Meninger

Knute på ulltråden

Vi må slutte å late som. Grønn vekst er keiserens nye klær. Det er også EUs nye miljømerking (PEF). Det vi trenger er «nedvekst»; reduksjon i forbruk, mer gjenbruk, og fremfor alt må vi gjenopprette koblingen mellom landbruk og tekstil.
Kjersti Skar Staarvik
- Vi må få ned volum og tempo i tekstilproduksjonen, og opp respekten for håndverk, kvalitet og verdi. Da må klærne koste mer, lages saktere og fraktes kortere, skriver Kjersti Skar Staarvik.

DE ERFARINGENE vi gjør oss gjennom livet bidrar til å forme oss til de vi er. Jeg har aldri angret på utdannelsen min, eller bransjen jeg valgte meg inn i etterpå. Som utpreget estetiker og om ikke hedonist så i alle fall livsnyter, var motejournalistikken et utmerket utgangspunkt for en ung skribent som nektet å velge mellom kunsten og den skarpe pennen.

Jeg var aldri den som lå i sovepose før januarsalget, eller troppet opp hver gang kjedebutikkene gjorde kjendissamarbeid. Min stilinteresse bunner i skatter fra en svunnen tid. For vintage, bruktbutikker og loppemarkeder. Da står jeg gjerne tidlig opp. Men det gir meg en avsmak når jeg ankommer gymsaler stappfulle av avlagte plagg, sportsutstyr og leker og begynner å reflektere over det høye gjennomtrekket de fleste av oss har i garderoben og boden.

MED EN MOR som er tekstilkunstner og bestemødre som ga ullsokker og lusekofter nærmest evig liv med stoppenåla, har jeg alltid vært bevisst på tekstilers verdi og ønsket om å forlenge deres brukstid. Samtidig har affeksjonsverdien jeg tillegger mye av garderoben, enten det er arvegods eller loppiskupp, gått utover plassen i skapet. Tidligere i år satte jeg meg fore å ta i bruk 365 ting fra skuffer, skap og boder. Finne ut hva jeg elsker. Hva jeg trenger, og hva jeg kan la gå videre til nye eiere. Det er jo flaut å innrømme det, men jeg mistenker at jeg har like mange plagg som dager i året. Samtidig skulle jeg innføre, om ikke «shoppestopp», så i alle fall unngå i størst mulig grad å kjøpe noe nytt. Resultatet? Jeg har knapt vært i en klesbutikk siden nyttår. Og jeg blir inspirert til å fortsette. Instagram-prosjektet #Brukomatt minner meg på at jeg slett ikke trenger å kjøpe noe nytt for å føle meg fin.

Brukomatt
Fra Instagram-prosjektet #Brukomatt hvor Kjersti har satt seg fore å bruke 365 plagg fra skuffer, skap og boder istedenfor å kjøpe noe nytt. Her i ullgenser fra 1940-tallet.
Landbruk er mer enn mat.

Kampanjen 30wears oppmuntrer til å tenke gjennom hvorvidt du kommer til å bruke et plagg 30 ganger før du kjøper det. Kan du ikke med hånden på hjertet si at det vil bli brukt så mange ganger, så bør du heller ikke anskaffe det, om du ønsker å bidra til en redusert forbruk og en mer miljøvennlig tilnærming til klær. Gjenbruk er unektelig bedre enn gjenvinning. Det resirkulerte produktet vil aldri kunne oppnå like høy kvalitet som det opprinnelige. Og enda viktigere; gjenvinning legger ikke opp til en reduksjon i forbruket. Kanskje tvert imot.

Tone Skårdal Tobiasson og Ingun Grimstad Klepp er blant få som anerkjenner elefanten i rommet; er grønn vekst egentlig mulig? Den virkelige grønne veksten er egentlig «de-growth» – nedvekst – og reduksjon i forbruk.

HVORDAN DET teknologioptimistiske begrepet grønn vekst ble omfavnet også av deler av miljøbevegelsen, har sitt utspring i at en utover på 90-tallet valgte å dedikere innsatsen og oppmerksomheten sin mot klimaspørsmålet. Dette gjorde problemet mer konkret, samtidig som løsningene ble mer attraktive også for næringslivet. I motsetning til tidligere naturkriser hvor rovdrift på naturen rettet pekefingeren mot industriene, ble nå teknologien den nye gralen. Mindre «moralisme», mer karbonfangst, solscellepaneler, elbiler og blå og grønne poser. Istedenfor å slutte å kjøre bil kan vi kjøpe en Tesla. Og istedenfor å kjøpe færre ting, kan vi velge plagg laget av bambusviskose eller resirkulert polyester.

Misforstå meg rett. Det er positivt at en stadig større del av næringslivet forsøker å gjøre en innsats for klimaet. Det er også mye bedre å ta små, grønne steg i hverdagen enn å ikke gjøre noe i det hele tatt.

Problemet er at dette baner vei for grønnvasking. For det er mye penger i å legge prefikset grønn foran produktene og tjenestene man tilbyr, selv om de ikke er forenelig med et grønt skifte.

Tekstilindustrien er verdens nest mest forurensende bransje etter oljebransjen. Klesbransjen står for mellom 8 og 10 prosent av verdens karbonutslipp – mer enn alle internasjonale flygninger og skipsfart til sammen.

Massemote og miljøvennlig er gjensidig utelukkende kategorier.

Massemote og miljøvennlig er gjensidig utelukkende kategorier. Det hjelper så deprimerende lite at billigkjedene tilbyr «bevisste» kolleksjoner i begrenset opplag, når 95 prosent av det de selger er laget for å følge en kortlivet trend og brukes fem ganger. For ikke å snakke mikroplasten som skilles ut og ender i havet, det enorme vannforbruket industrien krever, kjemikaliene som brukes i innfargingen av tekstilene, og de begredelige arbeidsforholdene på tekstilfabrikkene i Asia.

Det vi trenger er en motvekt, og «motvekst» i en bransje som brenner et lastebillass med klær hvert sekund.

Vi er nødt til å snakke mer om de løsningene som faktisk er løsninger og ikke plaster. Om mer lokal produksjon, bedre tilpassede klær og lengre bruk av hvert plagg. Vi må få ned volum og tempo i tekstilproduksjonen, og opp respekten for håndverk, kvalitet og verdi. Da må klærne koste mer, lages saktere og fraktes kortere.

Brukomatt2
- Vi er nødt til å snakke mer om de løsningene som faktisk er løsninger og ikke plaster. Om mer lokal produksjon, bedre tilpassede klær og lengre bruk av hvert plagg. Her fra dag 136 i #Brukomatt; velbrukt, varm ull.


LES OGSÅ: Varme i hver fiber

MER FOKUS på lokal produksjon, for eksempel, er ikke avhengig av vekst. – Det er et system som er i symbiose, hvor alle som bidrar skal få betalt for jobben de utfører og at dyr og natur skal behandles med respekt, skriver Tone Skårdal Tobiasson i vinterutgaven av Ren Mat. Dersom eksistensgrunnlaget utarmes, så forsvinner det. Det er derfor vi må snakke mer om regenerativt og mindre om bærekraftig. Det siste handler om å opprettholde status quo, mens det første handler om forbedring. Det er positivt at det nå tas til orde for nye merkeordninger for tekstilers fotavtrykk. Men EUs mye omtalte nye miljømerking Product Environmental Footprint (PEF) kan ende opp med å gi rødt lys for den biologisk nedbrytbare ulla, og grønt for oljebasert polyester, særlig om plagget er laget av resirkulerte plastflasker. For polyester har god materialstyrke og brytes langsomt ned, mens for naturmaterialer går det fort. Da sier EU at plastplagget varer lenger, men det henger ikke på greip. For hvilke stoffer lages billigplagg i dårlig kvalitet av, de som utskiller mikroplast i havet og kasseres etter få gangers bruk? Jo, nettopp – polyester.

Den nye merkingen vil ikke anerkjenne de positive konsekvensene i helhetlige systemer, mener Tobiasson; – Og når systemene kun teller det som kan telles, og ikke det som faktisk teller, da er vi på feilspor.

Heldigvis ser vi spennende initiativer fra aktører som ikke vil la ulla gå til spille, men til spinne!

I VINTERUTGAVEN av Ren Mat har vi satt fokus på flokene i tekstilbransjen, og spør hvordan vi kan gjenopprette koblingen mellom landbruket, det gode håndverket og tekstilproduksjonen. For det er bokstavelig talt knute på ulltråden. 75 prosent av all ull som produseres i Norge går ut av landet, hvor den ender som for eksempel gulvtepper. Store mengder ull brennes, kasseres eller graves ned fordi sauebøndene får så dårlig betalt for den. Regnskapet går i minus når inntektene er lavere enn kostnaden for å få sauene klippet. Dette gjelder særlig ull fra de tradisjonelle, norske sauerasene som grå trøndersau, gammelnorsk sau og gammelnorsk spælsau som har naturlig farget ull. Industrien verdsetter ikke farget ull og andre ullkvaliteter enn fra den norske hvite (NKS). Men hva er egentlig kvalitet? Ull fra gamle saueraser er robust og slitesterk og har et nydelig fargespill. Den har stort potensiale. Det har også geiteull. Og heldigvis ser vi spennende initiativer fra aktører som ikke vil la ulla gå til spille, men til spinne! Vi besøker Telespinn som er opptatt av å hedre veien fra jord til nøste. Vi spør om hvorfor vi ikke snakker mer om mulighetene som ligger i ull fra kjæledyr. Og vi ser på soil-to-soil-modellen, eksemplifisert med en norsk jakke fra designeren Elisabeth Stray Pedersen, som produserer lokalt og ønsker å jobbe mest mulig sirkulært.

LES OGSÅ: Dugnad for sauen

For den som måtte lure, har ikke Ren Mat nå blitt til Ren Mote. Men landbruk er mer enn mat. Vi ønsker å anerkjenne tekstiler som viktige landbruksprodukter, og gi honnør til aktører som ønsker å satse på dem, enten det er ved å utnytte ull fra egne sauer, eller ved å vaske, spinne, veve eller sy med den.

Den nye Økologiforskriften åpner også for nye muligheter, ved at den innbefatter blant annet skinn og ull. Dette kan bety at innsamling og foredling av norsk, økologisk ull får fornyet interesse.

Håpet er at vi i fremtiden igjen kan snakke om en rød tråd fra gård til garderobe. Da har vi noe å spinne videre på. Og veve sammen.

Vil du bli abonnent? Bestiller du Ren Mat til deg selv, eller som julegave, innen 21. desember får du fire utgaver til bare kr 290,-

Flere artikler