De siste ukene har jeg tørket støv av en gammel sparekonto. Med foreldre og fødested i Nordland, men oppvekst på Ringerike, ble entusiasmen rundt bunadskontoen kvalt i diskusjoner rundt hvor den skulle komme fra, og den har vært forlatt i årevis. Nå har en større diskusjon i EU om merking av klær som bærekraftige eller ikke gitt nytt liv til den gamle sparingen. Både diskusjonen og bunaden selv kan lære oss en hel del om mat.
I EU diskuteres nå den nye Product Environmental Footprint eller PEF-merkingen som skal vise oss forbrukere om produkter vi kjøper burde merkes røde, gule eller grønne. Meningen skal være å veilede oss til å ta mer bærekraftige valg, og for å gjøre analysene ser de på livsløpsanalyser. Dette gjelder også klær. Både i EU og i Norge har debatten blitt et hett tema, for det viser seg at bunaden kommer særdeles dårlig ut av analysene som ligger til grunn så langt, mens syntetiske stoffer kommer godt ut av det.
DET ER IKKE RART folk reagerer. Merking av produkter som bidrar til at forbrukere lettere kan ta gode valg høres i utgangspunktet bra ut, og klær, som knyttes til åtte prosent av klimagassutslippene i verden, kan ikke stå utenfor omstillingene som må gjennomføres.
Klesproduksjon baserer seg som regel på tre forskjellige typer fibre. Naturfiber som bomull, silke, lin og ull, regenererte naturfiber som ofte er cellulosebaserte, som bambus og viskose, og syntetiske fiber som i stor grad baserer seg på olje.
Det er utfordringer med flere av disse fibrene. Hele to tredjedeler av tekstilproduksjonen baserer seg på de syntetiske fibrene som lages av olje. Disse stoffene blir til plaststoffer som ender som mikroplast og søppel som blir værende i naturen, om de ikke blir godt håndtert som avfall. Bomullen som brukes produseres på tre prosent av jordas dyrkbare mark, men produksjonen står for hele 16 prosent av verdens sprøytemiddelbruk, og er dermed en stor miljøutfordring, og helseutfordring for de som produserer den. Også fibrene som kommer fra trær kan, på tross av lavere utslipp, ha utfordringer som avskoging og store monokulturer når man går produksjonen etter i sømmene.
Når så den norske bunaden, basert på norsk ull fra beitende husdyr som bidrar til kjøtt, biologisk mangfold i kulturlandskapet, som spiser mat vi mennesker ikke kan nytte oss, bidrar til opprettholdelse av arbeidsplasser og håndverkstradisjoner skal ende på verstinglista, da har det gått galt et sted.
Men dessverre har det gått galt også med den norske ulla. Med 2,2 millioner sau og lam på beite produserer vi omtrent fire millioner kilo ull i Norge, og mest ull kommer fra den sauen vi har mest av, den norske kvite. Et fantastisk produkt som burde brukes til bunad, raggsokker, og klær med lang levetid i et land hvor vi trenger å kle oss godt store deler av året. Likevel er det sånn at 75 prosent av denne ulla ikke brukes i Norge, og heller selges på verdensmarkedet og blant annet blir til vegg-til-vegg-tepper i England. Deler av ulla kommer hjem igjen som klær, men mye ull som selges i Norge kommer fra New Zealand, Australia og Sør-Amerika, ikke fra lokale bygder.
DISKUSJONEN rundt ull og bunaden viser oss at å lage regnskap kan være vanskelig, og at å få med nyansene i biologiske prosesser, eller konsekvensene på sikt av syntetiske prosesser, kan være utfordrende. Dette har vi sett før i regnestykker om bærekraft. Jeg håper EU snur i sin tilnærming til ull og regner på nytt med hensyn til alle fordelene ulla har, som varighet på fibrene, og at de kan brytes ned biologisk.
Jeg ser en sterk sammenheng mellom verdiene som knyttes til ulla og bunaden og respekten for bonden, dyra og maten. På samme måte som bunaden tas vare på i generasjoner, bør vi ha et evighetsperspektiv når vi dyrker jorda. Vi må bygge den opp og ikke ned, og holde jordlivet i hevd for de som kommer etter oss. Mange gleder seg over, og er stolte av bunaden sin og arven den representerer. På samme måte bør vi sette pris på maten og de som har produsert den.
Speking, syrning, gjæring og sylting er tradisjoner som kommer tilbake til kjøkkenet fordi flere og flere ønsker seg mot noe saktere; et mer bærekraftig forhold til det de spiser. Her møtes bunaden, ulla og maten; vi utnytter de råvarene og ressursene vi har, bruker tid og krefter på å foredle og forvalte dem og tillegger dem dermed også større verdi.
Med nytt mot til å fylle sparekontoen kan kanskje tiden det tar også bidra til å øke verdien til bunaden utover kronene den koster. Og at verdi er noe utover penger er enda en lærdom vi kan ta med oss fra ulla og bunaden.
