Ull som råvare og tekstil er uløselig knyttet til nordmenns kulturarv og livsløp. Få materialer har vært like avgjørende for en nasjon som er preget av sesongenes noe ubarmhjertige skifter og temperaturendringer. Og ettersom klimaet i tiden fremover uunngåelig kommer til å være enda mer ustadig, er det viktig å se på de råvarene vi faktisk har lett tilgjengelig. Da stiller ulla udiskutabelt i fremste rekke. Men ikke alle er like enige om ullas egenskaper, og det har følgelig blitt spunnet mange myter rundt ull.
Ull er et materiale med svært mye emosjonelt tankegods, selv om det er en råvare mange tar for gitt. For ulla er liksom alltid der, innerst som ytterst. Statens institutt for Forbruksforskning (SIFO) spurte i 2010 et representativt utvalg om hvor ofte de brukte ull i februar. Bare fem prosent svarte aldri, men hele 20 prosent svarte daglig.
Mellom 75 og 80 prosent av den norske ulla sendes ut av Norge.
Norsk ull er så mangt. Og det er et paradigmeskifte i emning. Det er nå flere ambisiøse aktører som har satt i gang innoverende initiativer for at økosystemet rundt norsk ull som råvare skal fremmes — og at norsk landbruk og tekstilproduksjon igjen skal kobles sammen.
For hva er det egentlig som skal til for at vi omfavner norsk ull på ekte, i alle ledd av verdikjeden, fra sau til bekledning? Hva er mytene knyttet til norsk ull, og de politiske utfordringene? Hva er status per i dag på benyttelsesgrad — og hva kan gjøres for at landbruket og tekstilnæringen igjen kobles sammen på systemplan, i ekte symbiose?
Og kanskje viktigst — hvem er myteknuserne?
– JEG TROR POLITIKERNE har vært blinde. De tror alt er såre vel. De antar vel at norske produkter er fulle av norsk ull, sier journalist og redaktør Tone Skårdal Tobiasson, på spørsmål om hvorfor det ikke er større politisk tillit til en råvare som norsk ull.
– Mellom 75 og 80 prosent av den norske ulla sendes ut av Norge. Den har blant annet blitt til vegg-til-vegg-tepper i Kina og andre steder, samt brukt på hoteller og cruiseskip, i kontorlandskap og hjem. En mindre andel av ulla, omtrent 20-25 prosent, sendes tilbake til Norge og blir i all hovedsak til garn.
Om man skal skrive noe relevant om ull og tekstil i Norge er det umulig å ikke inkludere enten Tobiasson eller hennes forfattermakker, seniorforsker ved SIFO, Ingun Grimstad Klepp. De regnes som nestorer innen faget og har forfattet flere bøker om emnet, deriblant Ren Ull og Strikk med norsk ull — og ikke minst vært toneangivende i forskningsprosjekter som Valuing Norwegian Wool, KRUS og Amazing Grazing.
Som Tobiasson forklarer danser altså majoriteten av den norske ulla rundt i den internasjonale verdikjeden for blant annet vasking og bearbeiding, før deler av den sendes tilbake igjen til Norge.
– Det å kunne få mer av ulla tilbake igjen til Norge og få markedsført den slik at forbrukere kan vite at det er norsk ull, var noe vi jobbet aktivt med i KRUS, sier Tobiasson.
Ull fra norske sauer blir gravd ned i jorden, eller brent i fjæra ettersom systemet ikke er tilrettelagt i bondens favør.
KRUS VAR ET TVERRVITENSKAPELIG PROSJEKT som dekket verdikjeden til ull i fire år — fra såkalt «gård til gode klær». Målet var å øke verdiskapningen fra norsk ull og redefinere «sustainable fashion».
Og det var på høy tid.
NRK rapporterte 24. mai i år om at ull fra norske sauer blir gravd ned i jorden, eller brent i fjæra ettersom systemet ikke er tilrettelagt i bondens favør. I 2016 fjernet nemlig Landbruksdirektoratet tilskuddet for ulla av såkalt «lavest kvalitet», og det gjelder i stor grad ulla til de eldste sauerasene, deriblant villsau — som har nydelig, pigmentert pels i ulike toner av grått og brunt.
Ettersom det tilkommer store kostnader til blant annet klipping og frakt, kan ikke bøndene økonomisk forsvare å sende den «verdiløse» ulla inn til ullmottaket. Det er et rent tapsprosjekt.
Guttorm Gudmestad driver gård på Rennesøy og har blant annet villsau. Til samme artikkel i NRK uttalte han at villsauen er en robust sau som tåler mye og klarer seg selv på skrint beite. Den pleier kulturlandskapet godt, men ettersom han ikke får nok for ulla graver han den ned.
– Det koster penger å sende den til ullmottaket. Hadde det vært ordninger for det, hadde jeg selvfølgelig sendt den, sa Gudmestad da til NRK.
– Det første som må skje for å kunne koble landbruk og klesproduksjon sammen igjen er at Landbruks-og matdepartementet må innse at landbruk handler om mer enn mat, tordner Tobiasson inn i røret.
Landbruks-og matdepartementet må innse at landbruk handler om mer enn mat.
– De statlige subsidiene er også altfor små. Og hvis vi kan få til å bevise verdien i denne råvaren, kan de revurdere nytt tilskudd.
Men det er ytterligere skjær i sjøen, deriblant den nye EU-merkeordningen PEF (som Tobiasson skriver utfyllende om i denne kronikken), som tar i bruk svært rigide parametere for å avklare om hvorvidt et produkt er bærekraftig — og ser bort fra de helt opplagte verdiene i ulla, samt sauekjøtt — som gis en hard klassifisering som miljøverstingen «rødt kjøtt», punktum.
– Et slikt brutalt insentiv som EU trommer frem nå spenner bein på de fremskrittene vi har fått til den siste tiden.
Heldigvis har det nyeste forskningsprosjektet Tobiasson deltar i, poetisk nok titulert Amazing Grazing, som mål å belyse hva som kan bidra til at kjøtt og ull fra sau — i kombinasjon — verdsettes høyere. Prosjektet ønsker å formidle til dels kompliserte vurderinger på en lettfattelig måte, som fremmer en bedre forståelse av beitedyrs plass i norsk natur, betydning for klima, og for god ressursutnyttelse.
– JEG HAR ALLTID vært opptatt av den tekstile delen av landbruket.
Årolilja Svedal Jørgensrud har en stemme som høres litt ut som ullgarn ispunnet silke. Hun tar telefonen rett etter undervisning på Kunsthøgskolen i Oslo, hvor hun har vært gjestelærer i faget materiale og transformasjon for bachelorstudentene i Kles-og kostymedesign — med fokus på norsk ull, samt tekstil og design i sammenheng med landbruk og økologi.
Jørgensrud jobber som rådgiver for NIBIO på Tingvoll og deltar blant annet i prosjektene Amazing Grazing og VerdifULL. Hun har, sammen med Marte Espelien Blomli og Nina Alsborn, etablert Nordenfjeldske Fibershed. Fibershed er opprinnelig et initiativ fra California og ble startet av Rebecca Burgess i 2010. Hun ønsket å erstatte garderoben sin med klær som var forankret i det lokale ressursgrunnlaget og landskapet, der fargestoffer, tekstilfibre og arbeidskraft kom fra et geografisk avgrenset område.
Mote og design må forankres i det lokale ressursgrunnlaget og i kunnskap om natur og økologi.
Nordenfjeldske Fibershed er ennå i startgropen, men håpet er at det kan bli et landsomfattende prosjekt med ambisjon om å utvikle lokale og regenererende tekstilsystemer i samarbeid med bønder og produsenter.
Fibershed ønsker å bidra til å øke verdien og bruken av lokalt produserte råvarer og fremme økt samarbeid mellom aktører i lokale og regionale verdikjeder. De jobber for at råvare- og tekstilproduksjon kan ha et positivt bidrag i klima- og miljøsammenheng, for lokalsamfunnet, lokaløkonomien og for økt verdiskaping i hele verdikjeden, fra råvare til ferdig produkt.
Jørgensrud opplever at det blir flere og flere lokale initiativ i Norge, og Nordenfjeldske Fibershed ønsker å opprette nettverk og samarbeidsforum for bønder, tekstilindustri, designere og forbrukere, samt undervisnings- og forskningsmiljøer.
– Jeg tror det handler mye om fokus på synliggjøring, god formidling og utdanning, sier hun.
– Fibersheds nettside og gjennomgående visuelle profilering og kommunikasjon er tydelig og estetisk appellerende. Og det trigger nysgjerrigheten, selv når det omfatter tidvis komplisert forskning.
Med en grad i biologi fra Ås, en fortid som forpakter av en gård med blant annet villsau i Romsdalen og bakgrunn som utøvende designer med arbeidsopphold hos Krivi Vev, har Jørgensrud vært innom imponerende mange deler av verdikjeden. Hun tror imidlertid at en helnorsk verdikjede enn så lenge stopper på det økonomiske, men har håp om at flere aktører kan omfavne alternative forretningsmodeller hvor vekst ikke er det eneste målet.
– Vi trenger god design og godt håndverk for å tilføre ulla verdi, og mote og design må forankres i det lokale ressursgrunnlaget og i kunnskap om natur og økologi.
Vi trenger god design og godt håndverk for å tilføre ulla verdi.
Jørgensrud nevner Kastel Shoes, som bruker ull fra den utrydningstruede rasen grå trøndersau i sine sko, vevd her i Norge på Krivi vev — og Løvli Naturull som akkurat fikk tilskudd av DOGA (Design og arkitektur Norge) for å forske på hva som skal til for at norsk ull blir en attraktiv råvare for ferdigvareindustrien, både nasjonalt og internasjonalt.
– Positivt ladede historier er viktig, for vi trenger å formidle alternative måter å leve på i en tid som nå. En måte som er mer forankret i sanselige opplevelser og tanken om at ting tar tid.
Jørgensrud har blant annet sendt studentene sine fra KHiO ut på såkalt «skogsbading», for å få et innblikk i hvilken viktig rolle man har som designer, og hvordan kunnskap om økologi og personlige opplevelser i naturen har betydning for valg av materialer og design.
De har også fått i oppgave å lage produkter av uvasket spelsau og villsau, og har visstnok gledet seg stort over oppgaven.
– Vi har fantastiske råvarer her i Norge og en velfungerende verdikjede. Det må virkelig fremmes. Og en aktør som jo er veldig sentral i Nordenfjelske Fibershed er en av de såkalte mini-spinneriene i Norge, Selbu spinneri.
– VI ØNSKER Å SKAPE en lokal og kortreist verdikjede med ull fra utrydningstruede sauer og en miljøvennlig, mest mulig økologisk foredling, sier Ingvild Svorkmo Espelien, daglig leder på Selbu spinneri.
– Da vi startet opp, var det ingen interesse for den pigmenterte ulla, altså ull som ikke er hvit. Interessen for de tradisjonelle, norske sauerasene var synkende, og tallet på sauer innenfor flere av sauerasene var alarmerende lavt. Frida Tove Meland og jeg jobbet sammen om å etablere spinneriet, og vi var begge opptatt av utrydningstruede saueraser. Jeg har arbeidet med flere bevaringsraser av husdyr, og visste at bruk av produkter fra husdyrrasene er helt sentralt for at de skal kunne være en del av dagens landbruk. «Bruk og bevar» er et kjent begrep innen bevaringsraser.
Espelien sier de ønsket å etablere hele verdikjeden i Norge, fordi de mener det er unødvendig å transportere ulla ut av landet for å vaske den. Derfor etablerte de eget vaskeri også. Hun tror det er flere faktorer som har bidratt til gapet mellom norsk landbruk og tekstilindustri i dag.
Da vi startet opp, var det ingen interesse for den pigmenterte ulla.
– Innovasjon Norge har dessverre vist liten interesse for tekstil, og særlig småskalaproduksjon, til tross for at det er svært stor interesse for lokal foredling av ull i dag, både i Norge og internasjonalt. Det finnes for eksempel mellom 200 og 300 små spinnerier i verden, basert på helt ny teknologi utviklet på 2000-tallet i land som Canada og Italia.
Heldigvis opplever Espelien en betydelig større interesse fra Norges Forskningsråd og EU, men ønsker seg flere statlige insentiver til små bedrifter. Til tross for noen økonomiske tunge år, har de utvidet og investert i videre drift. Det er stor interesse for garnet og leiespinnerne opplever også jevnt over god etterspørsel. Espelien mener at koronakrisen nok har vekket bevisstheten hos folk flest når det gjelder å kjøpe norsk og lokalt, og å ta vare på de verdiene som skapes i Norge. Hun understreker imidlertid at det ikke er noe stort behov for flere spinnerier i den norske verdikjeden.
– Spinnerivirksomhet krever mye kompetanse og store investeringer i maskiner og utstyr, og det er en ganske teknisk krevende produksjon, mye støy, og farlige maskiner. Det er hardt arbeid å produsere ullgarn. Derimot vil vi nok på lengre sikt trenge folk i Norge som lager produkter av det ferdige garnet. Mye brukes i håndstrikking og håndveving, men i maskinstrikking og maskinveving brukes det fortsatt altfor lite norsk ull, og så godt som ikke noe fra de små spinneriene. Her er det et hull i verdikjeden. Det er behov for mer ferdige tekstiler og ferdige produkter.
NORSK TEKSTILINDUSTRI HAR, etter at utflaggingen startet for fullt på 60-tallet — grunnet frihandelsavtaler og påfølgende fall i pris — nærmest forsvunnet helt. Men det helnorske strikkemerket Oleana går mot strømmen, i egen fabrikk, idyllisk plassert i Ytre Arna på Vestlandet. – Vi visste at vi måtte ha et reelt konkurransefortrinn om vi skulle lykkes på det internasjonale markedet. Vi trengte å være annerledes, sier Gerda Sørhus Fuglerud, administrerende direktør og eier av Oleana. Og denne annerledesheten handler om å anerkjenne potensialet i norsk produksjon.
Myten om pris kan vi avkrefte med en gang, det er ikke spesielt mye dyrere med norsk ull.
– Den måten vi opererer på nå, ved å ha designteam og produktutviklere i samme bygg, forenkler prosessene i alle ledd — og gjør det hele sømløst.
På fabrikken, som er et såkalt économusée (hvor besøkende kan komme og se alle ledd i produksjonen), kombinerer de tradisjonelt håndverk med høyteknologi — deriblant såkalte wholegarment-strikkemaskiner av det japanske merket Shima Seiki, som kan strikke klær i en del, uten sømmer.
Men bruker de norsk ull i produksjonen sin, eller blir det for dyrt?
– Myten om pris kan vi avkrefte med en gang, det er ikke spesielt mye dyrere med norsk ull. Og vi skulle gjerne brukt norsk ull gjennomgående og hatt alle deler av verdikjeden her. Det ville vært det helt ideelle. Vi må imidlertid anerkjenne at norsk ull og merino er to ulike produkter.
Fuglerud mener at en norsk verdikjede helt fra råstoff er fantastisk, men at det i dag er stor mangel og leveringsproblemer på den fineste norske ulla, samt at det er utfordrende å få tak i finulla i store kvanta over lengre tid. Oleana benytter seg i all hovedsak av myk New Zealand-merinoull, spunnet i Italia, deriblant hos det tradisjonsrike spinneriet Baruffa.
– Vi har begynt å eksperimentere mer med norsk ull, for det har blitt mye større variasjoner i sortering mellom finull og grovull, som mange synes klør mye, spesielt i utlandet. Vi har norsk ull i alle pleddene våre og i høst har vi også produsert en strikkejakke, så det er definitivt muligheter for produktutvikling i norsk ull, sier Fuglerud før hun avslutter:
– Det fordrer bare at vi som designere og produktutviklere ser på lokale råvarer med reell interesse. Og tør å drømme litt.
MARION TVILAND er leder i Ullavdelingen i Norilia, og kan bekrefte optimismen til Fuglerud i Oleana. Hun har stor tro på at norsk ull er fremtidens råvare.
– For neste år har jeg budsjettert med at nærmere 30 prosent av ulla Norilia selger vil gå tilbake til våre norske kunder.
Tviland sier at de har sett en markant økning i etterspørselen etter norsk ull i Norge de siste 6-7 årene, deriblant fra eksisterende kunder som Rauma Ullvarefabrikk, men også nye kunder som for eksempel Gudbrandsdalens Uldvarefabrik. De erfarer også at det er flere samarbeid blant aktører i Norge som gjør at bedrifter nå har produkter av norsk ull i sin portefølje, deriblant Oleana som har samarbeidet med Røros Tweed på pledd og Norlender Knitwear på strikk.
– Dette med at norsk ull blir brukt i vegg-til-vegg-tepper blir ofte vinklet negativt. Jeg har et annerledes syn på det, sier Tviland.
– Jeg synes det er veldig positivt at norsk ull er ettertraktet i bransjer og industrier vi per i dag ikke har i Norge og at vi dermed klarer å finne et marked for og får avsetning på all norsk ull. Den industrien vi har i Norge etterspør i all hovedsak hvit høstull fra crossbred klasse 1. Denne ulla utgjør 28-29 prosent av den ulla som blir samlet inn og klassifisert. Og mesteparten av denne ulla går for Norilia sin del tilbake til norske kunder. Så håper vi på sikt at vi kan øke bruken også av annen type ull i Norge.
Det er altså mye potensiale og håp for de norske gamle sauerasene, disse pigmenterte raggetassene i ull, som går i høyfjell og lyng, rundt omkring i Norges land. Kanskje kan vi om noen år igjen snakke om en rød tråd fra gård til garderobe.
Kilder: Strikk med norsk ull - Ingun Grimstad Klepp og Tone Skårdal Tobiasson, Ren Ull - Ingun Grimstad Klepp og Tone Skårdal Tobiasson
