"Det står til oss selv å unngå at en nordnorsk vinternatt skal senke seg over fiskerinæringen», sa Erik Brofoss, lederen av Torskefiskeutvalget etter andre verdenskrig. Sitatet kunne ha vært sagt i dag. Norge er den niende største fiskerinasjonen på verdensbasis, selv uten oppdrettslaksen. Når oljen fases ut mener mange at havressursene skal ta over som det Norge skal leve av. Den store forskjellen er at overskuddet fra oljen går inn i et fond som tilhører folket. Det samme kan ikke sies om fisken i havet, til tross for at folkets rettigheter til havet er nedfelt i Havressursloven.
Rettighetene til å fiske samles på stadig færre private hender og kvoteprisene er svimlende. Hvis fisken ikke lenger eies av folket, snarere av investorer – hva gjør det med kystsamfunnene og råvaren? I sommer gikk Stortinget ut med at kvotesystemet kan ligge an til reform. Nyheten om at Riksrevisjonen skal granske norsk fiskeripolitikk kom litt senere i fellesferien, og ble bare dekket av Dagsavisen og Fiskeribladet.
Som leser tenker du kanskje det er merkelig at Ren Mat tar opp fiskeripolitikk, men det er denne politikken som setter føringer for fisken som matvare, dens kvalitet og miljøavtrykk – og hvem som kan fiske den og tjene på den, eller? Kystfiskeren har kanskje Norges vakreste arbeidsplass ute på havet, men arbeidet ombord i båten er hardt – og det er tøffe utsikter i fiskerinæringa.
Kvotemeldingen legger opp til en ytterligere liberalisering og økt kapitalisering av våre felles rettigheter.
PÅ ØYRIKET RØST lever samfunnet først og fremst av fisket. Dypt ned i havet ligger verdens største kaldtvannskorallrev, Røstrevet, hvor det yrer av sjøliv og selvsagt fisk. Hver vår kommer den siste robuste torskebestanden hit for å gyte. Lone Nikolaisen er kystfisker her, på sjarken sin Buvær og på båten Færøyfisk, der hun er en av to i mannskapet når det er skreifiske.
– På båten min Buvær har jeg en såkalt felleskvote i åpen gruppe, en bitteliten kvote som foreløpig er skjermet for kjøp og salg, forteller Lone. Stortingsmeldingen, som foreslår en reform av kvotesystemet, kan gjøre det enda mer kostbart for Lone dersom hun vil ha en større fiskekvote på Buvær.
– Kvotemeldingen legger opp til en ytterligere liberalisering og økt kapitalisering av våre felles rettigheter. Det er som å sette seg inn i en tidsmaskin tilbake til Island 2008. Politikere velger å se bort fra at mange av mekanismene de foreslår i den nye kvotemeldingen er de samme som gjorde at Island kollapset og flere havnet i fengsel, fordi kvoter ble pantsatt i banken og det ble spekulert på kvotebørs, sier Lone.
Den nye kvotemeldingen foreslår blant annet utleie av kvoter, noe dagens lovverk ikke tillater. Imidlertid har Regjeringen i etterkant lagt frem forslag til endringer i Havressursloven og Deltakerloven. I februar 2020 skal Riksrevisjonens granskning være ferdig. Granskingen skal gjennomgå blant annet forvaltningen av adgangen til kvotene, eierskap til fartøy og eierskap til tillatelser og hvordan sysselsetting og bosetning i kystsamfunnene er påvirket, ifølge Dagsavisen. – Når det kommer så tydelige signaler fra Riksrevisjonen om at fiskeripolitikken er uryddig, er det uklokt med en kvotereform og en ny runde med reguleringer før man vet hvordan vi havnet der vi er i dag, mener Lone.
FISKERI- OG SJØMATMINISTER Harald T. Nesvik (Frp) svarer Ren Mat at de fleste av regjeringens forslag til tiltak forutsetter at det gjøres endringer i fiskeriregelverket, både i lover og forskrifter. – Regjeringen foreslår blant annet at Havressursloven endres, slik at ut-og innleie av kvoter innenfor et kvoteår blir forankret i loven. Men Havressurslovens prinsipp om at fisken tilhører fellesskapet i Norge endres ikke, heller ikke de grunnleggende kravene til eierskap i fiskefartøy i Deltakerloven, skriver ministeren i en e-post.
På spørsmål om hvorfor Regjeringen ønsker å legge opp til en politikk med mer markedspolitiske trekk svarer Nesvik: – Eidesen-utvalget (red. som stod for utredning i forkant av Stortingsmeldingen) pekte på at kvotesystemet vårt er for rigid. Regjeringen foreslår å innføre en markedsplass, som blant annet skal bidra til at fiskerne kan fiske etter flere arter enn de gjør i dag. Markedsplassen vil erstatte ulike administrativt krevende spesialordninger og vil inneholde viktige begrensninger for å unngå utilsiktede konsekvenser. Samtidig blir systemet enklere og mer oversiktlig, skriver Nesvik.
Bak på fiskepakkene til Norges største produsenter av fiskeprodukter kan vi lese «pakket i Kina».
KYSTFISKERNE LEVERER som oftest dagsfanget fisk til lokale mottak på land. Verdikjeden er ofte kortere og mer gjennomsiktig. Færøyfisk, der Lone er mannskap, leverer fangsten til det lokalt eide fiskemottaket Glea på Røst. – Vi leverer i hovedsak til tørrfiskproduksjon. I begynnelsen av skreisesongen hungrer markedet etter fersk skrei, men det blir fort mettet. Butikkene skilter med Lofotskrei tidlig i januar, men da har jo ikke skreien kommet hit – en torsk er vel for mange en torsk, sier Lone. Røst og Lofoten har tradisjoner, som strekker seg over tusen år, for tørrfisk og saltet fisk. Klimaet her er stabilt med mye vind og forholdene er optimale for tørking. At ordet tørrfisk er opphavet til ordet torsk, fra turrfiskr og turskr på norrønt, forteller at tørrfisken var viktig og hvor avgjørende havressursene var for folket langs kysten.
Det er mer fokus på kvantum enn kvalitet, og utviklingen går allerede i retning av større båter og mer frysing ombord.
I HAVET RUNDT Norge er det store fiskebestander, en fornybar ressurs – så lenge vi høster forsvarlig. Til tross for at fisken er rett utenfor døra vår har vi aldri vært fjernere fra fisken, bokstavelig talt. Frossen fisk reiser 15 000 kilometer til Kina, og tilbake igjen. Gardemoen flyplass og Tromsø frysehotell omtales som Norges største fiskehavner. Bak på fiskepakkene til Norges største produsenter av fiskeprodukter kan vi lese «pakket i Kina». Tidligere i år avdekket en fransk dokumentar at torsken blir injisert med vann og stoffet E-451, eller pentanatriumtrifosfat, for å øke vekt, og gjøre gammel og dårlig fisk blekere.
KVALITETSFISK VIL DET bli mindre av dersom kvotemeldingen går gjennom mener Steinar Eliassen, styreleder i Fiskekjøpernes Forening. – Kvotemeldingen er en katastrofe. Mange av de norske fiskeprodusentene vil ikke overleve, ei heller samfunnene rundt. Det er mer fokus på kvantum enn kvalitet, og utviklingen går allerede i retning av større båter og mer frysing ombord. Det er et snevert bedriftsøkonomisk fokus for noen få, og ikke for samfunnet. Blir kvotemeldinga godkjent vil det bli lengre gangtid til fiskefeltene, som igjen gir dårlig kvalitet og vår unike konkurransefordel med superfersk fisk vil reduseres kraftig. Den eneste kategorien av torskeprodukter hvor eksporten har økt i år er rundfrossen torsk, og det er meget betenkelig. Fryst fisk er billig industriråstoff, og biproduktene blir måkemat, sier han. Eliassen trekker også frem at kvotemeldingen selv peker på at den ikke skal bidra til å nå regjeringens klimamål. – Det er absurd i dag. Vi må se på hvordan vi kan flytte kvoter fra hav til kyst og systematisk heve kvaliteten på råvaren, sier Eliassen.
HAVRESSURSLOVEN SIER AT de viltlevende marine ressursene tilhører fellesskapet i Norge, og skal bidra til å sikre sysselsetting og bosetting i kystsamfunn. I avisa Nordlys skriver Torbjørn Trondsen, professor ved Norges Fiskerihøgskole, at Nord-Norge har mistet store fangstandeler til et kapitalsterkt Ålesundmiljø, fordi myndighetene har overlatt markedskreftene til å fordele fiskerettighetene. Det avgjørende spørsmålet, skriver Trondsen, er om denne fordelingspolitikken er i tråd med Havressurslovens formål. Hvordan har fordelingen av fiskerettigheter blitt så skjev?
Det blir jo stadig færre av oss, og færre steder å være fisker, som følge av rasjonalisering og strukturering.
Siden syttitallet har målet i fiskeripolitikken endret seg, fra å underbygge bosetting i kystbygder, til nittitallets hovedmål; størst mulig lønnsomhet, og tilbake igjen til å inkludere begge mål. 18. april 1989 går inn i historiebøkene som dagen fiskeridirektøren sa stopp i torskefisket; bestanden måtte reguleres, og havet som en åpen allmenning ble lukket. Tilgangen ble delt i åpen og lukket gruppe innenfor kystflåten, hvor åpen gruppe fikk den mindre delen av det regulerte fisket. Havfiskeflåten, som består av trålere, var allerede regulert med sine konsesjoner. Begrensningen av det «frie fisket» skulle være midlertidig, men allmenningen er stadig lukket.
ALLMENNINGENS TRAGEDIE har siden da utviklet seg, og kystsamfunnene mener de sitter igjen med svarteper. Flere faktorer, som frihandelsavtaler og såkalt overkapasitet, har bidratt til en reduksjon i kystflåten. Fartøy med kvoter ble svært verdifulle, og kvotene ble mer verdifulle enn båtene de hørte til. Kvoter, som en gang ble utdelt gratis, kunne kjøpes og selges for millionbeløp, slås sammen, og flyttes mellom fylker, tidligere gjennom smutthull i lovverket og de siste årene tillatt. Litt etter litt har rettighetene til fisken blitt strukturert – altså liberalisert og privatisert – «på nattestid» og så gradvis at folk flest ikke fikk det med seg, ifølge Henning Røed, i boka Fiskehistorier.
OM LAG 30 REDERIER på Vestlandet disponerer 50 prosent av fiskerettighetene, ifølge Torbjørn Trondsen i avisa Nordlys. Han påpeker at kvotene er konsentrert på færre og større båter. Lone forteller at det spekuleres på langvarige fiskerettigheter, og på «kvotebørsen» er det egne kvotemeglere som lever av å omsette rettighetene til å fiske. For fiskeren kan salg av en kvote gi mer inntekter enn selvet fisket.
– Det blir jo stadig færre av oss, og færre steder å være fisker, som følge av rasjonalisering og strukturering. Flere og flere kvoter kan pakkes på større og større fartøy. Og da er det ikke samme behov for folk som før, forteller Lone. Som Gunnar Grytås skriver om utviklingen i boka Kvotebaroner; «Mange mislikte at en nasjonal ressurs som skulle komme hele kysten til gode, var misbrukt til å skape store private formuer som eierne kunne gjøre hva de ville med. At den nye politikken i tillegg tvang mange ut av næringa, ble oppfatta som blodig urettferdig.»
Det blir russisk rulett om hvilke kystsamfunn som får overleve og hvilke som vil forsvinne.
OGSÅ PÅ RØST, et av de mer robuste fiskeværene, har kvotene blitt færre. Kan det tenkes at med tapt lokalt eierskap vil vi kanskje også miste kunnskap og tradisjon? Da det ble tillatt å selge kvoter inn og ut av Finnmark, satt fylket igjen med 37 færre kvoter året etter. Lone mener den nye kvotemeldingen ikke vil bidra positivt til utviklingen; – Det blir russisk rulett om hvilke kystsamfunn som får overleve og hvilke som vil forsvinne. Jeg har ikke sett noen steder i kvotemeldingen hvordan dette lappeteppet skal sys sammen, eller om fraflyttingstilskudd til de som er nødt til å flytte. Når rettighetene samles på stadig færre hender er det ikke lenger et livsgrunnlag i kystsamfunnene, sier Lone.
UNGDOMMEN SOM VIL inn i fisket taper på dagens kvotesystem mener Lone. Kostbare kvoter gjør terskelen høy og i dag er rundt 200 fiskere av 10 000 under tyve år.
– Det er blitt kult å være fisker, men færre arbeidsplasser. Skal du inn i lukket gruppe blir du sannsynligvis høyt belånt. Kvotesalget i lukket gruppe har i løpet av noen år hatt en prisvekst jeg ikke har klart å følge med på. På min båt måtte jeg ha regnet med et lån på minst 3,5 millioner kroner for en kvote. Det er faktisk ikke nedskrevet i norsk lov at det er tillatt å omsette kvoter. Når jeg har forsøkt å si det til blå politikere har jeg fått svaret; det står heller ikke at det ikke er lov, sier Lone.
– Skal en etablere seg som fisker med eget fartøy og kvote, så kan en finne noen som ønsker å selge dette, og bli enige om en pris. Det vil være et marked som bestemmer prisen. Høy pris er et resultat av at det er god lønnsomhet i næringen, mener fiskeri- og sjømatminister Nesvik.
Havressursloven sier at de viltlevende marine ressursene tilhører fellesskapet i Norge, og skal bidra til å sikre sysselsetting og bosetting i kystsamfunn.
ÅPEN GRUPPE SKAL være fiskerinæringas rekrutteringsarena, men deltakelse her er i realiteten ikke nok til å kunne bygge seg opp til å kjøpe seg inn i lukket gruppe, ifølge Norsk Kystfiskarlag. – Av totalkvoten på torsk er det forsvinnende lite som settes av til åpen gruppe, rundt en prosent. Gruppa har vært mye diskutert, fordi den har blitt mer effektiv enn hva som settes av til gruppa, forteller Lone.
– Åpen gruppe har blitt en samlesekk for mange funksjoner, fremfor en rekrutteringsarena. Det koker ned til et spørsmål om hvem som skal få delta i gruppa. Fiskere som har solgt sin kvote i lukket gruppe med mange millioner i fortjeneste, skal de ha samme ressursgrunnlag som meg og andre som prøver å starte opp? Jo hardere konkurransen i lukket gruppe blir, desto mer presset blir reguleringen for åpen gruppe. Det er som oftest åpen gruppe og de små som må gi til de store, sier Lone.
Trålere fryser inn størstedelen av fangsten sin, som sendes ubearbeidet ut av landet. Denne fisken skaper derfor hverken sysselsetting eller verdiskapning i Norge, slik som kystflåtens ferskfiskleveranser gjør, forteller Arne Pedersen, leder i Norsk Kystfiskarlag, som mener at åpen gruppe og kystfiskerne for øvrig bør få en større andel av fisket. – Gruppa bidrar til stor sysselsettingseffekt langs kysten og levende fiskevær, og er slik sett mer treffsikker i fiskeripolitiske mål, sier Pedersen.
– Mange kystsamfunn er helt avhengige av dette råstoffet og trålerne overholder ikke leveringsplikta si. Kvotesystemet rammer samfunn direkte. Kvotesystemet, hvordan fisket foregår og fordelingen mellom trålflåten og kystflåten har også betydning for miljøavtrykket fra fiskeriene. Vi må ta en åpen diskusjon om dette, sier Pedersen som ønsker andre forutsetninger enn de som legges til grunn for den nye kvotemeldingen.
Kvotesystemet rammer samfunn direkte.
«SJARKROMANTIKKEN» TIL TROSS, kystfiskeflåten er svært effektiv. En sjark på 11 meter kan fiske fem tonn på en dag, over dobbelt så mye som et mellomstort sauebruk leverer av kjøtt på ett år. Fordi fisken selv svømmer inn til kysten og veien er kort til fiskefeltene, bruker kystfiskerne fire til fem ganger mindre drivstoff per kilo torsk, sammenliknet med trålere.
På Færøyfisk fisker Lone med garn, på Buvær med juksa, et snøre med mange kroker, såkalte passive redskaper. – Vi opererer ikke med store mengder garn. Vi er bare to, og når det er mye fisk i havet må vi regulere bruksmengden deretter, slik at kvaliteten på fangsten blir bra. Blir det mye fisk i garna, blir de tunge. Fisken kan sitte fast i garna rundt gjellen, og blir garna tunge så kveles den av sine artsfrender. Vi vil jo holde fisken levende så lenge som mulig, forteller Lone. Redskapene i kystflåten er tilpasset å fange gytemoden fisk i rett størrelse, og er mer skånsomme enn tråleres aktive redskaper. I dag brukes det trål på 40-50 prosent av sårbare havområder. Et prosjekt i regi av Nordisk Ministerråd fant at tråling utgjorde den største belastningen på sårbar havbunn i Norden.
GLOBALT ER 90 PROSENT av fisket fanget av småskala fiskere. Fisk, som globalt er billigere enn kjøtt, utgjør en viktig matvare. FAO, FNs organisasjon for ernæring og landbruk, har utviklet retningslinjer for å sikre bærekraftig småskala fiske, som Norge støtter opp om. De frivillige retningslinjene påpeker at staten bør sørge for at fiskere og deres samfunn har sikre, rettferdige og sosiale rettigheter til fiskeressursene og at de er direkte avhengig av dem. I tillegg står det at småskala fiskere er utsatt for et skjevt maktforhold mellom dem og det industrielle fisket.
Bente Aasjord, statsviter og rådgiver i Fagforbundet, setter de økende ulikhetene i Norge i sammenheng med fiskeripolitikken. – Distansen mellom sentrum og periferi øker, og det er ikke rurale områder som vinner. Særlig er det fiskeriområder som faller utenfor, sa hun på konferansen Oceans People Conference i høst. Kanskje det er på tide at disse retningslinjene blir innført også i Norge?
Blir kvotene for store og dyre må vi kanskje åpne opp for internasjonale investorer, og en gang i fremtiden kan det være Coca Cola som eier rettighetene i norske farvann.
KAN EN GENERASJON ekskludere mangfoldet fra tusen år lange tradisjoner og felles rettigheter, er spørsmålet flere i næringa stiller seg. Bente Aasjord etterlyser en debatt om havretten; – Den er ikke hugget i stein. Vi kan risikere å stå uten rettigheter til å fiske. Blir kvotene for store og dyre må vi kanskje åpne opp for internasjonale investorer, og en gang i fremtiden kan det være Coca Cola som eier rettighetene i norske farvann, sier Aasjord. Når vi vet at Mitsubishi eier det norske oppdrettsselskapet Cermaq, er ikke tanken utenkelig. Per i dag er det ikke grunnlovsfestet at fiskeriressursene i havet tilhører folket.
Som Ottar Brox, forkjemper for den tradisjonelle kystfiskemodellen, skrev allerede i 1965 om fiskeripolitikk: «Hva slags samfunn er vi egentlig i ferd med å skape? Vil vi ha det slik som det ser ut til å bli?» Det er mulig å reversere utviklingen for at kommende generasjoner skal ha en rettferdig fordeling og rettigheter til havet. Se til Færøyene: Etter sterk privatisering av fiskerettighetene innførte staten en ny fiskerilov i 2018 der fiskerettighetene ble fratatt det private, og gitt tilbake til folket. Fiskekvotene kan ikke lenger bli privatisert eller omsatt mellom private kjøpere.
Om løsningen på en mer rettferdig fordeling av fiskerettigheter sier Lone: – Kunnskap kan få lov til å bestemme heller enn kapital.
Les også om Kystopprøret, Kort om privatiseringen av havet og Fiskeri- og sjømatministerens tilsvar.
Kilder: norgeskystfiskarlag.no – nu.no – regjeringen.no – NOU Et fremtidsrettet kvotesystem 2016 – Meld. St. 32 (2018–2019) Et kvotesystem for økt verdiskaping – En fremtidsrettet fiskerinæring – dn.no – Fattigmenn, tilslørte bondepiker og rike riddere, av Annechen Bahr Bugge 2019 – Hva skjer i Nord-Norge? av Ottar Brox – Vulnerable marine ecosystems (VMEs), Nordisk Ministerråd– Tar dæm fisken, tar dæm oss alle, Kystopprøret 2017 – Kvotebaroner av Gunnar Grytås – Fiskehistorier, Hvem skal eie havet? av Henning Røed
