, mens vi trenger 500 gram melbærlyng til 100 gram garn. Dette viser at en må prøve seg frem. Det fine er at nyansene vi får i plantefarging kler hverandre så godt.
EKSEMPLER PÅ RØDE FARGEEMNER:
KVITMAURE er den planta vi har i Norge som gir rød farge. Her er det rota som inneholder fargeemne, og fargen har bra lysekthet. Rota må tas før blomstring og tørkes.
KRAPP er et annet fargeemne som gir røde farger. Det ble tidligere dyrket i Norge, men blir i dag importert og fås kjøpt som et gulrødt pulver. Det er rota som brukes også her.
KOCHENILLE gir blårøde farger. Kochenille er en skjoldlus som finnes på kaktusplanter i Mellom-Amerika. Vi kjøper dem tørket og knuser dem i morter før farging.
I og med at jeg ikke går mer inn på blåfarger sier jeg ikke mye om grønne farger heller da det jo er farger som gjerne er underfarget med blått og etterfarget med en av de gule fargeemnene.
FREMGANGSMÅTE
Før vi kan farge må vi aller først vaske det ubleka, hvite garnet for hånd i 40-45 grader. Lag hespler som bindes sammen to-tre steder løst med en bomull- eller lintråd. Vask med mildt ullvaskemiddel. Skyll godt. Husk å vaske med omtanke da ull som kjent ikke tåler brå temperaturendringer. Da vil det krympe, tove seg og bli «bustet». Strikkegarn er løsere tvunnet enn vevgarn og er ekstra sårbart.
Bruk gjerne kar av plast eller emalje til bløtlegging av planter. Ellers gjerne aluminium, eller stål.
KOKING AV FARGESUPPE
Bruk gjerne kar av plast eller emalje til bløtlegging av planter. Ellers gjerne aluminium, eller stål. Bruk ikke kjeler du har farget i til matlaging. Jerngryte kan brukes, men da vil fargen påvirkes av jernet.
Vi legger i bløt bladene, lyngen eller laven i kaldt vann og lar det ligge ett døgn. Kok det i bløtleggingsvannet. Lav kokes 1/2 -1 time, blader 1 time, lyng og bark 1-2 timer. Sil av planterestene.
Krapp står i bløt 1 døgn i kaldt vann. Legg det beisa (se avsnitt om beising) garnet i ved 35 grader. Holdes på 60-70 grader en time. Det samme med maure. Eksempel på oppskrift er 250 gram garn, 40 gram alun og 40 gram krapp.
Kochenille støtes i morter, bløtlegges ett døgn og kokes i ti minutter i litt vann. Kjøles ned med nok vann til fargesuppe. Garnet som er beisa og skylt legges i og «småkoker» en time. Eksempel på oppskrift: 250 gram garn, 45 gram alun og 20 gram kochenille.
BEISING
Under beising «koker» vi garnet med et metallsalt i 1 time. Det vanligste er å bruke alun. Dette for at fargen skal bli mer holdbar og for at garnet tar fargen bedre.
Alun var kjent allerede i oldtiden i Middelhavslandene. Vi tilsetter alun i vannet og legger det vaska, skylte og avrente garnet i ved 40-45 grader. Vi bruker om lag 40 gram alun til 250 gram garn. Alun kjøper vi som et hvitt pulver. Bruk minst en halv time på å varme opp vannet til kokepunktet, hold det der 1 time, før garnet skylles. Det kan kokes til en viss grad, men aldri fosskoke, kun holdes ved kokepunktet. Garnet legges i fargesuppa når den holder 35 grader. Da er garnet beisa, skylt og avrent. Holdes på kokepunktet en time. Garnet må holdes i bevegelse både under beising og farging. Vi må ikke røre, men «dytte» garnet. Garnet vaskes og skylles og henges til tørk, aldri i sollys.
Å gå ut i naturen med floraen i kurven er en fin ting å gjøre på søndagsturen.
STEINLAV er noe av det enkleste å farge med, og min personlige favoritt, både fordi den inneholder bindemiddel selv og ikke må beises, og fordi det sprer seg en deilig skogslukt i hele rommet. Legg gjerne garnet lagvis med laven eller legg laven i en tøypose. Hold ved kokepunktet 1 time. Dette gir en fin gyllen farge, mot terrakotta. Bruk 250 gram garn og 40 gram alun til 80 gram steinlav. Fargen blir brunlig ved større mengder lav.
PLANTEFARGING er et stort tema, og dette er kun et lite innblikk i plantefargingens verden. Bare innføringskurset jeg i sin tid tok hos plantefargingseksperten Sunniva Lønning var på over 70 timer! Lønning har skrevet heftet «Plantefarging» som var min lærebok på Statens Lærerskole i forming som det het den gang. Dette er lett å bruke, og finnes fortsatt i noen bibliotek. Ellers finnes i dag en rekke bøker om plantefarging tilgjengelig.
Fargeemner til plantefarging finner du for eksempel på raffina.no og spinnestua.no.
Lykke til!
Kilder: Sunniva Lønning «Plantefarging», Esther Nielsen, norsk utgave ved Gerd Kvenild «Farging med planter».