Varme i hver fiber

Ull har vært nødvendig for utviklingen av mange sivilisasjoner. Det var trolig på grunn av ulla at sauen ble domestisert i Iran for 6 000 år siden, og i Norge har sauene gitt oss ull, skinn, kjøtt, melk og gjødsel nesten like lenge. En forutsetning for vikingenes tokter har vært ull fra villsau i form av varme klær og tett seilduk. Klærne var fremstilt på ulike måter; vadet, tovet og vevd. Strikking lærte vi av Middelhavslandene i Middelalderen, først som overklassehåndverk. Fra 1800-tallet har det holdt seg som en ubrutt tradisjon blant folk flest. I dag sitter Marius-genseren omtrent i våre gener, ullundertøy er selve oppskriften på en vellykket fjelltur og en varm barndom. Med sangen Bæ, bæ lille lam får norske barn ulla inn med morsmelken.

”Made in Norway” kan derimot være en annen sak. Til tross for at vi har nesten en million vinterfôra sau kommer mye av ulla – enten som strikkegarn eller som ferdige plagg – langveisfra; merino fra Oseania, alpakka fra Peru, mohair fra Sør-Afrika. For noen år siden lå vi på tredje plass i verden når det gjaldt ullimport, mens 75 prosent av vår ull ble eksportert, mesteparten til Storbritannia der den ble brukt til gulvtepper. Men utviklingen er i ferd med å snu, godt hjulpet av ildsjeler som gjør oss oppmerksomme på ”(g)ullet i fjell og fjøs”.

For noen år siden lå vi på tredje plass i verden når det gjaldt ullimport.

– Det er på tide å bruke ressursene optimalt lokalt, mener Ingun Grimstad Klepp, professor i etnologi og forsker ved SIFO. Siden 2010 har hun sammen med Tone Skårdal Tobiasson, redaktør for Nordic Initiative Clean & Ethical fashion, satt fokus på norsk ull. – Det har skjedd mye positivt og det er en økende etterspørsel, både fra forbrukere og industrien. Eksempelvis har Gudbrandsdalen Uldvarefabrik byttet ut ull fra andre land der de kan finne norsk ull med samme egenskaper, og Hillevåg ullvarefabrikk kjøper mye pelsull fra den gamle rasen pelssau, sier hun entusiastisk.

NOE AV GRUNNEN til at folk har fått øynene opp for norsk ull skyldes en generell oppmerksomhet på opprinnelse, som igjen henger sammen med miljøutfordringene. – Vi arbeider for en overføring av kunnskap og virkemidler fra matverden til tekstiler, sier Klepp, som har ledet forskningsprosjektet KRUS, hvis hensikt er å løfte frem norsk ull, især fra gamle raser.

– Det er viktig med et lokalt fokus både for bevaring av tradisjoner, og ut fra et miljøaspekt. Det er mange utfordringer med dagens kleskonsum. Klær har fått lav verdi, bokstavelig og i overført betydning, og har blitt gjenstand for bruk og kast-mentaliteten. Produksjonen fører til miljøbelastning og har uetiske konsekvenser. Ull generelt og lokal ull spesielt, kommer inn som et miljøfyrtårn, sier Klepp og forklarer at ull er slitesterkt og trenger sjeldent å vaskes. I tillegg handler det om å bruke ressursene der de er. – Skal vi ha sau bør vi bruke hele dyret. Og sau bør vi ha, helst i utmarka, slik at de tygger seg gjennom landskapet, mener Klepp.

NORSK UBEARBEIDET ull ble miljøsertifisert med Svanemerket i 2015 og er dermed først i verden. Full oversikt over verdikjeden og lite bruk av kjemikalier er to av grunnene, ifølge Norilia som tar imot 75 prosent av ulla. Omtrent alt resterende går til Fatland ull.

Det er på tide å bruke ressursene optimalt lokalt.

Storbritannia har lenge ment at norsk ull er noe av det mest økologiske og reneste du kan få på grunn av den rene lufta her til lands. Nå beveger vi oss over i et ullent landskap av begreper; miljøsertifisert -, økologisk -, ren -, ubehandlet og -ny ull. Norsk ull er miljøsertifisert fordi sauene ikke ”dyppes” i kjemikalier før de slippes på beite. Dette gjøres i mange land for å få bukt med insektplager, i Norge er klimaet vår allierte, inntil videre. Økologisk ull produseres etter de samme prinsippene som gjelder for annen generell økologisk produksjon i landbruket, men det er fint lite som skiller selve ulla. Ren ull betyr at den ikke er blandet med noe, altså 100 prosent ull. Ny ull betyr at det ikke er resirkulert fra gamle ullplagg. Ubehandlet ull er kanskje mest misvisende, for, som Klepp sier; – all ull vi finner i butikken er behandlet. Ubehandlet ull betyr som regel at den ikke er superwashbehandlet.

– Superwash er en kjemisk etterbehandling med kunstharpikser som gjør at du kan vaske plagget i maskinen og tørketromle uten at det tover eller krymper så lett. “Skjellene” i ulla, som fører til toving, slites da ned og blir dekket med en tynn syntetisk hinne, forklarer Klepp. – Syntetisk harpiks er som regel en karakteristisk bestanddel av forskjellige typer plast. Plasthinnen rundt fibrene er så tynn at plaggene, tross behandlingen, kan merkes med 100 prosent ull, altså ren ull. Likevel vil noen av ullas egenskaper gå tapt i denne prosessen.

”Ubehandlet ull inneholder rester av det naturlige ullfettet lanolin, som er vannavstøtende og beskytter ulla” skriver Nøstebarn på sine nettsider. Butikken har siden 1983 omsatt varer og garn i ubehandlet ull, med fokus på baby- og barneklær.

Plasthinnen rundt fibrene er så tynn at plaggene, tross behandlingen, kan merkes med 100 prosent ull, altså ren ull.

ALL BEHANDLING innebærer en viss miljøbelastning. – Jo færre behandlinger, dess bedre for miljøet, understreker Klepp. – Men det er ikke et mål i seg selv å være helt selvforsynt med ull og behandle den i minst mulig grad, men vi bør bruke norsk ull til det den passer til. Kanskje vi må utfordre våre ideer om hva som har høy og lav verdi? I tillegg bør vi utvikle produkter som i utgangspunktet har lav verdi, som ull med møkk, til å bli høyverdige, i for eksempel isolasjon. Det gjelder både mat og klær; vi kan ikke bare spise indrefileten. Vi må tenke i nye baner – eller gamle, mener Klepp.

I dag er kun 15 prosent av den norske ulla foredlet i Norge. Bonden får fra fem til 50 kroner kiloen, og det er den mykeste og hviteste ulla som gir høyest pris. Myk ull oppleves som behagelig mot huden, hvit ull gir jevnere innfarging. Denne kommer fra Norsk Kvit Sau (NKS), som utgjør ca. 70 prosent av sauebestanden i Norge. For mange bønder hadde det vært mer lønnsomt om sauen ikke hadde hatt ull, og for de fleste gir kjøttet hovedinntekten. Av alt husdyrhold er det dårligst økonomi i sauehold, og aller dårligst i sauehold med gamle raser.

Det er en myte at norsk ull klør.

NOEN FORSØKER å få opp verdien på ull fra gamle raser. Selbu Spinneri har, som landets eneste, spesialisert seg på å foredle ull fra alle de norske sauerasene, og spesielt fra de utrydningstruede. Det lages kun opptil 10 kilo garn om dagen, og mye er håndarbeid. – Vi er opptatt av å bidra til å ta vare på de tradisjonelle norske sauerasene fordi de er en viktig del av vår kulturarv, sier Ingvild Svorkmo Espelien, daglig leder i Selbu Spinneri. – De gamle rasene hører hjemme i kulturlandskapet, men de fleste har pigmentert ull og den passer ikke til industrifremstilt garn, så betalingen er dårlig. Vi håper at vi kan bidra til økt etterspørsel, og at det dermed kan bli bedre økonomi i å holde disse rasene, sier Espelien.

DET ER MANGE variasjoner av ull. Noe egner seg til jakker, annen ull til vanter eller undertøy. Merino blir markedsført med ”no finer feeling” på grunn av en my på mellom 17 og 19. Nesten alt ullundertøy er laget av merino. My står for tusendels millimeter, eller mikron, og er betegnelsen for mykhetsgraden i ullfibrene. Mesteparten av ulla i Norge er på 28 til 35 my. Særplukk fra NKS-lam kan ha 26 til 28 my, altså under kløgrensen, som ligger på 28, avhengig av person. For, som Klepp påpeker, det er jo ikke ulla som klør, men vi som kan oppleve den slik. Dekkull fra spælsau kan ha 60 my, mens bunnulla kan være så fin som 11 my, og slår dermed både merino og alpakka.

– Det er en myte at norsk ull klør, mener Espelien. – Til undertøy er nok merino best, norsk ull egner seg best til gensere og kofter. Ull fra gamle raser er bra til sokker og votter fordi den er vannavvisende og tåler slitasje. Norsk ull er generelt mye mer slitesterk enn for eksempel merino, og tåler vask bedre. Dermed er det ikke nødvendig med en superwashbehandling, sier Espelien.

Dekkull fra spælsau kan ha 60 my, mens bunnulla kan være så fin som 11 my, og slår dermed både merino og alpakka.

– Etterspørselen etter garn og andre ullprodukter fra vårt spinneri har vært god siden starten, og er økende tross den relativt høye prisen. Garnet er eksklusivt fordi kvaliteten er høy, det er begrensede mengder, det er mye håndverk og fordi alt gjøres i Norge, forklarer Espelien.

EN BEVISSTGJØRING rundt råvarenes opprinnelse går hånd i hånd med en internasjonal strikkebølge som vi også opplever her til lands. Totalt bruker 43 prosent av kvinner og fire prosent av menn i Norge ull til strikking eller annet håndverk, og slow fashion, kortreiste klesplagg av god kvalitet, er en økende trend.

– Når du lager klær selv får du kunnskap om kvalitet og hvor mye tid det faktisk tar, mener Klepp. – Det bidrar igjen til å øke verdien av klær generelt. Du blir en kresen kunde, i stand til å vurdere kvaliteten på et plagg du kjøper i butikken. Samtidig tar du ekstra godt vare på hjemmelagde plagg fordi du vet hvilket arbeid som ligger bak. Dette har kanskje igjen en effekt på antall klær du har i skapet, sier Klepp. – I dag har vi over 350 plagg i snitt.

– Det er litt det samme som med mat; når folk lager tomatsuppe fra bunnen eller dyrker tomatene selv, vil de ikke ha posesuppe lenger. Markedet må skjerpe seg for å imøtekomme et økende antall bevisste forbrukere. – Lokale klær, som lokal mat, kan være en spydspiss mot et produksjonssystem som lenge har fått råde uten kritikk.