Det finnes to typer mennesker, sa en kompis nylig. ‒ Og det kan vi se på hvor folk plasserer handlevognen etter storhandel i butikken. Den ene laster varene inn i bilen og lar vognen bli stående på parkeringsplassen. Den andre dytter vognen tilbake dit den sto.
Jeg synes det var et godt eksempel. Det finnes ingen lov som sier at vi må sette handlevognen tilbake, slippe folk frem i trafikken, eller plukke opp sjokoladepapiret noen andre har mistet midt mellom to søppelkasser. Det som gjør oss til mennesker er ikke at vi følger lovene, men at vi har empati og evne til å handle på en måte som er bra for fellesskapet. Tingene vi ikke umiddelbart tjener på selv, men som gjør verden til et hyggeligere sted for alle.
Det at noen andre gir blanke, er ikke en grunn til at jeg skal gjøre det samme.
FRA DET ØYEBLIKKET mennesket gikk fra å være jeger og samler til å dyrke jorda, har brødet vært avgjørende for utviklingen av samfunn og sivilisasjon, og blitt et både kulturelt og religiøst symbol. Livets brød. Det daglige brød. Det er ikke søndagsbiff eller den daglige oliven de kristne får sin bit av i nattverden eller i Fader vår. Det er brød. I jødedommen innledes sabbaten med kiddush, velsignelsen over vinen og brødet som skal brytes. Brødet er en enhet, og når du bryter brødet får du bli en del av enheten. Samlingen rundt måltidet og brødet betegner fellesskapet.
Å dyrke og dele maten er like viktig som å spise den. Såkorn er like viktig som matkorn.
I kneippbrødets tidsalder mistet vi noe av respekten både for brødets fysiske verdi, og dets kulturelle og myteomspunne betydning. Når brødet ble tørt, gikk gjerne halvparten i søpla. Maten ble selvsagt.
Men mat er ikke selvsagt. Å dyrke og dele maten er like viktig som å spise den. Såkorn er like viktig som matkorn. Hvis du er troende vil du si at det å dele brødet er en religiøs handling. Hvis du ikke er troende, er humaniteten i handlingen det sentrale. For en humanetiker er solidariteten og enhetsfølelsen like viktig som den er for den religiøse. Vi kan ha ulike begrunnelser, men kjernen er den samme. Brødet står for et fellesskap vi alle deler. Det som gjør oss til et samfunn.
SOLIDARITET I PRAKSIS er erkjennelsen av at brødet må brytes og deles om vi skal ha en fremtid sammen på denne kloden.
Spør vi om verden er et solidarisk sted i dag, kan vi kikke tilbake på to år med pandemi, høye strømpriser, problemer i Suez-kanalen, krig og atomtrussel i Europa, og vurdere hvordan vi har møtt krisene.
Dom säger, vi sitter i samma båt, både styrman och matros. Men hur jag än försöker och bär mej åt, så är det alltid jag som ror, sang Hoola Bandoola Band. Det er de fattige landene som råkes først og hardest når store kriser rammer.
SAMTIDIG ER DET ingenting som tilsier at vi er forskånet fra kriser i Norge. Vi er derimot spesielt utsatt for matvarekollaps, som følge av vår lave selvforsyningsgrad, nedlagte kornlagre og begrensede beredskap.
Etter to år hvor den ene krisen har avløst den andre, har vi fått oppleve tydelig hvor sårbare vi alle er, også i privilegerte Norge.
Likevel har vi vært heldige denne gangen. De fleste påminnelsene har kommet utenfor landets grenser. Og når det kriges om ressurser på verdensmarkedet er det godt å ha penger på bok.
Vi har altså både tid og anledning til å snu skuta.
Da er det opplagt misforstått solidaritet å la andre land produsere maten for oss.
Vi må dyrke mer mat selv. Noe som ikke er ensbetydende med økt matproduksjon – vi har egentlig nok kjøtt og melk. Men vi må bruke jorda bedre, og utenlandsk jord mindre. Per i dag har vi et landbruk hvor to gårdsbruk legges ned hver dag og selvforsyningen er avhengig av importerte fôrråvarer.
MÅLET I LANDBRUKSPOLITIKKEN er matsikkerhet, landbruk over hele landet, økt verdiskaping og bærekraftig landbruk med lavere utslipp av klimagasser. Da er det et tankekors at vi stadig applauderer økte volum og lave priser, når dette gjør oss avhengige av soya fra den andre siden av kloden.
Vi må være villige til å se på hvordan vi innretter landbrukspolitikken vår. Fremfor store bruk med en produksjon som er løsrevet fra ressursgrunnlaget, bør det lønne seg å utnytte arealer som i dag ses på som for marginale, og å drive på en måte som er bra for jorda, med sorter som er tilpasset norske forhold. Og vi må gjenopprette kornlagre «for å ikke spise av lasset, dersom lasset blir for lite til å brødfø verden», som forsvarsforsker Jan Botnan sier i en artikkel om matsikkerhet i sommerutgaven av Ren Mat.
OG KANSKJE er noe i ferd med å endre seg. Hurdalsplattformen går inn for beredskapslagring av korn, og Sandra Borch har bestilt en utredning med frist i juni. En totalberedskapskommisjon skal se på Norges samlede beredskap, hvor matberedskap spiller en viktig rolle. Da vil vi kanskje få svar på om vi er så «forsynt» etter å ha overspist på det internasjonale matfatet gjennom mange år, at vi ikke lenger evner å forestille oss hvordan det ville være å ikke ha nok mat på bordet. Eller om prøvelsene verden er satt på de siste årene har minnet oss på hvor viktig fellesskap og samhandling er for å finne gode løsninger på fremtidens utfordringer.
Holder du surdeigskulturen for deg selv, er både du og deigen mer sårbar
I MIN RESEARCH til denne lederen kom jeg til å tenke på matrettene vi laget på fotoshooten, og særlig brødoppskriftene. Det siste tiårets renessanse for hjemmebaking og surdeigsbrød markerer et interessant skifte. Surdeigen er et slags evighetssymbol. Du må ta vare på en bit av deigen for å lage neste brød. Folk deler surdeigskultur gratis med hverandre.
Det er ingen som kommer for å gi deg en plass i dette fellesskapet. Det er noe du må være med på å skape. Holder du surdeigskulturen for deg selv, er både du og deigen mer sårbar. Deler du den derimot med andre, skaper den verdi for flere, blir til flere brød, og kanskje er det du som trenger en startkultur neste gang.
Solidaritet som begrep kan gis nytt innhold gjennom nye kontekster. Det avgjørende er at vi både lokalt, globalt og overfor fremtidige generasjoner erkjenner at vi nettopp er et stort vi.
På nasjonalt nivå må vi kjempe for et landbruk som kan fø egen befolkning, samtidig som vi ikke hindrer andre land i å gjøre det samme, slik Ingeborg Tangeraas i Norsk Bonde- og Småbrukarlag skriver i denne utgaven.
Som enkeltpersoner har vi matmakt og mulighet til å gjøre en forskjell med det vi velger å legge i handlevogna.
Og med hvor vi setter den fra oss etterpå.
