Styrker vi kvinnene, styrker vi landbruket

OVER 800 MILLIONER mennesker lever i sult i dag. Tallet har økt kraftig de siste årene på grunn av konflikter, klimaendringer og pandemi. Dette går hardest utover verdens viktigste matprodusenter – småbønder på landsbygda i utviklingsland. De har ansvaret for å brødfø seg selv og sine lokalsamfunn året rundt. Plutselig er de nødt til å prøve å dyrke mat i helt nye værmønstre, og i økende grad av ekstremvær som tørke, flom og orkaner.

For mange familier blir jordbruket så lite fruktbart at mannen må emigrere for å søke jobb og inntekt. Kvinner står da igjen med ansvar for familien og jorda. Men kvinnene har ofte ikke lov til å eie jord selv, eller tilgang til viktige innsatsfaktorer for at jordbruket deres skal overleve. Denne forskjellsbehandlingen mellom kjønnene er et resultat av manglende anerkjennelse av kvinners rettigheter og samfunnsbidrag. Det har store konsekvenser. Kvinner er overrepresentert blant verdens fattige, blant under- og feilernærte, og de rammes hardere av klimaendringenes konsekvenser.

HVIS KVINNER FÅR de samme rettighetene i landbruket som menn, kan vi redusere antallet som sulter i verden med opptil 150 millioner mennesker, sier tall fra FAO. Hvis vi ønsker oss en bærekraftig framtid med økt matsikkerhet for hele verdens befolkning, må vi styrke kvinnelige bønders tilgang til økonomiske støtteordninger, oppdatert kunnskap, innsatsfaktorer, opplæring og mulighet til å eie land.

Hvis kvinner hadde fått få de samme rettighetene som menn i landbruket, ville vi redusere antallet som sulter i verden.

Kvinners rettigheter er en svært viktig sak for Utviklingsfondet. Vi jobber med å gjøre småbønder på landsbygda i utviklingsland bedre rustet til å produsere nok og næringsrik mat i en verden med økt sult og endret klima. Styrking av kvinners rettigheter og likestilling er en stor del av arbeidet.

PATRICIA ELINA MKANDAWIRE er 52 år. Hun er bonde, og deltaker i Utviklingsfondets program i Malawi. Patricia bor med sin mann, 8 barn og flere barnebarn i landsbyen Mzuzu, nord i Malawi. For 20 år siden begynte hun å merke at været endret seg.

– Under den verste tørken i mitt liv, i 2001, slet jeg med å skaffe nok mat til barna mine. Det fantes ingen mais til å lage maisgrøt av. Som mor var dette vanskelig for meg. Jeg tok ekstrajobber på andre gårder for å tjene til livets opphold, sa Patricia da hun besøkte Norge i september.

Malawi er et av landene i verden som er hardest rammet av klimaendringer. Regntiden i regionen der Patricia bor har blitt innskrenket fra 5 måneder av året til 2–3 måneder. Samtidig er Malawi preget av store forskjeller i kvinner og menns økonomiske, politiske og sosiale rettigheter. Mens kvinner utgjør

60 % av arbeidsstyrken i landbruket, er det kun 24 % av kvinnene som eier sin egen jord.

GLORY GONDWE er 26 år. Hun er gift og har to barn, og bor også i Mzuzu. Hun føler frustrasjon over kvinnenes mangel på rettigheter og respekt der hun bor.

– Som kvinne kan jeg dessverre ikke eie jord selv her i Malawi, sa hun og ristet oppgitt på skuldrene, da vi besøkte henne i fjor høst.

Som deltaker i Utviklingsfondets programmer de siste to årene har Glory tilegnet seg kunnskap om alt fra entreprenørskap til klimatilpasning av landbruket. Denne kunnskapen lærer hun og andre bønder videre til sitt lokalsamfunn. Men som kvinne er ikke det alltid enkelt.

– Kvinner er sett ned på i samfunnet. Når jeg lærer opp mannlige bønder i lokalsamfunnet, er det fortsatt mange som ikke respekterer meg og hva jeg har å si. Det gjør meg demotivert, sa Glory.

PATRICIA OG GLORY lever tøffe og hardføre liv. Som deltakere i Utviklingsfondets programmer er de likevel heldigere enn mange andre av verdens kvinnelige bønder. Gjennom våre lokale partnerorganisasjoner jobber Utviklingsfondet med:

• Spare- og lånegrupper og opplæring i hvordan kvinner kan etablere små bedrifter.
• Å mobilisere kvinner til deltakelse i lokalsamfunnet og samfunnsdebatten.
  
• Å redusere kjønnsgapet i landbruket, ved å sikre kvinner tilgang på opplæring i bærekraftig landbruk og klimatilpasning.
  
• Å øke kvinners tilgang til markeder slik at de kan selge sine produkter.
• Å styrke unge kvinner gjennom felles møteplasser som «Young women can do it»-klubber.

Kvinner er sett ned på i samfunnet. Når jeg lærer opp mannlige bønder i
lokalsamfunnet, er det fortsatt mange som ikke respekterer meg.

I DAG DYRKER PATRICIA blant annet soyabønner, nøtter, mais og poteter på gården. Hun har 5 geiter, 6 griser og rundt 40 høns. Hun har hatt mye utbytte av kunnskap om organisk kompostering, og forbedring av jordsmonn ved å dekke over jorda med organisk avfall som råtner og tilfører næringsstoffer. I 2016 ble Patricia utvalgt som «modellbonde», eller «ledebonde», av lokalsamfunnet sitt. På det meste har hun hatt 50 følgebønder som hun har bragt kunnskapen videre til. Etter mange år med hardt arbeid og mye omstilling kan hun dyrke nok mat til familien sin, og har til og med overskudd som kan selges på markedet.

GLORY LIKER alt som har med entreprenørskap å gjøre. Hun synes det er gøy å se at verdier kan vokse. Hun har også fått stort utbytte av økt kunnskap om klimatilpasning, naturgjødsel og kompostering. Det har forbedret dyrkingen av mais, bønner og tomater såpass mye at hun i likhet med Patricia kan selge overskuddet av avlingene på markedet. Det har gitt henne mulighet til å bygge mursteinshus til seg og familien.

Hun fortalte at prosjektene hun og andre bønder i området har tatt del i har gjort flere kvinner sterkere, og i stand til å ta egne beslutninger som er bra for hele familien.

– Jeg produserte veldig mye denne sesongen, og når mange ser på oss kvinner som late og dumme, så føles det ekstra godt å produsere mer enn naboene mine, sa Glory stolt.

Patricia og Glory er eksempler på sterke, smarte og hardtarbeidende kvinner verden over som på grunn av lokale tradisjoner blir nektet kunnskap og innsatsfaktorer i landbruket. De lider på grunn av klimaendringer som følge av utslipp de ikke har noen skyld i. De ønsker seg kunnskap, rettigheter og muligheter. Når Norge har stått for store deler av utslippene gjennom eksport av olje og gass, er det vanskelig å argumentere imot at vi har et ansvar om å bistå med det de trenger. Det er klimarettferdighet.