Det første bondekvinnelaget ble stiftet i 1917. Det har skjedd utrolig mye i landbruket, industrien, og i hjemmet siden den gang. Har lagenes funksjon og fokus endret seg over tid?
– Ja og nei. Vi ser på oss sjøl som en organisasjon for folk som er glade i bygda si, og som bryr seg om hvordan man har det i lokalmiljøet. Bondekvinnelagene har alltid vært opptatt av både kvinnespørsmål, matproduksjon og arbeidsplasser, men lokallagene var kanskje i større grad forankra i at medlemmene stort sett var knytta gårdene de bodde på og dreiv. At dette har forandra seg henger tett sammen med at også bygdene har forandra seg – tidligere bodde de aller fleste som bodde på bygda på gård og dreiv med egen matproduksjon. Navneskiftet fra bondekvinnelag til bygdekvinnelag viser også at Norges Bygdekvinnelag i dag har en posisjon som et samlende fellesskap i bygda, helt uavhengig av om medlemmene driver som bønder eller ikke, forteller Ingrid Lamark.
Norges Bygdekvinnelag har i dag en posisjon som et samlende fellesskap i bygda.
På hvilke måter arbeider Bygdekvinnelaget med overføring av praktisk kunnskap? Har den vært lik siden 1917?
– Lokallagene våre arrangerer en stor mengde tradisjonsmatkurs, der bygdekvinnene samler matinteresserte folk og lærer bort det de kan om den spesifikke tradisjonelle matkulturen som finnes i områdene der de bor, forteller Astrid Seime. – Kunnskapsoverføringa og formidlinga av mattradisjoner har skjedd på ulike måter gjennom organisasjonshistorien, og det er også stor variasjon i hvordan lokallagene velger å jobbe. Dette handler både om det å lære bort til andre, men også om fellesskapet og tradisjonsoverføringa som ligger i det å samles og lage mat sammen. En del lokallag har vært spesielt opptatt av å nå fram til barn og unge med matkunnskapen sin, for eksempel gjennom undervisning i skolen eller ved å stå i bresjen for å servere gode skolemåltider. Andre lokal- og fylkeslag har lagt mye arbeid i å samle inn og dokumentere matkunnskap skriftlig, og har gitt ut sine egne kokebøker og oppskriftssamlinger, sier hun.
– Vi opplever at bygdekvinnelagene og medlemmene våre har en viktig rolle når det kommer til å videreføre den praktiske kunnskapen om det tradisjonelle matstellet. Overføring av matkunnskap er et veldig sammensatt tema. Det er stor variasjon i hvilken grad matkulturen og mattradisjonene tas vare på når livsstil, tidsbruk og bevissthet om tradisjonelle råvarer forandrer seg, forteller Lamark. – De siste årene har vi som organisasjon jobba mer helhetlig og systematisk med formidling av matkunnskap, slik at det er blitt en attraktiv og aktuell aktivitet for så store deler av organisasjonen som mulig. Medlemmene har blitt enda mer bevisste på sin egen kunnskap, og overfører den gjennom arrangementer og kurs. Med nettsida norsktradisjonsmat.no har vi også satsa på digital formidling. Oppskriftene på sida er i hovedsak samla inn fra medlemmer i Norges Bygdekvinnelag og fra oppskriftssamlinger bygdekvinnelagene har gitt ut, noe som gjør at disse tradisjonsmatskattene får et større publikum enn de har hatt tidligere, legger hun til.
Bygdekvinnene har lenge hatt en bevissthet om viktigheten av å ta vare på gamle mattradisjoner, også når ikke så mange andre har vært opptatt av det.
Bygdekvinnelaget fikk status i 2018 som en rådgivende organisasjon innen immateriell kulturarv og ekspert på tradisjonell matkunnskap hos UNESCO – hva betyr dette i praksis og hvordan brukes statusen?
– Å bli akkreditert som rådgivende organisasjon til UNESCO er først og fremst en stor anerkjennelse av kunnskapen om mattradisjoner som medlemmene våre innehar og forvalter. At matkultur blir sett på som immateriell kulturarv gir dessuten et viktig perspektiv når det kommer til hva slags kunnskap og hvilke ferdigheter som tradisjonelt har hatt status. En slik anerkjennelse er også et ansvar, og gir oss en forpliktelse til å jobbe systematisk med kunnskapsoverføring, sier Lamark. – I tillegg har UNESCO-statusen åpna mange dører for oss som organisasjon. Sammen med de andre UNESCO-akkrediterte organisasjonene i Norge, er vi med på å løfte opp immateriell kulturarv som et viktig tema i kulturfeltet, sier Lamark.
Hvordan bevarer vi best immateriell kulturarv som skikker, muntlige tradisjoner og ferdigheter?
– Immateriell kultur bevares best om den brukes og videreføres fra et menneske til et annet. For matkulturen handler det om å lære ved å gjøre; møtes på kjøkkenet, kjenne konkret på maten og teknikkene sammen med noen som kan det fra før. Vi trenger at tradisjoner, kunnskap og ferdigheter overføres mellom generasjoner og i fellesskap. Skal vi bevare og videreføre matkultur som immateriell kulturarv, er vi dessuten nødt til å se det store bildet som maten vår er en del av. Når vi går inn for å ta vare på og bringe videre mattradisjonene, fører det også til at vi snakker om bærekraft, matsvinn og levende kulturlandskap, sier Seime.
Dette er vel også noe som kanskje er levende og endrer seg over tid – hvordan jobber dere med overføring av tradisjoner, med det i mente?
Skal vi bevare og videreføre matkultur som immateriell kulturarv, er vi nødt til å se det store bildet som maten vår er en del av.
– Bygdekvinnene har lenge hatt en bevissthet om viktigheten av å ta vare på gamle mattradisjoner, også når ikke så mange andre har vært opptatt av det. Samtidig jobber vi med å ta vare på og fornye kunnskapen og engasjementet medlemmene våre har, sier Seime.
– De siste årene har vi satsa på store, systematiske prosjekter der lokallagene og medlemmene har fått mulighet til å drive med mer systematisk og helhetlig formidlingsarbeid, for eksempel gjennom prosjektet Tradisjonsmatskolen, forteller Lamark.
Med tanke på at setervirksomheten er såpass liten i dag, sammenliknet med før – har vi mistet noen matskatter herfra og tilhørende kultur?
– Ja, det tror jeg. Det er en grunn til at man snakker om «setersmør» som noe ekstra godt – jeg tror vi kan påstå at smaken på melka og melkeproduktene blir påvirka av at dyra er på utmarksbeite sommerstid. Det tradisjonelle landbruket, med setringa som en naturlig del, setter store krav til kunnskap om både melkestell, konservering og å utnytte hele ressursen. Dette var budeienes spesialkunnskap, som også handla om hvordan råvaren og matrettene ble påvirka av ulike lokale forhold. Ost og smør er langt enklere matvarer å oppbevare enn fersk melk, og det gjaldt å ta vare på alt. Hvilke matretter som har vært knytta til seterdrifta, henger både sammen med den tradisjonelle kunnskapen om syrning, konservering og hvilke deler av melka som brukes til hva, og med det at seterdrifta har vært prega både av hardt arbeid og av høytid. Kulturelt sett handler dette også om det menneskelige fellesskapet, kvinnefellesskapet, som man gjerne fant på setrene, og om hvordan kulturlandskapet preges av om det er seterdrift i et område eller ikke, forteller Lamark.
Skribent Elise Winthertun skriver i en artikkel i Fett magasin at; «Min egen mor kom fra en gård i nærheten av Odda, hvor fortellingen om gården bestandig har blitt strukturert gjennom hvem som var bonde på det aktuelle tidspunktet; historien om bygdekvinnene forsvinner ut i det tomme intet etter noen få generasjoner.» Hva er deres erfaring og hvordan jobber Bygdekvinnelaget med å ivareta bygdekvinnenes historie?
Kvinnenes kunnskap har tradisjonelt vært knytta til hjem, mat og familie, og dette arbeidet blir fort usynlig.
– Dette ligner våre erfaringer, og er kanskje noe flere kan kjenne seg igjen i. Dette har med hvilken type kunnskap som har hatt status. Kvinnenes kunnskap har tradisjonelt vært knytta til hjem, mat og familie, og dette arbeidet blir fort usynlig. Det er mye kvinnehistorie i fortellingene om mattradisjonene, overføring fra mor til datter og den spesialiserte matkunnskapen kvinner i primærnæringene tradisjonelt har hatt avslutter Seime.
