Dette er noen av spørsmålene vi stiller oss i vinterutgaven av Ren Mat, som nå er på vei ut til medlemmer og abonnenter.
75 prosent av norsk ull går ut av landet, mens store mengder av det som blir igjen kasseres fordi sauebøndene får så dårlig betalt for den. Den pigmenterte ulla fra gamle raser anses å ha lav kvalitet, mens finere ull går til garn eller gulvtepper i utlandet.
‒ Regnskapet går i minus når inntektene er lavere enn kostnaden for å få sauene klippet. Industrien verdsetter ikke farget ull og andre ullkvaliteter enn fra den norske hvite (NKS). Men hva er egentlig kvalitet? Ull fra gamle saueraser er robust og slitesterk og har et nydelig fargespill. Den har stort potensiale. Det har også ull fra geit, skriver redaktør Kjersti Skar Staarvik i lederartikkelen.
TEKSTILINDUSTRIEN er verdens nest mest forurensende etter oljebransjen. Klesbransjen står for mellom 8 og 10 prosent av verdens karbonutslipp – mer enn alle internasjonale flygninger og skipsfart til sammen. Hvordan kan da EUs nye miljømerking (PEF) gå mot å gi rødt lys for den biologisk nedbrytbare ulla, og grønt til resirkulert polyester?
Det er bokstavelig talt knute på ulltråden, og hurtigmote-lobbyen synes å ha fått diktere kriteriene, mener hun;
‒ Massemote og miljøvennlig er gjensidig utelukkende kategorier. Det hjelper så deprimerende lite at billigkjedene tilbyr «bevisste» kolleksjoner i begrenset opplag, når 95 prosent av det de selger er laget for å følge en kortlivet trend og brukes fem ganger. Vi er nødt til å snakke mer om de løsningene som faktisk er løsninger og ikke plaster; mer lokal produksjon, bedre tilpassede klær og lengre bruk av hvert plagg. Vi må få ned volum og tempo i tekstilproduksjonen, og opp respekten for håndverk, kvalitet og verdi. Da må tekstiler og klær koste mer, lages saktere og fraktes kortere, sier Staarvik.
OG HELDIGVIS ser vi spennende initiativer fra aktører som ikke vil la ulla gå til spille, men til spinne. I vinterutgaven besøker vi Telespinn som er opptatt av å hedre veien fra jord til nøste. Vi spør om hvorfor vi ikke snakker mer om mulighetene som ligger i ull fra kjæledyr. Og vi ser på soil-to-soil-modellen, eksemplifisert med en norsk jakke fra designeren Elisabeth Stray Pedersen, som produserer lokalt og ønsker å jobbe mest mulig sirkulært.
I hovedsaken «Knute på ulltråden» undersøker journalist og tekstildesigner Thea Urdal ullas egenskaper og rolle i Norge, og snakker med aktører som arbeider for dens renessanse.
– Ull er et materiale med svært mye emosjonelt tankegods, selv om det er en råvare mange tar for gitt. For ulla er liksom alltid der, innerst som ytterst. Statens institutt for Forbruksforskning (SIFO) spurte i 2010 et representativt utvalg om hvor ofte de brukte ull i februar. Bare fem prosent svarte aldri, men hele 20 prosent svarte daglig, skriver Urdal.
GRUNNLAGET FOR å heve både anseelse og bruk av norsk ull burde altså være til stede.
‒ Det første som må skje for å kunne koble landbruk og klesproduksjon sammen igjen er at Landbruks- og matdepartementet må innse at landbruk handler om mer enn mat. De statlige subsidiene er også altfor små. Og hvis vi kan få til å bevise verdien i denne råvaren, kan de revurdere nytt tilskudd, sier journalist, forfatter og «ullforkjemper» Tone Skårdal Tobiasson til Ren Mat.
Gjennom utgaven «Tekstil» ønsker vi å anerkjenne tekstiler som viktige landbruksprodukter, og gi honnør til aktører som ønsker å satse på dem. Magasinet er nå på vei ut til medlemmer og abonnenter, og er i Narvesen fra 16. desember.
Også i denne utgaven av Ren Mat:
- Kan tekstilbransjen bli sirkulær?
- Ull fra kjæledyr
- På besøk hos Telespinn
- Enkel plantefarging hjemme
- Portrettet: Sauebonde og forfatter James Rebanks
- Skinngarving med gardskollektivet Sellanrå
- En verden uten ull? Kronikk ved Tone Skårdal Tobiasson
- «Annerledeslandet» Fosen Folkehøgskole
- Hamp: Planten som kan erstatte plast
- Norges økohistorie
- Ukemeny fra Restaurant Rest.
