Det trengs nytt blod i landbruket

Hvorfor ville dere inn i landbruket og hva motiverer dere til å fortsette?

– Jeg ville gjøre mitt for å endre et system som jeg ikke synes fungerer optimalt, samtidig som jeg kunne leve det livet jeg hadde lyst på. Å bli politiker var lite tiltalende, så da ble det en annen form for politisk aktivisme, nemlig økologisk landbruk. Fysisk arbeid var også tiltrekkende, og dessuten kontakten med, og den stadige observasjonen av naturen, forteller Parsa. Han har studert filosofi, tatt grunnkurs som kokk og studert på Kalø Økologiske Landbrugsskole i Danmark.

– Jeg møtte en veldig inspirert mann, Parsa, som senere ble faren til mine barn, og han lærte meg at det er mulig å jobbe med en hel prosess fra start til slutt. Jeg hadde lenge jobbet i et byråkrati, hvor jeg bare traff mennesker i én dag i deres liv, men ikke ante hvordan det skulle gå med dem senere. Mens innenfor landbruket oppdaget jeg at vi kan være med på hele reisen, fra såing og utplanting til høsting, salg og spising. Vi former vår egen hverdag. Dagene blir ikke 9-16, men alt blir en blanding av familie, drift, grønnsaker, mat, venner, kunder og så videre. Dessuten elsker jeg å føle at jeg bidrar til en grønnere hverdag for meg selv, min familie, og også resten av verden. Vi trenger flere miljøbevisste bønder for at det grønne skiftet skal finne sted. Vi har ingen tid å miste, sier Lisa som har en mastergrad i sosiologi, og har arbeidet med flyktninger i 8 år, i Norsk Organisasjon for Asylsøkere og deretter for Utlendingsdirektoratet.

Vi trenger flere miljøbevisste bønder for at det grønne skiftet skal finne sted. Vi har ingen tid å miste.

Hvordan var reisen mot å kjøpe et gårdsbruk?

– Opprinnelig ønsket vi å kjøpe gård i Danmark eller i nærheten av Oslo, men vi fikk ikke lån i banken til en større gård, selv med både solid forretningsplan og egenkapital. Vi måtte vise til at vi hadde en jobb. Vi bønder trenger en gård for å ha en jobb, så her fant vi oss i en umulig spagat. Å starte en gård er mer en enn fulltidsstilling, og derfor er det å bli tvunget til å jobbe med noe annet i etableringstiden til ens egen gård veldig dumt, rett og slett. Så var vi så heldige at vi fikk muligheten til å kjøpe et lite hus med tilhørende plen fra min far i 2019, i Lofoten. Der drev vi mikrogården vår i fire år, før vi endelig kjøpte drømmegården i desember 2022, bare ti minutters kjørsel fra den gamle gården. Den forrige gården var egentlig bare et hus med tilhørende plen som vi gjorde om en til kjøkkenhage. Vi hadde ikke nok jord til å drive kommersielt på høyt nivå (ett mål inkludert huset), og hagen var for liten til å kvalifisere som landbrukseiendom. Dette brakte med seg en del utfordringer, sier Lisa.

Hvilke utfordringer møtte dere på og hva gjorde at dere fikk det til?

– Siden vi drev på en eiendom som ikke kunne registreres som en landbrukseiendom kunne vi ikke motta noe av den vanlige støtten og tilskudd, som bønder har tilgang på, for eksempel produksjonstilskudd fra staten og landbruksmidler fra Innovasjon Norge. Vi løste dette ved å jobbe ekstra hardt og finne på kreative tilleggsnæringer. Det som gjorde at vi endelig fikk til å kjøpe en større gård var at vi begynte med kjøkkenhager for restauranter og utleiesteder her i Lofoten, og holde pizza pop-up events på gården. Vi har fortsatt et par kjøkkenhageprosjekter og har forelsket oss såpass i å servere lokalmat til folk at vi skal åpne en restaurant, forteller Parsa.

Hva slags type gård fikk dere tak i og hva måtte dere gjøre for å tilpasse den til driften deres?

– Vinteren 2022 fikk vi endelig kjøpt drømmegården vår. Gårdsbruket er en tidligere melkegård, med rundt 30 mål fulldyrka mark og 300 mål til sammen, og med et stort vakkert fjøs med mye potensial og en liten smie ved sjøen. Vi kommer til å oppføre et innovativt drivhus laget av marinesøppel og vi regner med å kunne revolusjonere arktisk dyrking med dette bygget. Smien blir til «farmstayhytte», mens fjøset blir laget om til vegansk restaurant, kafé, konsertscene, kino, bulkstore, yogashala og lokasjon for arrangementserien The Ethical Foodlab, hvor folk vil kunne lære om landbruk, veganisme, biologi, bærekraft, regenerativt landbruk, marinbiologi, permakultur og mer. Videre ligger det et gammelt falleferdig naust ved en holme på tomta, og her skal vi sette opp en badstue og stamp til våre gjester og oss selv. Her kommer vi til å søke Innovasjon Norge-midler og jobbe hardt for å gjøre den enorme ressursen som fjøsbygget er om til noe som vi kan bruke, selv om filosofien vår ikke inkluderer utnyttelse av dyr, sier Parsa.

Hvordan kan det bli enklere for folk uten odel eller store økonomiske muskler å få tak i et gårdsbruk?

– Det kan bli enklere og det må det. Størstedelen av de som driver gård er over 55 år gamle og samtidig som det blir færre unge bønder, blir gårdsbrukene også færre og større. Større gårder betyr dyrere gårder, hvilket gjør det enda vanskeligere for unge mennesker å tilegne seg en gård og drive den. Slik blir det liten plass til nye idéer i landbruket og det er ikke bra for noe som helst yrke. Hvis denne utviklingen fortsetter ender vi opp med flere enorme, industrielle fabrikkgårder, som har lite tid til overs for klima og etikk, når det kommer til mennesker og andre dyr. Siden 1959 har over ¾ deler av norske gårdsbruk blitt nedlagt, noe som er negativt for distriktene. Bønder bør være forvaltere av naturen. At antallet forvaltere har falt så drastisk bør jo være en bekymringsverdig utvikling, kritisk til og med, forteller Lisa.

– Låneordninger kan tilpasses, borgerlønn kan gis til småskalabønder, gjerne til alle, i det minste skattefordeler. Private ordninger for direktesalg, som Reko-ringen og Dagens hjelper på. Fra Innovasjon Norge kan man få såkalt generasjonsstøtte til å etablere en gård, men denne kunne også blitt bedre. Er du under 35 år får du 50 prosent, pluss midler for egeninnsats. For eksempel om du har 500 000 kr på bok så får du tilsvarende beløp i støtte, pluss penger for egeninnsats som du får utbetalt når prosjektet er over. Problemet er at ikke alle unge bønder har 500 000 eller 200 000 for den saks skyld. Særlig ikke etter å ha kjøpt en landbrukseiendom. Og egeninnsatsen gis etter prosjektslutt, for eksempel etter tre år. Oppstarten blir krevende for mange uten mye midler. Pengene kommer jo gjerne når man har ferdigstilt prosjektet, som kan være å bygge et drivhus som gir mat, eller en driftsbygning. Rekkefølgen blir litt feil. Det er en kjent sak at Innovasjon Norge kun gir støtte til bedrifter som har et godt, økonomisk utgangspunkt, men mange unge folk har ikke det. Det må finnes en ordning som hjelper unge bønder i gang, helt fra start, så de slipper inn, mener Lisa.

Hvorfor belønnes det ikke at man kan få mye til på lite land?

Hvordan mener dere de statlige tilskudds- og støtteordningene, samt støtte fra Innovasjon Norge fungerer for dere?

– Det er flott at man kan få støtte til å drive gårdsbruk, men det finnes i våre øyne to store problemer med støtteordninger og tilskudd som gis til landbruket. Det første er at det meste av det som finnes av tilskudd gis for kvantitet og ikke kvalitet. Bønder oppfordres til å bli større og større, i stedet for å bli bedre og bedre. Kvalitetstilskudd for gårdsbruk, som å bli belønnet for rik biodiversitet og bruk av lokale ressurser, burde fremmes. Norsk landbruk er avhengig av en rekke importvarer, som kraftfôr, kjemisk-syntetiske sprøytemidler, kunstgjødsel og traktordiesel. Tilskudd burde gis til dem som fokuserer på å gjøre norsk landbruk mindre avhengige av globale ressurser. Norge har verdens andre lengste kystlinje, etter Canada, og det kunne legges til rette for å bruke mer tang som jordforbedrer i norsk landbruk, mener Parsa.

– Det andre store problemet er at støtteordningene ikke er tilrettelagt for unge bønder som ikke arver et gårdsbruk. Tilskuddene blir første tilgjengelige når man eier en gård. Dette blir en uoverkommelig blokade for mange unge, dyktige, potensielle bønder, som ikke får fotfeste i landbruket. Hvorfor belønnes det ikke at man kan få mye til på lite land? Småskala landbruk er mye mer effektivt enn storskala, og det å dyrke uten traktor på små arealer burde belønnes. I 2019 fikk vi beskjed om at vi var for små til å motta småskalamidler med fokus på grønnsaksdyrking. Da produserte vi 400 grønnsakskasser i året, som vi solgte til private, samt ekstra grønnsaker som vi solgte til restauranter i Lofoten. Alt dette på under ett mål. På tross av dette mottok vi ikke én krone i statlig støtte. Vi hører ofte at Norge bare har 3-4 prosent dyrkbart areal, men hvis innovative folk ble belønnet med støtteordninger, vedder vi på at Vestlandet med sitt utrolig fordelaktige klima, kunne terasseres og ligne på et Nordens Vietnam. Kun 3-4 prosent er dyrkbart hvis store traktorer må til, men ikke ellers, sier Parsa.

Er driften lønnsom?

– Polarhagen som helhet er lønnsom. Dessverre ikke takket være salg av grønnsaker, men på grunn av de andre elementene på gården som får det til å gå rundt. Heldigvis er vi glad i de andre tingene og synes at det er gøy å invitere folk på mat og til dyrkekurs. Landbruk for oss starter med god jord, økologiske frø og gode intensjoner og ender på tallerkenen med digg mat. Å kunne ha god samvittighet gjennom alle stegene gir bedre fordøyelse. Direkte salg av våre varer har vært essensielt for lønnsomhet helt fra starten av, og vi liker kundekontakten, sier Lisa.

Er driften deres i dag sosialt bærekraftig for dere som driver gården?

– Ja, vi trives med det vi gjør. Vi jobber med alle deler av kroppen og sinnet, og når vi ikke har maskiner inkludert i driften, blir det mange hender i stedet. Flinke, motiverte folk fra forskjellige plasser i verden spør om de kan komme og være praktikanter hos oss. På denne måten kan vi bidra til at flere folk blir økologiske småskalabønder. Dette skaper vennskap, gode diskusjoner og masse latter. Vi håper at det kommer fram at det trengs nytt blod i landbruket, hvis vi ikke vil bevege oss mot distriktenes død og industrialisering av norsk landbruk, avslutter Parsa.