Spesialisering i mangfold

Vi er på tunet på Eiketoppen gård utenfor Drøbak. Sola steker, og en pus rusler over tunet. Gården har fått navn etter de to eiketrærne som ruver bak våningshuset. Stina møter oss med en nybrygget espressokanne, kledt i en kul rutete herreskjorte.

– Det er møkkaskjorta mi, ler hun og børster bort litt sauelort fra ermet.

Selv om det er midt i lamminga er Stina roen selv.

– Det første lammet kom på påskeaften, et ekte påskelam, forteller Stina. Husdyrflokken på Eiketoppen består av 28 voksne gammalnorsk spælsau og ni Herefordkyr, med en miks av Angus og Norsk Rødt Fe.

– Det var ikke planen å drive med kyr også. Men da eksmannen min nærmet seg førti og kom i førtiårskrisa skulle han bli cowboy. Da jeg kom tilbake fra et årsmøte i Bondelaget sto han og gutta mine på tunet og fniste med en overraskelse bak låven. Og der stod det seks kviger som de hadde henta, forteller hun og ler.

– Så da vi bygget ny låve måtte vi gjøre plass til dem også.

Stina er vokst opp på Eiketoppen, men flytta tidlig til Oslo og jobbet i restaurantbransjen.

– I slutten av tjueårene våknet det et ønske i meg om å drive gården, sier Stina som er eldst i søskenflokken.

– Jeg ville først og fremst produsere noe med god smak. Bringebær var høyt på blokka. Jeg leste meg opp på bærdyrking og skjønte at det kunne bli en del sprøyting i konvensjonell dyrking. Jeg hadde bestemt meg for å bli bonde resten av livet, og tenkte at det ble mange runder med sprøyting hver eneste sesong. Den risikoen hadde jeg ikke lyst til å ta. På denne tida var jo økologisk blitt et fenomen og Helios-butikken i Oslo var kul, men de hadde problemer med å få tak i nok norske økologiske bær. Da tenkte jeg at dette var verdt å satse på, forteller Stina. Så godt som alt hun produserer selges direkte til privatpersoner, og alt av bær, kjøtt og skinnfeller blir alltid borte.

Det er et bevisst valg at gården skal være et kretsløp.

I MARS STILTE Stina til valg som styreleder i Økologisk Norge og ble applaudert frem.

– Jeg har vært aktiv i flere organisasjoner siden jeg ble bonde. Jeg synes det er viktig å fremme sakene sine i et fellesskap. Det blir et kollegium, man bryner seg på uenigheter sammen, og klarer å komme til en enighet. Det gir fellesskapsfølelse, sier Stina.

Styrelederen mener det må bli mer økologisk landbruk i Norge og enda flere som legger økologisk i handlekurven.

Økologisk matproduksjon er en viktig del av løsninga på utfordringene vi står overfor.

– Vi ser at etterspørselen er større enn den vi klarer å produsere selv, og det bør dekkes opp av norsk, økologisk produksjon. Derfor må vi ha tilbake et mål for økologisk produksjon slik at det blir et trykk fra flere kanter, fra dagligvare, staten og næringa. Nå har også bondeorganisasjonene stilt seg bak et økomål og næringa selv sier de vil produsere mer økologisk. Men de må ha litt hjelp, og det er mulig å få til. Ambisjonene må opp på samme nivå som ellers i Europa – nå er tida klar, mener Stina.

Økologisk Norge har valgt klima og natur som satsningsområde for de neste to årene.

– Det er et stort engasjement for dette i vår organisasjon, og i samfunnet generelt. Økologisk matproduksjon er en viktig del av løsninga på utfordringene vi står overfor og vi vil bruke de neste to årene på å formidle at økologisk matproduksjon er et viktig bidrag til et rikt biologisk mangfold og har et regelverk for dyrevelferd som ligger i front, sier Stina. At Norge henger så langt bak nabolandene sine når det gjelder økologisk matproduksjon tror hun handler om at klimakrisen ikke har rammet oss hardt nok enda.

– Men vi er jo også sårbare.

DYRA SKAL FÔRES og vi rusler ned til fjøset. Fotografen spør om hun kan ta bilder når Stina mater dyra.

– Da blir traktoren med og den er jeg så flau over, ler Stina.

– Men den gjør jobben, så hvorfor skal den byttes ut? Det hender jeg får lyst på en større traktor, men da må jeg også bruke den mer for å rettferdiggjøre investeringen, for eksempel måke veier, og det vil jeg ikke. Da må jeg heller reflektere rundt hvorfor får jeg lyst på større traktor og å bli større, når jeg ikke trenger det.

Apropos større traktor må vi spørre Stina om hennes mening rundt årets jordbruksforhandlinger som er i gang. For mange bønder er det skjebnetider.

– Med de tilskuddsordningene som er nå blir det større og større bruk. De store gårdene som har investert melder ifra at gjeldsbyrden og kostnadene er så store at de ikke klarer å betjene lånene sine og tjene penger. Det er bekymringsverdig, og det må et kjempeløft til. Subsidiering alene funker ikke, og her må vi ha flere tanker i hodet samtidig. Det økologiske jordbruket følger jordbruket som en helhet, men vi håper på og jobber for tiltak som fremmer både forbruk og produksjon.

KYRA ER UTE og soler seg. Noen nysgjerrige damer med fin, krøllete lugg vil gjerne bli klødd. Inni fjøset er stemningen rolig. Flere er nybakte mødre med helt ferske små som utforsker verden. Noen lam leker, og et av dem klatrer på ryggen til mora si.

– Vi kaller det lammemeditasjon. Når jeg har venninner på besøk hender det vi setter oss i fjøset med et glass vin og bare ser på lammene, sier Stina og ler. Vi klatrer oppi den store binga med vordene mødre og blir møtt av en søkende vær med imponerende horn. – Det er Teddy. Han er som en hund og liker å følge etter deg for kos. Får han ikke kos klager han ved å stange deg i rumpa, sier Stina.

En flokk på 28 sauer og 9 kyr er under gjennomsnittet på norske gårder. Det er fordi Stina har bygget opp drifta si etter hva slags ressurser gården har tilgjengelig.

– Jeg har valgt en vei som handler om mangfold, fremfor spesialisering. Spesialiseringa har vært nettopp mangfold. Det er et bevisst valg at gården skal være et kretsløp, dyra gir gjødsel til planteproduksjonen, og de skal fôres på gress herfra og på beitene – og da kan ikke jeg ha en større flokk, forteller hun.

Stina har sansen for avl på dyras premisser.

– Jeg vil ha friske dyr som får fine avkom, som er rolige i flokken og gode til å ta vare på avkommet sitt, sier Stina. Både Hereford og gammalnorsk spælsau kjennetegnes ved nettopp dette, og at de er dyktige beiteutnyttere som har åpnet opp skogen igjen rundt Eiketoppen.

– Jeg har jobba med både Norsk Kvit Sau, den vanligste sauen, og gammalnorsk spælsau. Det var interessant å se forskjellen i arbeidsmengden mellom rasene. Spælsauen lammer omtrent helt sjøl og er naturlig flinke mødre. Det sparer meg arbeid og bekymringer i lamminga. Og de er jo helt rå på beite, og står på to bein for å strekke seg etter mat, sier hun.

Flokken er lenge ute på beite, ofte helt til november. Når de er hjemme i fjøset bruker hun mye tid med dyra.

– De kjenner meg godt. Roper jeg på barna mine oppe på tunet, så svarer de i fjøset. Arbeid jeg kunne gjort med traktoren gjør jeg ofte manuelt. Da får jeg nærkontakt med dem og de blir trygge på meg, sier hun.

Vi kaller det lammemeditasjon.

SOM BÅDE KVINNE og økologisk produsent er Stina en del av en marginal gruppe med bønder. Andelen kvinnelige bønder er nede i 16 prosent ifølge statistikken, men forskning viser at landbruket har mange usynlige kvinnelige bønder som ikke er registrert i landbruksstatistikken fordi foretaket ofte er registrert på mannen. Denne usynliggjøringen av kvinner i landbruket kan være noe av grunnen til at velferdsordningene er lite tilrettelagt for denne gruppa. For Stina er dette en viktig sak som er med i Økologisk Norges krav til årets jordbruksforhandlinger.

– Det er et paradoks at man vil ha flere kvinner inn i landbruket, men så er velferdsordningene veldig uoversiktlige. Gode ordninger er helt vesentlig for damer mellom 20-40 som kanskje skal etablere seg både med gård og familie. Jeg opplevde den perioden som ganske utfordrende. Jeg hadde ikke kunnet stiftet familie på den tida om jeg ikke hadde vært gift med en som hadde jobb utenom gården. Det synes jeg er urettferdig. Skal det bli flere kvinnelige bønder må ordningene komme på stell, og mulighetene må synliggjøres. Det er jo faktisk mange fordeler med å være selvstendig næringsdrivende, forteller Stina.

I økologisk jordbruk er det overvekt av kvinner, i motsetning til de 16 prosentene ellers.

– Det er spennende at denne måten å drive på har en sånn appell til kvinner. Kanskje tenker kvinner mer gjennom helse- og miljøaspektene og kjenner på dyrevelferd på en annen måte. Jeg gjorde meg mange tanker da jeg fikk barn, og satte meg inn i opplevelsen dyra har når de får sine avkom. Kontakten mellom mor og avkom er så tett, og derfor er det viktig at kua får være sammen med kalven sin og sauen med lammene sine. De instinktene må det spilles på lag med, istedenfor å jobbe mot dem.

UTE PÅ GÅRDSPLASSEN får vi påfyll i kaffikoppen. Anne, moren til Stina kommer innom. Hun har beskåret morelltrærne i solsteika. Selv om Stina driver gården alene, er hun sjelden alene. Moren, andre i familien og naboen hjelper til på gården. Dessuten har Stina besøk fra flere skoler.

– Jeg skulle ønske at smak og næring ble verdsatt mer enn høyde på brødet.

– Det er så givende og gøy å ha unge elever på besøk. De er utrolig nysgjerrige, og spør og reflekterer rundt bærekraft og matproduksjon. De skal jo bli bevisste forbrukere etter hvert, og har du vært på en gård, hatt nærkontakt med dyr og sett maten gro så har du gode forutsetninger for å ta gode matvalg senere i livet, mener Stina.

Når vi snakker om fremtiden; i dagens verdenssituasjon med pandemi og krig er matsikkerhet, selvforsyning og ikke minst solidaritet høyst aktuelt – hva mener du er økologisk matproduksjon sin rolle i dette?

– Jeg mener driftsmåten er svaret på mye. For å bruke korn som eksempel; vi har gjort oss avhengige av en konvensjonell kornproduksjon, der kornet skal ha en bakekvalitet som oppfyller kravene til standardiserte butikkbrød. For å sikre den type bakekvalitet i kornet brukes kunstgjødsel, en tilførsel vi må importere. Må vi ha disse fluffy butikkbrødene basert på importerte ressurser, hvor matkorn må gjennom et nåløye av bakekrav – eller kan vi ha en mer miljøvennlig kornproduksjon basert på egne ressurser? Vi kan bake med omtrent all slags korn, men det blir ikke nødvendigvis disse typiske butikkbrødene. Nå som det er en bølge av surdeigsbaking og baking med andre kornsorter oppdager folk at brød kan ha andre kvaliteter. Selv har jeg i flere år dyrket økologisk spelt, og til tross for dårlige sesonger ble det alltid god bakekvalitet, sier Stina.

– Vi har blitt så vant til at maten er standardisert. Dette eksempelet kan overføres til alle matproduksjoner. Vi vet også at store deler av grønnsaksproduksjonen blir igjen på gårdene, fordi avlingen ikke fyller kravene til utseende og er derfor ikke salgbar. Jeg skulle ønske at smak og næring ble verdsatt mer enn høyde på brødet. 170 000 brød blir kastet hver dag. Her er det brukt av jorda, gjødselressurser, bondens og bakerens tid, også kastes det bare! Vi har et stort problem når det gjelder bruk av ressursene våre. Vi må åpne øynene til folkevalgte og til forbrukerne, endre tankegangen vår, bli mindre avhengig av importerte ressurser og spise det kornet vi dyrker, sier Stina.

For henne er det helt uaktuelt å ha svinn på produksjonen sin. – Det er jo viktig for gårdens inntekter, men jeg opplever også at kundene virkelig verdsetter produktene herfra. Jeg håper jo ikke de kaster maten de har handlet her, men at de faktisk ser alt arbeidet bak maten og at de koser seg med den. – Jeg får bilder av lammegryter på påskeaften og takkemeldinger på mobilen, og jeg tror at noen setter pris på all den tida jeg legger ned i gårdsdrifta mi.