AV OG TIL MØTER man på en hvit flekk på et kart man trodde man kjente. Jeg hadde møtt en slik flekk midt i mitt eget mentale kunnskapskart. For å forklare må jeg en svipptur innom bakgården. Bak et hjørne, halvveis inne i en hekk, står en grønn tønne og gjemmer seg for naboene. Tønna er tjukkest på midten, med lokk. En gammel varmkompost. Jeg hadde arvet den noen måneder tidligere, og ble brått tvunget til å interessere meg for veien fra matavfallet i bøtta under kjøkkenvasken, til jord.
Komposten ga meg en på trynet. Veien fra mat til jord var ikke så rett fram som jeg hadde trodd. Når komposten fungerer som best, er den et dampende hull som sluker bøtte på bøtte med potetskall og gammelt brød uten å legge på seg det grann. Jeg blir like overrasket hver gang jeg åpner komposten etter å ha hivd nedi ei bøtte med mat dagen før. Flere hundre kilo matavfall kan i løpet av noen måneder, under heldige omstendigheter, bli omdannet til et lite trillebårlass kompostjord. Slik jord er svart, som jorda fra hagesentrene. Men der jorda fra plastsekkene er nesten luktløs og homogen, lukter kompostjord friskt syrlig, og klumpene føles feite som plastilina mellom fingrene. Når jeg spar den ut til grønnsakene i bakgården, kan jeg etter noen dager se hvordan kålen formelig strutter.
Men når en uforståelig endring i balansen mellom fuktig og tørt, karbon og nitrogen, har endret på styrkeforholdet mellom mikroorganismene, blir hullet på et par dager forvandlet fra en effektiv nedbrytermaskin til en stinkende sump, kokende av fluelarver. Man kan ha pleiet den etter beste evne, hatt oppi strø, matet den jevnlig, og likevel begynner den å lukte av spy eller møkk (dette er årsaken til at jeg gjemmer den for naboene). Det skal mye innsats til for å få denne suppa i bedre form. Derfor elsker jeg komposten min når den er i velsmurt balanse.
Når komposten damper fornøyd når jeg åpner lokket, og gårsdagens løkskrell allerede har blitt ugjenkjennelig, kjenner jeg meg oppstemt. Det gir en følelse av at ting går framover, av at noen jobber på mitt lag. Og motsatt, når det går på tverke i komposten, kommer en uro i kroppen. Det er frustrerende på en måte som likner en mild versjon av å stå fast i bilkø.
Jeg har lært at for mye salt i komposten ødelegger nedbrytningsprosessen. Bananskall med sprøytemidler skal ikke oppi tønna. Å vaske kompostbøtta i klor er likeså en dårlig idé.
Jeg hadde levd et halvt liv i byen uten å noensinne tenke på den jorda jeg stod og gikk på.
Men ut over dette var det som skjedde i komposten et mysterium. Hvem er det som bryter ned eggeskallene og brødrestene og lager den svarte, syrlig duftende massen? Og når komposten spas ut i bedene, hva skjer videre? Og hva slags forbindelse hadde komposten til jorda?
JO MER JEG TENKTE på det, desto mindre forsto jeg. Jeg begynte å lete etter barmark på vei til bussen og T-banen. Jorda stakk opp her og der, fra sin forvisning under asfalt og betong, i rundkjøringer og plenkanter. Trærne i gata stod parkert i hver sin firkant med naken jord. Overalt hadde jorda sin egen karakter. Noen steder var den svart og myk, andre steder var den sandete og grå. Noen steder vokste det planter, andre steder lå den bar. Noen steder lå det sneiper, glass og andre fremmedlegemer i jorda. Jeg begynte å grave opp jord og se på den i lupa. Men i tjue gangers forstørrelse så jeg bare brune og hvite sandkorn og kanskje litt svart masse. Var denne jorda levende? Kan planter vokse i den? Og hvor kom den fra?
Det er ikke bare hos meg at livet i jorda er et uutforsket territorium. Hvis noen synes det er leit at det ikke lenger finnes hvite flekker på kartet å utforske, er det bare å vende blikket nedover. Livet i jorda har blitt beskrevet som «the third biotic frontier» (den tredje biotiske kunnskapsfronten), nest etter det uutforskede livet i de store havdypene og i trekronene i regnskogene rundt ekvator. Det finnes flere mikrober i en teskje sunn jord enn det finnes mennesker på kloden. Den lille delen av jordas liv vi faktisk vet om, utgjør en fjerdedel av alt kjent liv. Hvis målet mitt var den uutforskede villmarka, var det med andre ord bare å sette i gang å grave. Byjorda er det forsket enda mindre på. Selv om byene legger beslag på stadig større deler av klodens overflate.
– DE DÅRLIGE NYHETENE er at det er nesten umulig å finne en hel jordprofil i byene, sier Linda Jolly på telefon fra NMBU, Norges Miljø- og Biovitenskapelige Universitet, der hun jobber som universitetslektor. – Den opprinnelige jorda er borte for lenge siden. Det er et skrekkelig sted å starte hage.
Jord skal lukte friskt, som jorda i en skogen.
Linda er skolehagenestor, biolog og pedagog (ved et etymologisk sammentreff betyr prefikset pedo både barn og jord, samt dessuten fot og fjert), og har vært involvert i utallige skolehager siden hun startet sin første i 1979. Siden den gang har hun jobbet kontinuerlig med jord, ofte innenfor byens grenser. Men mange ganger må byjorda fjernes, forteller hun, fordi den ikke duger for planterøtter. Nå er hun er i gang med å forklare sammenhengen mellom jord og kompost. Når de skulle anlegge skolehage i byområder, og gravde i bakken, forteller Jolly, stiger det ofte en sur lukt opp fra jorda.
– For å kunne dyrke noe må vi stort sett alltid hente inn jord fra et annet sted. Det er en fallitterklæring. Jord skal lukte friskt, som jorda i en skog. Ikke surt! Den sure lukta skyldes at det ikke kommer nok luft ned i jorda til at nedbrytningen kan skje via normal vei. Da tar de anaerobe bakteriene – de som kan jobbe uten oksygen til stede – over. Nedbryting uten tilgang på luft kan gi et sluttprodukt som inneholder smørsyre og eddiksyre, og det er disse som lukter vondt. Det var dette som skjedde i min kompost når den gikk skeis. Slik lukt tyder på at jorda har lite oksygen, og ikke egner seg til å dyrke planter i.
Komposten er en god modell for noe av det som skjer i et sunt jordsystem, forteller Jolly. De samme prinsippene gjelder: Du må ha sopp og bakterier, god tilgang på luft, og komposten må modnes et sted hvor mark og spretthaler og andre dyr kan få ta for seg.
– Jeg var på besøk hos en bedrift som lagde skikkelig god kompost. Når du stod i kompostbingen, kunne du høre meitemarkene tygge!
Men hva skjer med løkskrellet og eggeskallene når de havner i komposten? Matavfallet er bygget opp av organiske forbindelser, det vil si kjemiske forbindelser som inneholder karbon. Jolly forklarer at soppene og bakteriene i komposten plukker de organiske molekylene fra hverandre. Samtidig skjer en enorm oppformering av mikroorganismer. Dunken i bakgården min er rett og slett en mikrobefabrikk.
Dunken i bakgården min er rett og slett en mikrobefabrikk.
– Mange av mikroorganismene du dyrker i komposten, bidrar til å gjøre næringsstoffene tilgjengelige for plantene når den havner i jorda, forteller Jolly. Når avfallet er nedbrutt så mye at de enkelte bestanddelene er nær ugjenkjennelige, er komposten blitt moden. Og når denne komposten spas over i grønnsaksbedene, blir den mat for større organismer, som nematoder, spretthaler og de andre formene for liv som, hvis alt er som det skal, holder til der nede. De tygger videre på matrestene, deler dem i enda mindre biter, slik at nye sopper og bakterier kommer til. I magen på smådyrene blandes det organiske materialet med sand og leirpartikler. Når et av disse krypene dør eller bæsjer, blir restene spist av et annet dyr. Slik passerer stafettpinnen til neste ledd i næringsnettet. God moldjord har altså passert gjennom fordøyelsessystemene til tusenvis av bittesmå betongblandere, og kan sies å være en form for gjenbruksbæsj.
MEN DE MINSTE restene av de organiske molekylene er ikke så lette å få has på. En av årsakene handler om kanskje verdens viktigste klumper. Eller aggregater, som jordforskerne kaller det. Biologisk aktivitet i jorda, som sopphyfer, meitemark og andre organismer, limer leire, silt og sand sammen med organisk materiale.
Det er ingen overdrivelse å omtale disse aggregatene som verdens viktigste. De gir optimale forhold for lagring av vann i jorda, for plantevekst og annet jordeliv. Og for lagring av karbon i jorda. Rester av organisk materiale kan feste seg i mikroporer, ørsmå hull, inne i aggregatene. Det er vanskelig å komme til inne i slike porer for mikroorganismene og deres enzymer. Beskyttet inne i slike jordaggregater lar de små organiske molekylene seg ikke bryte ned videre. Restmolekylene, bygget opp av blant annet karbonatomer, kan også klistre seg til mineraler i jorda, og slik bli beskyttet mot nedbrytning. Og siden molekylene henger fast i porene i stabile jordaggregater, renner de ikke av gårde når det regner. Dermed forblir karbonet i jorda, også på lengre sikt.
Dette er det stabile sluttresultatet av prosessen som starter når jeg legger matavfall i kompost-tønna mi. Når bakteriene, soppene, spretthalene, nematodene og alle de andre organismene er ferdige med å forsyne seg, og det som gjenstår av karbonforbindelser er beskyttet mot videre nedbrytning, gjenstår en svart, luftig struktur: humus.
ER DETTE FØRSTE gang i vår arts historie at mange av oss går rundt uten å være i kontakt med jorda? Uten å ta på den, uten å grave i den, nesten uten å se den?
Vi bruker å ha med oss en bøtte med jord på våre arrangementer, og oppfordrer gjerne folk til å putte hodet i bøtta hvis de føler seg nedfor.
Humus kommer fra samme proto-indoeuropeiske ord som navnet på vår slekt, Homo. Ordets eldgamle rot er Dhég´ ho¯m, som betyr jord. Jeg hadde levd et halvt liv i byen uten å noensinne tenke på den jorda jeg stod og gikk på.
– Ikke bare får de økosystemene til å fungere, men mikroorganismene kan også ha direkte effekt på helsa vår.
Det er Katelyn Solbakk på telefonen (red. anm.: Solbakk jobber med å analysere jordprøver for bønder). Hun ringer for å fortelle at mye tyder på at man blir friskere av jord. Forskere har funnet ut at eksponering for bakterien Mycobacterium vaccae, en nedbryterbakterie som lever i jord, kan forhindre stress-induserte betennelsestilstander hos forsøksmus, og også endre musenes produksjon av serotonin. Lave nivåer av serotonin er forbundet med en rekke lidelser, som angst og depresjon.
Musene som ble utsatt for jordbakterien, ble rett og slett mindre syke av stress enn musene som ikke fikk slik behandling. Forskerne forklarer funnene med det de kaller «gamle venner»-hypotesen: Viktige prosesser i immunforsvaret drives av signaler fra mikrobiota, blant annet organismer som mennesker eksponeres for i sitt miljø. At mangelen på kontakt med slike mikroorganismer i moderne, urbane samfunn er blant årsakene til den pågående epidemien av betennelsestilstander. Forskerne foreslår å reintrodusere menneskene til sine «gamle venner», de immunoregulatoriske mikroorganismene.
Finske forskere fulgte opp. De flyttet matter med skogsvegetasjon og jord ut i barnehager i bymiljø. Etter en måned med lek i lyng og skogsjord ble barnas bakterieflora testet. Det viste seg at bakteriesamfunnene på blant annet huden deres var endret på en måte som kan forbedre deres immunoregulatoriske systemer.
Katelyn mener at jord også hjelper på humøret.
– Vi bruker å ha med oss en bøtte med jord på våre arrangementer, og oppfordrer gjerne folk til å putte hodet i bøtta hvis de føler seg nedfor.
Red. anm.: Kilder er tatt ut av teksten med hensyn til lengde, men er du nysgjerrig finner du dem i boken Byens hemmelige liv.
Er du grønn på kompost, er dette en enkel oppskrift som du kan starte med: Kompostkake