Sandøya ligger i Tvedestrand kommune på Sørlandet. I det lille bilfrie øysamfunnet uten broforbindelse bor over 200 fastboende. En landevei snor seg over øya. Midt på ligger skolen og barnehagen. Her er nærbutikk, kafé, kor, idrettslag og geskjeftige folk en masse. Alle sier hei til hverandre.
Jeg ble forelsket i Sandøya for 14 år siden. Det var vår. Det var halvmeterhøye gress-og blomsterkledte kanter langs grusveien. Ingen biler, bare mennesker på sykkel eller til fots.
En mamma kom syklende forbi, barbeint, med barnet i sykkelsetet. Vi var begge på vei til den foreldredrevne barnehagekaféen med sine hjemmebakte kaker, boller og rundstykker. Der inne satt barn og voksne i alle aldre på bittesmå skolestoler ved små skolepulter dekket med rødrutete duker.
DET VIRKER TUNGVINT, synes mange, å bo på ei bilfri øy. Om du sammenligner med det å kunne kjøre bil rett til døra, så er det helt klart mye mer jobb. Et daglig syn er noen som drar på eller skyver på noe, det være seg en oppvaskmaskin, en toåring, handleposer, gressklipper, akebrett, jordsekker, alt du vanligvis setter i baksetet eller i bagasjerommet på bilen. Jeg har dratt noen tonn med tralla vår i løpet av disse elleve årene vi har bodd her, for å si det sånn. Men jeg velger å se på det jeg får; og det er mye gratis trening. Vi er i bevegelse, og det kjennes godt og sunt.
Ingen biler, bare mennesker på sykkel eller til fots.
ALLE HAR ET FORHOLD til veien. Mange fine samtaler kan oppstå som følge av tilfeldige møter langs leia. Avhengig av årstid møter du folk til fots, på ski, på spark eller på sykkel.
Er du heldig blir du tilbudt nybakt brød på skogstur. Forleden hadde vi besøk av venner fra Skottland. På joggetur i skogen møtte vi en av naboene. – Vil du ha nybakt focaccia med rosmarin, oliven og feta? ropte hun til meg mellom grantrærne.
NOE AV DET BESTE her er naturens tilgjengelighet; havet, stranda med svaberg, skogen med stier. Det er enkelt å dra på tur, man trenger knapt planlegge. Litt har jeg lært om sopp og ville vekster. Rådyrene er tamme. Man blir kjent med hverandre uansett alder, og møter hele mangfoldet av mennesker. I litteraturgruppa jeg er med i, er vi damer i alderen 35–75 år. Gjennom året arrangeres forskjellige sesongrelaterte sammenkomster, tradisjoner etablert av øyboere før oss som julebord, suppefest og sommerbasar.
Når vi er sammen med venner er det ofte over et måltid, og som regel lager vi maten sammen. Naboen fra Buenos Aires lærte oss å lage empanadas; fylte små paier. Både seksåringen og 11-åringen vår fikk sansen for denne måten å lage mat på: rulle, fylle og brette.
BARNA ER FRITTGÅENDE fra tidlig alder. Turen til skolen tar 15 minutter, men det kan fort gå en time, fordi de finner biller som må fraktes til billesykehuset og andre hverdagseventyr. Skulle de falle av sykkelen og trenge et plaster, kan de banke på ei hvilken som helst dør. Som et nikk til det stereotype gode livet på landet, har vi fått høner sammen med to andre familier. Lite visste vi hvor mye glede det ville gi oss å bli kjent med dem.
Man blir kjent med hverandre uansett alder, og møter hele mangfoldet av mennesker.
Og noen bekymringer. Den ene høna har «gått i klukk». Et inntil nylig fremmed ord for meg. Hun ligger altså i transe og ruger på eggene, men det kommer ingen kyllinger, for vi har ingen hane. Vi har også opplevd at vi forstår kråkespråket som signaliserer at hønsehauken er i nærheten og at hønene våre er i fare.
MANGE ER NYSGJERRIGE på valget vårt om å bo på ei bilfri øy. Logistikken kan være utfordrende. Å kjøre åpen båt vinterstid, eller en mørk høstkveld er kaldt og surt. Men etter å ha vært på fastlandet på jobb så er det en mental renselse i det å gå i land. Man rekalibreres etter båtturen over fjorden. En øyvenn påpekte at fordi det koster en i arbeid å bo her, får en også mye mestringsfølelse.
Å oppleve kontraster er en viktig kvalitet for meg, som i det å være båtkald, for så å komme hjem og fyre i peisen og lage kakao. Eller det å ha vært i byen og kultivert seg, eller å ha vært på reise, for så å komme til øya. Eller kanskje har vi vært på besøk hos en annen øyfamilie, kanskje på den andre siden av øya, en gnistrende klar vinternatt med litt vel mye snø på veien hvor det er litt jobbigt å gå hjem med soveposeinnpakkede barn i tralla. Men det er stjerneklart og vi har tid. Ikke så verst en sen, stille sommerkveld heller: Å kjøre hjem i båt under en himmel som holder seg lys langt utover natta. Hjem.
