Thenortherncompany
The Northern Company høster det grønne gullet ved Helgelandskysten.
Reportasjer

Vått, vilt og grønt

Tang og tare gir håp om at vi kan gjøre ting annerledes, mener Zoe Christiansen, gründer av The Northern Company. I to måneder hver vår reiser hun 45 sjømil ut i havet utenfor Helgelandskysten for å høste tang og tare for hånd.

The Northern Company lyder som noe hentet fra en historie om gullrush og pionerer i villmark på jakt etter rikdom. Imidlertid er det en helt annen verdifull ressurs det dreier seg om. Villmarka er byttet ut med det blå havet og i historien om norsk tang og tare finnes pionerer som har gått i bresjen for at vi i dag kan drysse algene fra norskekysten på maten vår.

Zoe Christiansen er grunnlegger av The Northern Company, og var en pioner da hun startet å inspirere til å bruke tang og tare på norske middagsbord for over åtte år siden. Historien begynner på Nordkalotten da Zoe, opprinnelig kunstner, fulgte den gamle vikingruten mot Grønland, og polarforskernes reise gjennom Nordvestpassasjen til Canada. Hun var på reise med et kunstprosjekt om økonomi og bærekraft. To år tidligere var den globale økonomien i krise, Island var på randen av konkurs og nyhetene om issmeltingen på Nordkalotten gikk verden over. Alles øyne var rettet mot dette området.

– Reisen satte i gang tanker og følelser. Jeg fikk et stort behov for å forstå økonomi, forteller hun. The Northern Company startet som et kunstprosjekt for å forstå finanssystemer, men utviklet seg i løpet av noen år til et kommersielt prosjekt, basert på lokal og bærekraftig matproduksjon, forteller Zoe.

Jeg tror denne råvaren gir håp, den er nesten som et slags symbol på at det går an å gjøre ting annerledes.
Zoe Christiansens kompetanse på høsting av og bruk av alger i mat er stadig unik. Foto: Alex Asensi

TANG OG TARE skulle være bedriftens produkt – den skjulte skatten under havoverflaten.

– Forestill deg at folk kjente til grønnsaker, men ikke visste at det fantes potet, gulrøtter og rødbeter. Bare en felles betegnelse for en hel ernæringsgruppe. Slik er det med tang og tare, det er jo litt rart, sier Zoe. Algene er en av de få ressursene igjen på jorda som vi ikke har maksimert utnyttelsen av og den er fornybar. – Jeg tror denne råvaren gir håp, den er nesten som et slags symbol på at det går an å gjøre ting annerledes, mener hun.

Maten har vært viktig i kunstprosjektene til Zoe. – Vi setter oss ned, vi spiser sammen med andre, vi snakker om ting som er viktig for oss, vi utveksler verdier – vi har kvalitetstid. Jeg var bekymret over måltidene som forsvinner, og unge mennesker som spiser mens de går eller sitter på bussen. Færre folk har tid til å spise sammen, eller i det hele tatt lage mat. Siden starten var måltidet et viktig fundament i bedriften, forteller Zoe.

DA ZOE STARTET opp var hun alene om å bruke tang og tare i mat i Norge. Ikke en gang kokkene var opptatt av denne råvaren. Først importere hun tang fra Island, det var jo ingen som høstet her. Fantes algene som ble brukt til mat i andre land langs norskekysten? – Jeg kontaktet marinbiologer for å sjekke om vi hadde de samme tang- og tareartene her som i for eksempel havet utenfor Island og Nord-Amerika, der tang og tare har sterkere tradisjoner i kostholdet. Det hadde vi, sier hun og smiler. Det var genialt, Zoe hadde ingen konkurrenter. Og hun hadde lidenskapen til en kunstner. Hun satte seg to mål; og bli veldig god på å lage mat med tang og tare, og finne noen å samarbeide med langs kysten.

Det var ganske spesielt og veldig utfordrende å stå side om side med professorer og eksperter.
Under overflaten bugner det av spennende og nøringsrik mat, som den vakre vingetangen.

Zoes kompetanse var, og er stadig, unik i Norge. Hun ble raskt «plukket opp» som tangekspert og invitert inn i ulike næringsfora for å fortelle om tang og tare i mat. – Det var ganske spesielt og veldig utfordrende å stå side om side med professorer og eksperter. Men det var jo ingen som visste hvordan man brukte tang og tare på denne måten, så jeg ble en slags spesialist på tang i matlaging – jeg følte jo et stort ansvar, sier hun. – Det er jo egentlig en forunderlig historie om å ende opp i en helt ny verden, forteller Zoe.

DET PERFEKTE HØSTESTEDET fant hun for fire år siden, 45 sjømil fra Helgelandskysten, utenfor Træna. Her høster hun og et team av sankere tang og tare vilt i to måneder av gangen. – Alt vi trenger er en kniv, kurv, båt og vadebukser. Det er store forekomster av tang og tare der oppe, og vi kan høste på bærekraftig vis i et område med veldig rent hav.

Selv mener Zoe at The Northern Company kom litt for tidlig. Å få inn tang på menyer til fremoverlente restauranter var ikke vanskelig, men utfordringen er å få det inn i butikkhyllene og å få det til å fungere økonomisk. – Jeg tror grunnen er at vi mangler kunnskap om hvordan å bruke tang og tare i maten vår, men det er egentlig ganske straight forward. Selv om det er vanskelig å få hjulene til å gå rundt, så synes jeg stadig at det er en fantastisk idé, jeg klarer ikke slippe den. Jeg tror de få andre som høster tang og tare vilt er enig. Vi er betatt av at disse ressursene finnes og at det går an å gjøre ting på en annen måte. Det er så enkelt, alle kan gå ut og hente tang og tare. Hele kysten er fylt med denne mystiske råvaren som kan gi smak til maten, sier Zoe.

Hele kysten er fylt med denne mystiske råvaren som kan gi smak til maten.
I boken "Tang og tare – et hav av mat" har Zoe laget en rekke oppskrifter med tang og tare fra norskekysten. Sjøspagettien på bilde finner du her.

ET NEDLAGT FISKEVÆR fungerer som mottak, her tørkes eller fryses tangen. – Det er enkelt og primitivt, vi er jo på en bitteliten øy. Det har kanskje et romantisk preg over seg, men det er også hardt arbeid. Det er tøft å høste, men også veldig attraktivt – folk blir helt ville! Det er som å plukke sopp i skogen, en skattejakt etter mat, forteller hun.

Jobben etter høsting tar mest tid. Foredling, pakking og ikke minst innsalg. Og det er dette som bestemmer kvaliteten på produktet, mener Zoe. – Jeg tror ikke vi skjønner hvor mye arbeid som legges ned i å produsere mat. Mat har jo blitt billig, istedenfor god. Når det beste vi kan si om maten er at den er billig, da er det noe som er galt. Mye mat i dag er svært bearbeidet og prosessert, folk blir syke av den. Det er fryktelig, mener Zoe.

– Vi som individer har et politisk verktøy i nettopp hva vi spiser. Det kan utgjøre en kjempeforskjell i samfunnet. Ingen vil produsere noe som ikke kan selges. Krever vi ren mat og ikke handler prosessert mat, da skal vi nok få se en forandring. Vi kan gjøre noe selv hver eneste dag, også når det gjelder matsvinn og søppel. Vi kan ikke vente på politikere. Og det er jo hverdagsmaten som utgjør de store forskjellene. Også kan vi spise litt tang hver dag, det er bra for oss, avslutter Zoe.

The Northern Company
0657 Oslo
northerncompany.no

Zoes oppskrift på sjøspagetti med sopp og soyasmør.

VIL DU LÆRE MER? Zoe Christiansen har gitt ut boken Tang og tare – et hav av mat, med oppskrifter på tang og tare fra norskekysten.
TANG OG TARE er flerårige makroalger som er avhengige av sollyset og fotosyntesen. Marine makroalger er delt i tre klasser: brunalger, rødalger og grønnalger, alle finnes langs Norskekysten. Tang og tare er to underklasser av brunalge, og begge må ha et substrat å vokse på; en steinbunn eller fjell. Norge har Europas største bestand av tang og tare, som tilsvarer landets landbruksareal. De vanligste tangartene er spiraltang, blæretang, sagtang, sauetang, grisetang, skulpetang og knapptang. Tare er store brunalger, der de vanligste er stortare, fingertare og sukkertare.
UMAMI som begrep ble satt av den japanske forskeren Kikunae Ikeda tidlig i forrige århundre. Det er aminosyren glutamat som utgjør den smaksforsterkende effekten og umami-smaken. Ifølge Store Norske Leksikon antas virkingen fra glutamat «å skyldes at glutamat gjør smaksløkene på tungepapillene mer mottakelige for naturlige smaksstoffer».
Kilde: snl.no

Flere artikler