Begrepet har herjet både debattspalter og Instagram- poster over hele verden de siste årene. I all enkelhet handler Clean eating om å spise ren og ekte mat. Noen fokuserer på å spise økologisk og minimere eksponeringen for tilsetningsstoffer og miljøgifter i kost og livsstil. Andre dropper hvitt brød, spiser mye grønnsaker og kutter ut gatekjøkkenmat, godteri og andre ultra- bearbeidede produkter. Veldig i tråd med det vi står for i Ren Mat, og ganske uproblematisk, skulle man tro. Hva vi velger å putte på tallerkenen burde jo være et personlig valg på linje med hvem vi velger å dele måltidet med og hvilken dagligvarebutikk vi handler i.
Men så enkelt er det ikke. For mat er følelser, tradisjoner og politikk, og verdier vi overfører til barna. I Storbritannia førte en BBC-dokumentar til en bølge av negativ oppmerksomhet mot personer som sverger til en slik livsstil. Clean eating ble omtalt som en usunn motediett fulgt av fundamentalistiske influensere, hippier eller veganere. «Kutter du ut X vil du få mangelsykdommer», eller «det er mulig det er sunt det de spiser, men det kan ikke være bra å leve med slike begrensninger», var gjennomgangstonen overfor de som valgte quinoa og fruktspyd fremfor pølser og sjokoladekake.
Mat er følelser, tradisjoner og politikk, og verdier vi overfører til barna.
I PSYKOLOGIEN snakker man om forsvarsmekanismer vi mennesker benytter for å fordreie og omskape det opplevde selvbildet slik at det stemmer overens med vårt ønskede selvbilde. Projeksjon er en slik mekanisme, hvor vi overfører på andre de sidene ved oss selv vi kanskje helst skulle vært foruten. Hvis den andre velger et sunt kosthold, og du selv ikke har ork til å ta kampen i eget liv og familie, er det lett å definere at det er den andre som er ekstrem eller overdriver i motsatt retning.
Det er lett å trekke paralleller til vårt forhold til klimakrisen, noe klimafilosof Per Espen Stoknes har gode eksempler på; de fleste av oss har intensjoner om å leve grønnere, men spesielt når det er utfordrende å gjennomføre livsstilsendringer, kan budskap som skaper skyld og frykt slå tilbake. Og få av oss klarer å handle, tross gode intensjoner. Vi blir flaue og føler oss dumme. Måten vi tenker, føler og handler på stemmer ikke overens. Da slår kreativiteten vår inn og får slutt på denne ubehagelige situasjonen; istedenfor å forandre atferden min, endrer jeg tankene mine til å matche det jeg gjør. Utfallet blir at så lenge det ikke er enkelt å endre til en klimavennlig livsstil, så vil den kognitive dissonansen avstedkomme en motreaksjon, vi underminerer forskning, skylder på politikere, eller underdriver vårt eget klimaavtrykk fordi andre slipper ut mer, fremholder Stoknes.
PÅ SAMME MÅTE vet de fleste av oss også godt at gatekjøkkenmat, brus og potetgull ikke er det beste for helsa. Men det føles ofte mer greit å sluke en sjokoladeplate hvis du først har tatt en jogge- tur. Og spiser vi salat og tomat ved siden av hamburgeren, blir den vel litt sunnere? Når andres livsstilsvalg gir oss dårlig samvittighet overfor egen helse, miljø og for barna, er det på samme måte mer fristende å rette pekefingeren mot den andre enn å gå i oss selv. Clean eating gjør rett og slett at folk føler sin egen livsstil og kosthold angrepet, og da blir det enklere å slå ned på den som har vilje og gjennomføringsevne til å endre eget liv, enn å møte følelsene som oppstår, og lete frem krefter til selv å gjøre en endring.
La barna smake igjen og igjen, er rådet fra ekspertene. Ikke gi opp.
SÆRLIG FØLSOMT blir det når det gjelder de minste. Det er opplagt at alle ønsker det beste for sine barn. Forskning fra det store Barn & Smak-prosjektet, som du kan lese mer om i sommerutgaven 2019, viser at både hva barn selv blir servert og hva de ser andre spise, er viktig for hva de lærer seg å like. Hvis et barn i stor grad blir oppfostret på ferdigblandede barneglass-måltider og grøt, og ikke har lært seg å skille på smaker når det har blitt to år, øker sjansene for at det vil avvise matvarer som grønnsaker. Hvorfor? Evolusjonen har sørget for at vi foretrekker søtsmak fra fødselen av, fordi morsmelk er søtt. Men de siste hundre årene har matlandskapet vårt forandret seg drastisk. Vi lever i et miljø hvor lett tilgjengelig, billig og fristende ferdigmat omgir oss. Historisk har vi ikke tidligere hatt muligheten til en slik overeksponering for mat som er søt, salt og fet på samme tid. Og aldri før har vi levd med en epidemi av livsstilssykdommer.
Blant hovedkonklusjonene i undersøkelsen var at små barn som ofte fikk servert søt mat hjemme – for eksempel dessert som belønning om man spiste opp grønnsakene sine – også foretrakk mat med mer sukker. Og kanskje ble de ikke så glad i grønnsaker. Men det betyr ikke at det er for sent. La barna smake igjen og igjen, er rådet fra ekspertene. Ikke gi opp. Kanskje har vi voksne også et og annet å lære av dette? Muligens må det 10-15 forsøk til, men plutselig er det ertene som forsvinner fra tallerkenen først.
HJEMME HOS OSS gir vi ikke kosthold- et navn og merkelapper. Noen ganger tar vi en pølse i bursdag, andre ganger ikke. Men det hender at jeg i løpet av selskapet forteller om psykologen som gjennom en periode ga barna is til middag og gulrot til dessert. Du kan selv tenke deg hva barna maste om når isen var fortært.
Så la oss si som ernæringsrådgiver Margit Vea, som i portrettet i sommerutgaven 2019, berømmer den bevegelsen av unge mennesker som nå vokser frem. De vil dyrke maten sin selv, har lyst til å bli kjent med råvarer, er med i andelslandbruk, opptatt av miljø, går i tog og streiker, og vil at ungene skal få skikkelig mat. Dette engasjementet gir meg tro på at vi mennesker kan snu oss ganske fort, sier Vea: – Vi må sette oss hårete mål og alle må gjøre det de kan. Det skylder vi ungene våre. Og selv om det ikke står næringsinnhold utenpå en brokkoli, er det lite galt som kan skje om barna får rene råvarer.