JEG HAR VÆRT medforfatter på et debattinnlegg om at EU truer bunaden, og reaksjonene har ikke latt vente på seg. Folk trodde vi tullet, var 1. april plutselig flyttet til høsten? Men nei, det handlet om noe som var og er blodig alvor. EU-kommisjonen har nemlig latt seg bondefange (sic.) av markedsføringstaleføre folk som mener at de eier sannheten om bærekraft. Og da taper landbruk og natur.
FOR Å SETTE TING litt i perspektiv og komme ut av skapet: Jeg er en typisk byjente, men fordi faren min var bondesønn fra Telemark har jeg tilbragt alle mine barndoms somre på bondegård. Jeg har hesjet høy, men viktigere er at jeg vokste opp med en bestemor som drev et gårdsbruk som vi i dag vil kalle regenerativt eller til og med økologisk. Men selvsagt uten noen merkeordning, selv om fetteren min som driver nå har sørget for at alt er på stell med økologisk sertifisering. Men i «gamle dager» var det bare slik man gjorde ting: Småskala, rotering av vekstene, utnyttelse av dyrenes gjødsel og i det store og hele et holistisk system som fungerte innenfor planetens tålegrense.
I min personlige historie er det også en annen del av fortellingen om 1900-tallet. Min bestefars søster giftet seg standsmessig, med en av sjefene i Norsk Hydro, nå Yara. Hun var den som ga meg navnet Tone, og jeg elsket å besøke det store huset hennes i Egne Hjems vei på Notodden. Kontrasten mellom den avsidesliggende gården i Sauherad og huset i Egne Hjems vei var på mange måter slående. Men dette var jo selve kjernen i «fremskritt» og landets rikdom. Det industrielle landbruket kunne med kunstgjødsel (og kjemisk krigføring mot skadedyr og planter) le hele veien til banken.
Hvor mye plast har vi i garderobene våre og hvor blir det av?
I dag er vi ved en korsvei og mange stiller spørsmålet om dette virkelig var et fremskritt. Jeg kan ikke nok om dette, men instinktivt forstår jeg at noen har forspist seg. Og som vi alle vet, er akkurat det problemet som industrielt landbruk står overfor, som baserer seg på profitt og kjemisk gjødsel, genmanipulerte vekster og importert soya. Da er vi på full fart i feil retning.
JEG ER IKKE BONDE, jeg kan alt for lite om biologi, jord, dyr og planter; men jeg kan en del om tekstiler. Og fordi jeg har vært så utrolig heldig å få være med på en reise som har handlet mest om ull, men også om naturens andre magiske fibre; får jeg en nesten allergisk reaksjon til syntetiske materialer.
I mitt tidligere liv så jeg sjelden på merkelappen som anga fibersammensetningen, og derfor henger det mye fossil fashion i skapet mitt. Det er fine ting fra et liv hvor jeg ofte satt på første rad på motevisninger, men som passer dårlig med hjemmekontor. Jeg kunne selvsagt gi dem videre til Fretex eller UFF, men jeg er redd de ikke vil behandle dem som det farlige avfallet de kan bli dersom de ender opp i den tredje verden og på avfallsdeponi. I SIFO-prosjektet Wasted Textiles, skal akkurat dette studeres nærmere: Hvor mye plast har vi i garderobene våre og hvor blir det av?
MEN VI SNAKKET om landbruk, og mens landbruket sliter med mikroplast fra blant annet plastklærne i gråvannet som spres på åkrene, og som det viser seg blir del av det biologiske kretsløpet, så vil jeg tilbake til naturfibrene. Hvorfor har vi landbruk i Norge? Vel, vi har et kulturlandskap som er skapt over tusener av år med beiting. Dette landskapet forsvinner mer og mer, som leserne av Ren Mat godt vet. I NIBIO-prosjektet Amazing Grazing jobber vi for tiden med å få frem verdien av denne ressursen, hva den betyr for samfunn, mat og klær vi kan høste.
Under Ulldagen i høst, arrangert av Norilia og Norsk Industri, hørte vi seniorforsker Yngve Rekdal fra NIBIO snakke om utmarksbeite, om fôrenheter og om beitedyra. Vi vet jo at biologisk mangfold er på hell og FN roper varsko, men visste vi at 24 % av rødlisteartene er knyttet til kulturlandskapet? Visste vi at kraftfôr er billigere enn flis? Visste vi at 950 millioner fôrenheter er tilgjengelig i norsk utmark, men mindre enn halvparten utnyttes av våre husdyr og hjortedyr?
Potensielt rødlista er da også bunaden, ullundertøyet ditt og strikkekofta – og det er ikke en spøk.
Ull produsert på stepper i Sør-Amerika og fra det norske fjord-, skog- og fjellandskapet vil gi helt forskjellige tall.
DETTE VIRKER SELVSAGT ABSURD. Men når instrumenter iverksettes, er det sjelden konsekvensanalyser på plass som analyserer alle tilsiktede, og ikke minst utilsiktede, konsekvenser. Hvem blir skadelidende og hvem vinner?
I sammenheng med utviklingen av EUs Product Environmental Footprint-merking av produkter som «røde», «gule» eller «grønne», har de hittil benyttet data som stammer fra det som kalles livssyklusanalyser. Innen mat er disse også kjent. Men mat avslutter sitt liv i magen vår (fortrinnsvis), mens klær kan brukes mye eller lite, avgi mikroplast eller ikke – og har dermed helt andre parametere som burde hensyntas.
Det er store problemer med å bruke denne typen studier og datasett på enkeltprodukter, fordi livssyklusanalysene gir oss globale snittall, uten hensyn til lokale eller klimatiske forskjeller – som kan variere mye fra år til år. Ull produsert på stepper i Sør-Amerika og fra det norske fjord-, skog- og fjellandskapet vil gi helt forskjellige tall. Så hvorfor skal det bli til et minste felles multiplum? Og hvorfor skal ikke fotosyntese og de naturlige karbonsyklusene inn i regnskapet? Ei heller metanutslippene fra olje- og gassboringen eller rørledningene, som viser seg å være rene utslippsbombene?
Resultatet og løsningen blir: pøs inn bedre materialer (målt med disse mangelfulle systemene). «Bedre», ikke mindre. Det inkluder mer resirkulert innhold i klærne, for eksempel fra resirkulerte plastflasker. Noe som i seg selv er galskap. Alt handler om mer. Det kalles grønn vekst.
MER FOKUS på lokal produksjon er ikke avhengig av vekst. Det er et system som er i symbiose, hvor alle som bidrar skal få betalt for jobben de utfører og at dyr og natur skal behandles med respekt. Fordi dersom eksistensgrunnlaget utarmes, så forsvinner eksistensgrunnlaget. Det er derfor det snakkes mer om regenerativt og ikke bærekraftig. Bærekraftig handler om å vedlikeholde status quo, regenerativt handler om å forbedre, dag for dag, år etter år. I de systemene som nå begynner å etablere seg som merkeordninger for tekstiler, er det grunnleggende problemet at ingen av de positive konsekvensene teller. Og når systemene kun teller det som kan telles, og ikke det som faktisk teller – er vi på feilspor.
I sammenheng med en engelskspråklig akademisk bok jeg har vært medredaktør og medforfatter på, med ull og lokal håndverksbasert produksjon som utgangspunkt, og urfolkskunnskap, håper vi at verden skal få øynene opp for at hele dette fokuset på teknologi og skalering av løsninger skal utfordres. Vi må stille spørsmål ved det industrialiserte landbruket hvor «stort», «mer» og «effektivt» er hele grunnlaget.
Når systemene kun teller det som kan telles, og ikke det som faktisk teller – er vi på feilspor.
I dag er 6 til 7 % av kjøttforbruket vårt sau eller lam, og det er synkende. De representerer småskala. Ullen som kommer fra de samme dyrene kan også videreforedles til gourmet garn, luksusskinn – men også et hav av andre produkter som urner, lydabsorberende paneler, bleier og bind… mulighetene er uendelige. Woolume-prosjektet som Forbrukerforskningsinstituttet SIFO ved OsloMet og Selbu Spinneri har med Polen ser nettopp på dette. Dette er for øvrig EØS-midler, ikke alt som kommer fra EU er dårlig nytt.
SÅ HVA MÅ SKJE for å unngå at ull blir en miljø- og klimataper, med det resultat at alt det arbeidet som har foregått de siste årene, og som nå begynner å blomstre i våre naboland, stopper opp?
Fokuset må bort fra globale snittall som ikke sier noe om volum. Ved å introdusere en ordning som tar nettopp volum, biologisk mangfold, livstid og at det er biologisk nedbrytbart inn som målestokker (vi teller det vi ikke kan – men gjør det likevel) så kan vi si noe om det som faktisk gjør en forskjell.
I stedet for det som ikke gjør det.
Vil du vite mer? https://uni.oslomet.no/klesfor...
