DET ER IKKE BARE vi mennesker som forhandler hele tiden. En gang fikk jeg på nært hold observere at en hyene overfalt en gaselle. Det var et brutalt syn. Gasellen var en del av en liten flokk, som i skumringen hadde stoppet ved en dam for å drikke. Hyenen sirklet rundt dem, men først på god avstand. Etter hvert som den sakte nærmet seg de tørste gasellene, beveget de alle seg rolig vekk og forsvant inn blant trærne, med unntak av den ene – den minste. Var den tregere i oppfattelsen, kanskje? Manglet erfaring? Eller var den så tørst at den rett og slett måtte drikke mer vann? Til slutt stod de to dyrene – den grove og siklende hyenen og den rene og dydige gasellen – bare 10-12 fattige meter fra hverandre. Alt rundt stoppet opp, de heftige lydene fra jungelen like ved forstummet. Dyrene stod som frosset fast og vekslet blikk. «Ikke ta meg, jeg er så liten og forsvarsløs», hvisket gasellen. «Men jeg er så sulten», svarte hyenen rolig.
Slik stod de og virket som om de forhandlet en kort stund, før hyenen med et ubeskrivelig brøl og et lynkjapt byks låste kjevene rundt gasellens ene bakbein. Den skarpe lyden av bein som knekker nådde oss som stod et lite stykke unna. Det hele var over på noen sekunder, og hyenen trakk gasellen med seg ut i den grunne dammen, til et sivbelte der. I et halvt minutts tid kunne vi se at stråene duvet fram og tilbake, før den afrikanske natten la et tyst slør over det hele. Den enes tørst, den annens hunger. Vi kan forhandle om alt.
PÅ SAMME VIS står vi overfor hverandre, vi mennesker også. I krig og kjærlighet, med skam, med glede, med dialog, med tørst og sult. Vi forhandler om alt! Om størrelsen på lønningsposen, om oppgavene i hjemmet, om sex, om barnefordeling, om hytta skal ligge på fjellet eller ved sjøen. Skal vi reise, skal vi bli? Ny kjøkkeninnredning? Kjøtt eller tofu til middag? Skal vi okkupere noen annens land, skal vi forsvare oss eller leve godt i underkastelse? Skal vi si hva vi mener eller klokelig holde kjeft? Må vi skuffe noen? Lyve? Stjele en ost? Hvor lønnsomt er det egentlig å være snill? Skal vi gå på den festen eller besøke svigermor?
Vi kan forhandle om alt.
DET VI FORHANDLER OM er noen ganger underordnet, for forhandlingen i seg selv har en sosial verdi. Den markerer grenser og den gjør det tydeligere hvor stort handlingsrom vi har. Dikteren Arild Nyquist skrev en gang en tekst han kalte «Om å være fornærmet». I den historien har han fått en grunn til å være fornærmet for noe hans kone Anne-Kari hadde sagt eller gjort. Det viktige som fornærmet er å pleie fornærmelsen godt, og kanskje få den til å vare lenge. Den fornærmede har nemlig et overtak, og man kan suge på den søte karamellen en stund. Men lar man det gå for langt, vil bordet vende: Da har du gitt den andre parten grunn til å bli fornærmet fordi du ikke tok rev i fornærmelses-seilet i tide. Nå er det du som skylder den andre noe. Hva som var den opprinnelige fornærmelsen er glemt for lengst. Slik kan den bittersøte fornærmelsen duve fram og tilbake, som om det var et stykke ørkenland det ble forhandlet om.
Vi kan forhandle om alt.
Hvis vårt premiss er at alle mennesker er like mye verdt, skulle det kanskje være unødvendig å forhandle i det hele tatt?
VI KAN FORHANDLE OM FORDELINGEN av stort og smått her i verden, for den er som alle vet urettferdig, nedverdigende og undertrykkende. Hvis vårt premiss er at alle mennesker er like mye verdt, skulle det kanskje være unødvendig å forhandle i det hele tatt? Men ressursene er ulikt fordelt, det er bare slik verden naturlig er innrettet. Det finnes heller ingen å skylde på, med mindre du virkelig mener at akkurat ditt land er en gudegitt gave som gir deg forrang. Da er det grunnleggende premisset endret: Alle mennesker er ikke lenger like mye verdt.
Likeverd er muligens en luksus vi kan unne oss når vi ikke er utfordret. Står vi overfor en eksistensiell trussel – og endrer status til fornærmet eller offer – er det vanskelig å ikke begi seg ut på en forhandling om prinsipper og moralske holdninger.
Det er ikke lett for noen. Om vi er den utfordrende part, kan vi vanskelig mobilisere glede over å ta noe fra andre, om vi ikke samtidig bestemmer oss for at de er umennesker eller er utålelige på annet vis. Menneskehistorien renner over av sånt. Likevel ender de fleste konflikter i en forhandling, om en bit land eller tilgang til ressurser eller bare for å få seg en pause fra blodbadet.
Det er ikke sikkert vi glemmer uretten, men vi kan likevel forhandle om alt.
KJÆRLIGHETEN ER DEN forhandlingen ingen slipper unna, enten den krones med suksess eller er gjentakende tapsprosjekter. Det er helt egne regler for slik forhandling, og den gjøres ekstra vanskelig fordi det er følelser involvert. Vi skal ikke bare forhandle om våre egne følelser, men også inkludere partnerens følelser. Kanskje er det flere partnere også? Skal den ene følelsen nulle ut den andre, eller kan de leve side ved side? Vi må gradere, lage et kart over følelser, og plotte dem inn som akser på et ruteark: Venn, elsker, kollega, livsledsager. Og sikkert flere kategorier også. Hver og en skal passe til hvert sitt sett med gjensidige forventninger og motstridende regler. Vi må bare anta, håpe og konstruere en oppfatning om hvor vi selv er i de andres tredimensjonale matrise, samtidig som hver eneste relasjon fungerer i forhandlinger som aldri tar slutt. Sviker du en annen, blir fort både kart og terreng endret. Det eneste som fungerer over tid er å gi og ta: Å forhandle.
Hvem passer for deg? Hvem passer du til? Parameterne som styrer dine muligheter er nærmest uendelig mange, fra om du har hår på ryggen og god økonomi, til din villighet til å underord- ne deg den andres vilje. Til og med våre egne barns kjærlighet er et resultat av forhandlinger. Ingen kan kreve kjærlighet fra noen.
Vi kan forhandle om alt.
VI KAN FORHANDLE OM SKAM. Om skyld. Om offer. Alle som har hatt en spiseforstyrrelse på nært hold vet hvordan det å spise for mye eller for lite preger alle de andre forhandlingene du må gjøre i hverdagen. Slik blir et familiemedlems næringsinntak den ene forhandlingen som setter alle andre til side. Det er skamfullt, og ikke bare fordi det er skamfullt å spise for lite eller for mye, men det er skamfullt å måtte bare ha én forhandling gående. Den det gjelder har det ikke bedre, kanskje aller mest fordi de blir så uendelig ensomme. De forhandler 99 prosent med seg selv, og bare en skarve prosent med internett, brødskiva eller potetgullposen. Vi andre er ikke invitert til forhandlingsbordet, men plassert på venterommet.
Er du blant de mange som har hilst på spiseforstyrrelsen i eget liv, vet du kanskje mer om forhandlingsteknikk enn selveste Henry Kissinger. Det er et pokerspill hvor du hele tiden sitter med dårlige kort på hånda, og er nødt til å holde maska i håp om at andre kaster kortene før deg. Spiseforstyrrelse handler ikke om sult. Sulten er satt ut av spill, slik at den ikke lenger er en faktor i regnestykket. Derfor kan du rett og slett forhandle med deg selv ut av livet. Eller du kan forhandle deg til et nytt liv.
Du kan likevel forhandle om alt.
NOEN SIER: «Du er en naiv dust om du tror at du kan mette alle med økologisk mat, det er luksus for de privilegerte!»
Forhandlingen er ikke lenger en likeverdig seremoni over en kopp te.
Det er den første avsporingen, for mekanismen virker sterkere motsatt vei: Skadene skjer aller mest i møte med det industrielle, fordi den er urettferdig i sin konstruksjon. Maten har blitt billig for de som har mye penger, og den er dyrere for dem som ikke har. En liten flekk med dyrket mark er for kostbar å holde i hevd, mens fossilproduserte kalorier fra kunstgjødsel og mekanikk lager nesten alt vi spiser. Også det meste av sånt vi ikke trenger for å overleve. GMO-mais, hurtigvokst hvete, sukker, og næringsfattig ris. Utallige fattige bønder dyrker koka- blader, kaffe og andre ting som er mer tidsfordriv enn mat, og prisen de får er forhandlet fram på gata i Oslo eller på børsen i New York. Forhandlingen er ikke lenger en likeverdig seremoni over en kopp te.
Kan vi virkelig forhandle om alt?
ER DU DESPERAT NOK, kan du bruke sulting som virkemiddel for å oppnå oppmerksomhet. Som regel blir det mest et teater eller en skinnforhandling, og fungerer bare i den grad at du er i stand til å avbryte aksjonen. Dør du som aktivist av matmangel før du har oppnådd noe, har du uansett tapt forhandlingen: Du får kanskje noen timer med sympati, men lite annet. Livet hos de andre går ubønnhørlig videre, til nye forhandlinger. Forhandlingen er samfunnets bindemiddel, selve drivstoffet vi går på. Det er forhandlingene vi skal leve av etter oljen. Motparten – om den er kynisk nok – kan egentlig bare trenere hele prosessen.
Dersom du derimot ikke har tilgang på mat overhode, så bryter all forhandling sammen. Sulten er nemlig det eneste vi ikke kan forhandle om, for den er Dødens lillebror. Tre uker uten mat er nok. Da er alt tapt. Eller vunnet, ettersom hvilken side av spisebordet du sitter. Stalin stjal maten til de ukrainske bøndene under Holodomor, og når dette skrives er det matblokade av Gaza. På Vestbredden jager ultraortodokse settlere fattige bønder fra de marginale olivenlundene de tjener en slant på, og adgangen til sauebeitene er stengt av høye murer. Slikt foregår mange steder. Dette er ikke forhandling, men overgrep.
Sult blir aldri en ekte forhandling, for den er ikke gjensidig i sin natur.
Sult blir aldri en ekte forhandling, for den er ikke gjensidig i sin natur. Den sultne har ingenting å vinne, mens den som kontrollerer den andres sult bare er begrenset av sin egen kynisme. Kynismen kan også være global, og jo lenger unna du er fra den sultne, dess mindre blir du grepet av de tomme blikk, de grimme ribbein, de oppsvulmede mager. «Er det ikke egentlig for mange her på jordkloden allerede?»
Akkurat slik forhandler vi på trygg avstand, om våre egne følelser i møte med den andres sult.
Vi kan forhandle om alt, unntatt sulten.
