JEG HAR EN GLOBAL VISJON. Men den er beskjeden: En bonde og en gård om gangen, sier James Rebanks. Sauebonden fra Cumbria i England er for tiden på Norges-visitt, men innlosjert på karantenehotell i Oslo. Over en Teams-kaffe deler bonden, som de siste årene har gjort stor suksess med sine personlige betraktninger fra den britiske landsbygda, litt av grunnen til at han, tross dystre beskrivelser av dagens matsystemer, er «dypt optimistisk».
– Gjennom en tyveårsperiode har jeg gått fra å egentlig ikke høre på miljøvernere og økologer – som jeg trodde ikke forsto min virkelighet – til å ha en dialog hvor vi respekterer hverandre og jobber sammen. Min forståelse av hva de ønsker og hva naturen trenger er mye større, og det meste av det de forteller meg er ting som er mulig å gjennomføre, sier Rebanks, hvis familie har vært bønder i The Lake District i over 600 år.
Gården er ikke så stor. Men den er delt opp i 45 jorder, og huser kuer, tre griser og 450 sauer. Det var sauene som først brakte Rebanks’ betraktninger om livet på landet ut i eteren. Lavmælt Twitter-aktivisme har nå blitt til to bøker; Sauebondens liv fra 2015 skildrer et liv de fleste av oss har mistet nærheten til. Den forteller om et utforende yrke, men er samtidig en kjærlighetserklæring til jorda og dyra, og ble en kritikerrost suksess. Og i høst kom Livet på landet, en historie om hvordan landskapene rundt oss har blitt drevet mot kollaps, om tap av natur og matsystemer som ikke er bærekraftige. Men samtidig skildres håpet, og redskapene for hvordan vi kan gjenopprette levende jordliv, fruktbare enger og beiter.
DET ER EGENTLIG enkle tiltak som må til, forteller Rebanks til Ren Mat. Mer våtland. Hvordan sauene beiter. Overgangene mellom beiteland og skog.
Vi må tørre å være progressive, eie problemene og snakke om hvordan vi skal løse dem.
– Mange av svarene kan vi finne i fortiden, og mange kan vi finne i vitenskapen. Vi må tenke nytt om hva det vil si å være bonde – og hva vi krever av bønder, sier Rebanks, som selv startet prosessen med å legge om driften av gården etter et besøk av naturvernene Lucy Butler og Will Cleasby fra Eden Rivers Trust i 2008. Det endret familiens syn på hvordan en forvalter jorder, enger og beitemark. Nå vil han drive et jordbruk med, ikke mot naturen. Og han legger til rette for at ville vekster, insekter og dyr kan vokse og bo på steder som en gang ble utvunnet for produktivitet.
– Lenge så man på bønder bare som matprodusenter og business-folk, og jo mer «amerikanske» og nådeløse de var, desto mer beundret en dem. Men nå må vi innrømme at det ikke fungerer. Vi må finne det beste kompromisset mellom vårt behov for mat, og behovet for biodiversitet og karbonfangst. Og jeg er optimist fordi det er mulig, forteller Rebanks, men legger til at utfordringene landbruket og matsystemene står ovenfor må puttes tilbake i en politisk kontekst.
– Hvis noen sier «dette blir for dyrt, jeg trenger hjelp, jeg må beskyttes fra amerikanske handelsavtaler» osv, da må vi faktisk lytte til det, mener han.
– Ser du en villighet til å gjøre det som trengs innen det politiske systemet og forvaltningen?
– Vi kan endre landbrukskulturen ganske raskt. Det vanskelige er at vi har bygget våre matsystemer og moderne liv rundt lavest mulig pris og enklest mulig tilgjengelighet. Folk flest bor ikke i nærheten av jorda som gir dem mat. De får maten sin fra supermarkeder og har ikke agronomiske og økologiske kunnskaper som gjør dem i stand til å ta bedre valg. De har ti minutter i butikken med ungene på slep. Så dette kan ikke løses med forbrukermakt alene. Vi må be om noe annet fra politikere, eksperter og salgsledd. Vi som samfunn kan vedta lover som sier noe om hvordan vi avler griser eller kyllinger, om bruken av sprøytemidler, kunstgjødsel og fossilt brensel. Jeg håper at Storbritannia i alle fall kan regulere bort det som er verdens verste landbruk. Vi sier at vi ikke ønsker at regnskogen i Amazonas skal bli ødelagt, men så kjøper vi soya fra Brazil eller Indonesia. Vi trenger bedrifter som sier at om fire år skal vi ikke selge disse tingene lenger. Det kan ikke skje over natten, men over noen år. Jeg vet ikke hva det vil ha å si for matprisene. Jeg tror ikke nødvendigvis at det må bli veldig dyrt, men kanskje litt. Men det er en god investering. Vi investerer da i at jorda ikke bare skal fø oss i dag, men også barna og barnebarna våre, sier Rebanks.
Tilrettelegger vi landbruksmark som har nok av habitater og naturlige prosesser så vil biodiversiteten gavne oss alle, vi må bare bestemme oss for om vi ønsker dette, mener han.
– Vi har myndigheter som ikke bryr seg nok, og inngår handelsavtaler med USA og Australia som vil gjøre det verre. De står fast i 1980-tallets syn på landbruk og økonomi hvor det eneste som betyr noe er at maten blir stadig billigere. Men om du spør befolkningen vil 90 prosent si at de støtter at vi skal ha høyere, nasjonale standarder både miljømessig og i forhold til matsikkerhet.
IFØLGE REBANKS er det kun seks selskaper som kontrollerer 90 prosent av matkjedene i Storbritannia. Og britene bruker bare åtte prosent av inntekten på mat. I USA går mindre enn 15 cent av hver dollar brukt på mat tilbake til bonden.
Noen sier det handler om tilbud og etterspørsel. Men det er ikke et argument, det er et slagord.
– Jeg er opptatt av økologi, og det jeg tror politikere og økonomer ikke er klar over, er at det er en grense for hva hver kvadratmeter jord faktisk kan produsere. De er fastlåst i et paradigme hvor de tror de kan strekke strikken lenger og lenger og at alt kan bli billigere inn i evigheten. Vi må si nei, det finnes en grense. Jeg kan kjøpe en litt mer effektiv landbruksmaskin, eller legge opp beitet litt mer effektivt. Men jeg kan ikke revolusjonere driften av gården min uten at visse insekter eller fuglearter forsvinner. Jeg tror ikke politikere og økonomer har måttet forholde seg til dette. De har i alle fall ikke fordøyet det.
– Du har blitt beskrevet som revolusjonær i retorikken din. Er «Livet på landet» et manifest?
– Hvis boken er et manifest så er det i den forstand at mange politikere og økonomer som leser den innser at dagens praksis ikke er gjennomtenkt. Jeg er åpen for innvendinger, men jeg har ikke opplevd at mange er uenige med meg. Noen sier det handler om tilbud og etterspørsel. Men det er ikke et argument, det er et slagord. De som fortsatt vil spille det spillet må komme med gode argumenter. Men jeg tror vi kommer til å vinne dette, fordi vi sier sannheten, sier Rebanks, som mener britene har mye å lære fra det norske landbruket.
– Landbruksjord selges fritt i markedet, og store bedrifter og pensjonsfond kjøper jord for å underslå skatt. Det er veldig få reguleringer. Mange steder i landet har ikke folk råd til å kjøpe jord for å dyrke den. Det er galskap. I Norge er det ikke så dyrt, dere har jordvern og en del sosialdemokratiske prinsipper som gjør at det ikke er fullstendig kapitalisert. Det er en del proteksjonisme, og matvarekjedene har for mye makt. Men samtidig er det systemer som gjør at en større andel av maten blir i landet deres. Vi har absolutt mye å lære av dere. Vi trenger å bli mer, ikke mindre, proteksjonistiske i Storbritannia, og vi må produsere både mat og natur, sier Rebanks. Han mener en grunnleggende forskjell mellom Norge og Storbritannia er at vi fortsatt har tro på myndighetene og fellesgoder.
– Vi sluttet å tro på politikerne en gang på 1980-tallet. Nå tenker vi bare på oss selv og på penger. Mitt inntrykk er at nordmenn tenker at myndighetene kan gjøre mer enn privat sektor. At politisk styring er noe mer enn økonomiske avgjørelser. Jeg har ikke så stor tro på at vi forbrukere kan «stemme» med det vi putter i handlevognen. Det er en veldig amerikansk idé. Jeg mener at vi stemmer for strukturer og systemer hvor eksperter som virkelig vet hva de snakker om tar avgjørelser på vegne av folket. Og jeg vil advare nordmenn mot å bli sugd inn i markedsperspektivet slik som vi.
SELV OM BONDEN og forfatteren har latt seg imponere av enkelte deler av landbrukspolitikken i Norge, har han etter mange besøk til landet gjort seg flere tanker om naturforvaltningen vår.
Vi må finne det beste kompromisset mellom vårt behov for mat, og behovet for biodiversitet og karbonfangst.
– Da jeg først kom til Norge ble bøndene skeptiske da jeg snakket om at vi ikke bare leverer mat, men også natur. I Storbritannia er 97 prosent av arealet landbruksland. Så hver minste ting bønder gjør kan ha stor innvirkning på dyrelivet og naturen. I Norge er det lite landbruksland og historisk lite matsikkerhet. Så bønder har sett på seg selv veldig isolert som matprodusenter alene. Dere kan peke på dyrelivet og si; så lenge det står bra til der, så kan jeg konsentrere meg om å produsere mat. Dette er strukturelt. Og jo mer jeg lærer om norsk og skandinavisk jordbruk, jo mer skjønner jeg at mye av skogen deres, for eksempel, det er kommersiell skogdrift – ikke «ekte skog». Så det står egentlig ikke så bra til som man tilsynelatende skulle tro, sier Rebanks. men legger til at han har stor sympati med norske bønder på grunn av utfordrende jord- og klimaforhold. Samtidig mener han det kan føre til en ganske konservativ trangsynthet; at naturen ikke er bøndenes problem.
– Og det er i seg selv et problem, sier Rebanks engasjert. Selv kommer han fra et område som helt fra vikingtiden har hatt et tett forhold til Skandinavia.
– Sauene mine er nedstammet fra en gammel norsk rase fra vikingtiden. De kalles herdvicks. Deres mannlige DNA kommer fra sauer hvis ull ble brukt til å lage ullseil på vikingskipene. Vikingene tok med seg saueflokkene på tokt for å sikre at de hadde ull til å reparere seilene og komme seg hjem. Vi ser jo på vikingene som et kampfolk med sverd og øks, men samtidig var de faktisk dedikerte landbruksfolk, sier Rebanks. Han mener den største forskjellen på norske og britiske sauebønder per i dag er at mange norske bønder holder sauene sine inne om vinteren, mens britene lever i et mer temperert klima og kan la sauene gå ute hele året.
– Likevel er det kaldt og vått, så de må være tøffe. Det er denne sauen det står om i de islandske sagaene. De ble sluppet løs i fjellet om vinteren, og de som kom tilbake har dannet grunnlaget for de rasene vi bruker her i dag, sier Rebanks.
HAN FORTELLER at både språket og landbrukspraksisene i hjemtraktene har mye til felles med det norrøne.
De urbane miljøvernere må slutte å bare snakke og twitre, og dra ut på landet og se hva som faktisk gjøres.
– Frem til for 150 år siden spiste vi mye fenalår, flatbrød og lompe. Og dialekten vår er fortsatt veldig lik. Vi sier ikke mountain men fell, vi sier ikke stream, men bekk, hjem istedenfor home og så videre. Jeg forstår halvparten av det mine norske venner sier. Vi er som søskenbarn. Da reisende forfattere kom hit på 1800-tallet trodde de at de hadde funnet et gjenlevende vikingsamfunn. Alle hadde helskjegg, ingen forsto hva de sa og de laget mat som ingen skjønte noe av. Jeg er stolt av at boken min har kommet til Norge, det er som en gjenoppretting av denne forbindelsen, sier Rebanks.
På samme måte søker han å gjenopprette synet på ull som en verdifull ressurs.
– Det britiske markedet sier at ullen fra mine sauer er verdiløs; for røff og vanskelig å bruke. Det er denne ulla som i sin tid ble erstattet av syntetiske fibre. Men hver gang du tar en syntetisk fiber i vaskemaskinen så utskiller det mikroplast som går ut i havet. Det er altså mye vi har glemt, både når det kommer til mat og fibre, og når jeg hører folk snakke om fremtiden som bærekraftig så ligger mange av svarene i gode måter å drive landbruk på.
Rebanks mener det er to ting som må skje for å sikre bærekraftig landbruk i fremtiden.
– Kulturelt må bønder lære å ikke gå så lett i forsvar når miljøvernere snakker til dem om problemene. Vi må tørre å være progressive, eie problemene og snakke om hvordan vi skal løse dem. Miljøvernerne må på sin side lære seg å snakke med bønder og ikke så lett forelske seg i ideer. Som at vi alle må leve helt plantebasert, eller at det finnes teknologiske, raske løsninger som at Bill Gates skal redde verden. Dette er ikke bare dårlige ideer, det trigger folka som forvalter landskapene våre. For det truer alt de er. De urbane miljøvernere må slutte å bare snakke og twitre, og dra ut på landet og se hva som faktisk gjøres. Så må de dra tilbake til byene og snakke bøndenes sak; forskjellen på bra og dårlig jordbruk, bra og dårlig mat. Det er bare én prosent av oss som produserer maten, og vi kan ikke reparere matsystemet på egenhånd. Vi trenger folk som deg og meg og flere til for å forstå dette.
– Driver du helt økologisk på gården din?
– Frem til 90-tallet drev vi konvensjonelt. Nå bruker vi ikke noe kunstgjødsel, og nesten ingen sprøytemidler. Vi sprøyter kun i svært små mengder mot ett spesielt ugress og på en veldig målrettet måte, aldri systemisk. Vi bruker nesten ikke antibiotika, kjøper inn så lite som mulig og avler på gamle raser som kan være ute året rundt. Kjøttet er noe av det beste i verden. Da vi drev konvensjonelt, tapte vi penger nesten hvert år. Nå tjener vi penger. Vi blir ikke rike, men gården har gått fra å være en økonomisk belastning til å bli noe jeg vet vi kan beholde i familien i generasjoner.
REBANKS TROR de siste to årene har lært oss at matsikkerhet ikke bare er noe man snakker om i akademia.
Matsikkerhet pleide å være et teoretisk begrep, men nå tror jeg vi alle kan forestille oss at vi står i butikken en dag og det ikke er nok å spise.
– Jeg tror ikke enden er nær og at sivilisasjonen vil kollapse i morgen, men tror jeg at barna mine er trygge i dagens matsystem? Nei, jeg tror en stor del av det jeg og du spiser bør være dyrket i gangavstand. Det tar bare et stort jordskjelv eller en ny, alvorlig pandemi og vi er trøbbel. Matsikkerhet pleide å være et teoretisk begrep, men nå tror jeg vi alle kan forestille oss at vi står i butikken en dag og det ikke er nok å spise. Vi har vært så fokusert på å ha billig, tilgjengelig og mye mat at vi glemte noe vitalt, nemlig et robust og fleksibelt matsystem. Enten man bor i en by, småby eller på landet, så gjelder det samme; dyrkingen bør være noe man kan gå til i vanskelige tider, sier Rebanks, som tidligere ikke hadde noen tro på urban dyrking.
– Jeg skjønte ikke noe av det da jeg var yngre. Jeg trodde det var folk som lekte gård. Men nå synes jeg det er noe av det viktigste innen landbruket. Vi trenger at så mange som mulig har kontakt med jorda, engasjerer seg og stiller spørsmål. Det er mye viktigere enn min gård. Du kan gjøre det i parker og på tak. Du møter naboer, lærer noe og spiser bedre mat. Og det gjør folks liv bedre. La oss ta det beste fra besteforeldrene våre og det beste fra nåtiden og skape et bedre samfunn enn vi noen gang har hatt når det kommer til mat, landbruk og natur, avslutter Rebanks.
