DET ER MAI og på høy tid å komme i gang i parsellhagen. Parsellen har vært urørt siden i høst, og er grønn av ugras. Men nå er jeg her, og håper på tilgivelse for mine unnlatelsessynder. Det første jeg må gjøre, er å fjerne grastustene som stikker opp her og der. Jeg stikker spaden i det grønne, det er en god spade, tung og med smal egg. Med et sukk synker den ned i molda. Jeg skjærer ut en gresstust, vipper den opp med spaden, tar tak i den med handa og rister den godt. Jordklumpene spruter, et kjølig regn av mold treffer meg i ansiktet.
Noe kjennes rart. Det er som om gresstusten ikke består av gress og røtter, men av stive tråder. De skrangler mot hverandre som ukokt spaghetti, som om det var et dyr med mange lange bein der inne i klumpen med jord.
Jeg legger fra meg klumpen og ser nærmere på et av spaghettibeina. Det er gulaktig, en halvmeter langt, helt rett, tre millimeter tykt. Fra hver tredje centimeter er det et ledd, og fra leddet vokser det ørsmå røtter og et lite skudd. Aha! En utløper!
Det slår meg at det jeg holder i handa er et ugras med sans for orden. Jeg ser på jordklumpen igjen. Liggende opp ned på bakken ser jeg igjen det dyreaktige i den. Den likner en fallert kongekrabbe. Utløperne stikker ut i lufta, som om de allerede flykter, på leiting etter andre jordstykker å erobre.
En mistanke vekkes. Og ganske riktig: Parsellen er under angrep. Hver tredje centimeter stikker det opp grønne skudd. Underjordiske utløpere har vevet seg systematisk gjennom jordstykket, fra kantene og inn mot midten, og sydd seg gjennom overflaten med rytmisk sans.
– Kveke, sier gartneren som går fordi. – Her har duen jobb å gjøre.
KVEKE. ET GRESS. Elymus repens. Jeg kan ikke annet enn å bli imponert over livskrafta i denne planta, den militære logikken, og farta den erobrer jorda med. I tillegg til lange, seige, dype røtter har den utløpere: de spaghettiliknende trådene som i likhet med sine navnesøstre på sjakkbrettet, løperne, suser uanfektet på kryss og tvers over store avstander.
I spatak nummer to innser jeg at gartneren har rett. Jeg lar hendene veve seg inn mellom utløperne, drar i dem, som når man fanger inn et viltert barn som har gjort noe det ikke får lov til. Det siste gartneren sa, før han gikk, var:
«Det aner meg at jeg har gjort meg skyldig i å forveksle ideologi med latskap.»
– No-dig er kjempelurt. Men, du må ta kveka. Bruk dekkvekster slik at jorda ikke står naken.
Hvordan kunne dette skje med MIN parsell? Det aner meg at jeg har gjort meg skyldig i å forveksle ideologi med latskap. Da jeg overtok parsellen lesset jeg på nærmere et tonn god kompostjord, og tenkte at det skulle kvele ugresset. No-dig gardening. Graving, det skulle jeg ikke drive med, for ikke å ødelegge for meitemarken og alle de andre dyrene som lever i jorda.
Der jeg står i min egen kvekeåker begynner jeg å innse at no-dig har blitt en unnskyldning for å la være å jobbe. Strategien med å bevare jordas indre liv har i alle fall fungert godt: Under gressrøttene er det et mylder jeg sjelden har sett maken til. Feite meitemark henger ned fra røttene og snor seg som girlandre. Røttene ser i seg selv lodne ut, feite av et jevnt lag av jord, sopp og bakterier. Men det hjelper ikke at jorda er sunn når mine egne grønnkål vil drukne i kveke i løpet av ei uke.
DENNE VÅRDAGEN må ideologien skrotes. Etter et par timer med luking begynner kveka å få en slags personlighet. Jeg tar meg selv i å snakke med den når jeg drar utløperne fram fra jorda. «Der er du! Kom hit, din luring». Min erkefiende på kjøkkenhagefronten, ja, men en mer enn verdig fiende. Den beveger seg, som et listig dyr, gjennom jorda. Den gjemmer seg bak rabarbrarøttene, sniker seg under plankene jeg har gravd ned rundt parsellen. En høymole-rot jeg grov opp var gjennomboret av kveke-utløpere. Kveka tok seg ikke bryet med å skifte retning. Rota, 2–3 cm tjukk, så ut som om den var skutt med pistol. Det er ikke så rart: Jeg plukker opp en utløper og kjenner på
enden. Den er spiss som en nål.
Kveka går fra å være en fornektelse, et U-GRAS, et ikke-gras, til å ha personlighet. Den har vilje og driv, om enn noe hensynsløs. Jeg begynner å like den. Til sist: Åkeren er rensa. Jeg pakker sammen, full av jord, stiv og støl. Fire trillebårlass er lagt i komposten, hundre kilo kveke, og jeg lurer: Hvor mange kilometer kveke har jeg dratt ut av jorda? Hvor mange meter vokser egentlig denne planta på en god dag? Er det i det hele tatt mulig å vinne en kamp mot kveka?
Jeg blir kvitt kveke med kjemi, jeg vet det. Et par runder med Glyfosat, og jorda vil være kvekefri igjen. Men det kjennes galt. Jeg er her for å lære av jorda og plantene, ikke drepe dem. Og det begynner å ane meg at kveka har noe på hjertet.
BIOLOGENE HAR LENGE diskutert hvorvidt planter kan ha en form for intelligens. De har ingen hjerne eller sentralnervesystem, men klarer likevel å ta beslutninger basert på en mengde sammensatt informasjon. Planter har evnen til å registrere impulser fra verden rundt dem, som for eksempel vibrasjonene av enkeltlarver som spaserer på bladene deres, og respondere på en passende og smart måte, som for eksempel ved å produsere rett type antibeitestoff. Min parsell-kveke tar beslutninger om for eksempel hvilken retning de skal sende røttene sine i, basert på info om blant annet næringsinnhold og jordstruktur.
«Jeg tror ikke ugress har humor, men jeg kan nesten høre den le likevel.»
Tanken om smarte planter er ikke ny. Darwin mente at planter oppfører seg på en måte som minner om måten primitive dyr opererer på. Han skriver i boka The power of movement in plants: «The tip of the root having the power of redirecting the movements of the adjoining parts acts like the brain of one of the lower animals receiving the impressions of sense organs and directing the several movements». Rotspissene synkroniserer veksten på en måte som minner om hvordan enkle dyr opererer. Wow.
DEN NATTA DRØMMER jeg om kveke. Jeg drar og drar i demhorisontale trådene, pløyer opp jorda nedenfra. Når jeg våkner er jeg sikker på at jeg har jord på hendene.
Jeg begynner å se kveke overalt når jeg går rundt. Kveka, min usannsynlige venn. Hei, sier jeg når jeg ser den. Du her! En skapning har blitt innlemmet i sirkelen av levende vesen jeg kjenner. Den anonyme massen av ugras har fått personlighet.
Hva har skjedd? Jeg har aldri tidligere vært i så nær kontakt med en plante. Hvorfor skulle jeg det? Tida da alle skoleelever luket ugras og hyppet potet i høstferien, er definitivt over. Jeg har aldri trengt å luke, lære forskjell på nytteplanter og ugras, vite hvordan kvekerøtter oppfører seg, kjenne i fingrene akkurat hvor djupt ned ei rot går og hvordan man best får den opp. Og jeg er ikke aleine om å mangle denne kunnskapen. Det er ikke mange steder hvor vi kan få denne taktile, fysiske kjennskapen om plantene. Hvor man får tid og anledning til å bli kjent.
Vi er omgitt av planter. De driver fotosyntesen vår alles eksistens hviler i. Mangelen på intimitet er kanskje en av grunnene til at de, for de fleste av oss, er en grønn og passiv masse. Og en av grunnene til at vi ikke blir slått i bakken over hvor mektige, forunderlige, fortsatt mystiske, vesen de er. Kanskje er det dette kveka lærer meg?
Å ha et forhold til naturen rundt oss er grunnmuren i å skape en bærekraftig verden. Men som enhver parterapeut vil påpeke – et forhold trenger at partene ser hverandre, blir kjent med hverandre. Å luke kveke er i alle fall en ypperlig måte å bli kjent med den på.
DET GÅR NOEN dager. Jeg tror jeg er ferdig med lukinga, kommer tilbake til parsellen med noen småplanter jeg har hatt hjemme under vekstlyset. Jeg må gni meg i øynene. Min kvekefrie, mørkebrune jord har nå – igjen – et fint grønt dekke av kveke. Jeg plukker opp en av de lysegrønne stråene, den henger fast i en centimeterstor bit av en utløper. Hver eneste lille bit av kveke som jeg møysommelig hakka opp, har blitt en ny kvekeplante. Åkeren er full, 4 × 4 meter med kvekeeksplosjon i vente.
Når jeg drar derfra er grønnkålen planta på fiendtlig territorium, de står ikke trygt, de står på lånt jord. Jeg tror ikke ugress har humor, men jeg kan nesten høre den le likevel.
I boka Planter og Tradisjon av Ole Arbo Høeg står det at kvekas utøpere er fulle av sukker og har vært brukt som tilleggsfor til kyr (kyrne var visst ville etter dette fôret, ifølge Høeg). Seljordingene brygget øl av kveka.
