Gmo
Helse

Små gener stor motstand

I USA inneholder svært mange matvarer GMO, mens det i Europa kun er lov å dyrke én genmodifisert maissort. Norge har sagt et bastant nei til alle genmodifiserte organismer. Det jubler mange for. Men hva er egentlig så farlig med GMO?

I april 2016 vedtok et enstemmig Storting at vi skal fortsette å praktisere verdens strengeste genteknologilov, en lov fra 1993. Den har ført til at ingen genmodifiserte organismer er blitt godkjent i Norge så langt, verken for dyrking eller til import som mat eller fôr. Nettverket for GMO-fri mat og fôr var kanskje de som jublet høyest i vår. De arbeider nasjonalt og internasjonalt for å holde GMO unna. Hvorfor mobiliserer de?

DET ER IKKE noe nytt at vi selekterer for å avle frem de beste egenskapene. Siden landbrukets begynnelse har vi drevet med planteforedling og avlet på husdyrene våre. Bioteknologi er heller ikke noe nytt. Men genteknologien er forholdsvis ny, og den skiller seg fra tradisjonelle metoder ved at man kan overføre et hvilket som helst gen fra en art til en annen, uavhengig av naturens krysningsbarrierer. Slik får en organisme overført egenskaper som ellers ville ha vært umulig. Genteknologien er mye mer uforutsigbar og stiller ekstra strenge krav til en føre-var tilnærming, også fordi endringene skjer så raskt. I tradisjonelt foredlingsarbeid må forskere prøve og feile over tid, dermed kan de oppdage negative effekter underveis. I genteknologien kan radikale endringer gjøres på kort tid, og helt nye organismer kan settes ut i naturen uten at vi har hatt tid til å studere negative effekter.

Ikke alle syns dette er problematisk. Hilde-Gunn Opsahl Hoen-Sorteberg, professor i molekylærgenetikk ved NMBU, mener GMO kan bidra positivt for å sikre en trygg matproduksjon.
– Du trenger ikke lenger å krysse inn et helt kromosomsett, en DNA-kjede, et genom fra for eksempel en vill slektning som også har mange uønskede egenskaper du vil unngå. I tillegg tar det kort tid før den nye sorten kan være en realitet, sier hun.

Kjernen i problemet er at dagens GMO-planter er skreddersydd til industrilandbruket og gigantiske monokulturer.

DET ER IKKE genteknologien i seg selv, men nettopp tempoet og egenskapene hos dagens GMO som får Aina Bartmann til å riste på hodet. Hun er koordinator for Nettverket for GMO-fri mat og fôr og jobber målrettet for å sikre retten til å velge GMO-frie alternativer for forbrukere og bønder. Det er også viktig å sikre bønder råderetten over såfrø.  

 – Det finnes gode eksempler fra humanmedisin på bruk av genteknologi. Kunstig insulin er et resultat av genteknologien. Stoffet er utviklet i et laboratorium og forblir isolert. Det er vi ikke imot. Vi er altså ikke motstandere av genteknologien som sådan, men vi er mot de GMOene som finnes på markedet i dag. Vi kan ikke snakke om GMO uten å trekke inn maktforhold og de konsekvensene det har for bønder og forbrukere, sier hun.  – Kjernen i problemet er at dagens GMO-planter er skreddersydd til industrilandbruket og gigantiske monokulturer. Du har sikkert sett bilder av fly lastet med sprøytemidler som flyr lavt over endeløse jorder. Denne sprøytingen, spesiallaget for nettopp det som gror under flyet påvirker selvsagt økosystemene. Langsiktige konsekvensene er for mennesker, dyr og økosystemer vet vi for lite om. Det er et stort behov for uavhengig forskning på området. Mye av forskningen i dag er finansiert av selskapene som produserer GMO, og den er ofte lite relevant i forhold til de kravene blant annet den norske genteknologiloven stiller.

Mye av forskningen i dag er finansiert av selskapene som produserer GMO, og den er ofte lite relevant i forhold til de kravene blant annet den norske genteknologiloven stiller.

SIDEN GMO BLE innført i matvarer i 1994 har i all hovedsak fire arter blitt dyrket; soya, mais, oljeraps og bomull. Over 80 prosent er fordelt på USA, Argentina og Brasil. De andre fem landene som dyrker større mengder GMO er India, Canada, Kina, Paraguay og Sør-Afrika. Over 80 prosent er modifisert til å tåle sprøytemidler, eller planten er ”programmert” til å produsere insektgift selv. Ifølge Aina er dette problematisk.

 – Etter de drøyt tjue årene GMO har vært en del av landbruket blir resultatene nå mer og mer synlige. I enkelte områder er bøndene tilbake til massiv luking fordi ugress er blitt resistente mot sprøytemidlene, sier hun. 
– Vi vet dessuten at ikke bare skadeinsekter men også nytteinsekter blir påvirket av giften som skilles ut fra de insektresistente plantene. Vi mennesker skaper ubalanse i naturen uten å ta innover oss det komplekse samspillet i og mellom ulike økosystem. Sprøytemiddelresistensen har ført til ordene ”superbugs” og ”superweeds”. GMO oppfordrer til monokulturer, og er det noe vi vet at naturen hater så er det monokulturer. Tap av mangfold, vet vi nå, er én av årsakene til den store reduksjonen av pollinerende insekter. Det vi derimot ikke har god nok kunnskap om er hvordan GMO virker over tid på mikrolivet i jord og vann, sier Aina.

DE FLESTE nyvinninger er i begynnelsen knyttet til usikkerhet. Slik er det også med GMO, mener Hilde-Gunn Opsahl Hoen-Sorteberg som sier at motstanden kan hindre en utvikling som kan forbedre livskvaliteten til mange.

– Det å leve og spise innebærer en risiko. Spørsmålet er derfor hvordan man helhetlig vurderer ethvert produkt før man tar stilling til om det er trygt. For norske forhold  ser jeg for eksempel et potensial i å ta i bruk GMO for å bekjempe tørråte i potetdyrkingen. Det vil kunne spare norsk landbruk for 40 prosent av dagens kjemikaliebruk. Et eksempel på at GMO kan være den mest bæredyktige løsningen, sier Hoen-Sorteberg. – Gjennom mitt arbeid i Vitenskapskomiteen for mattrygghet og EFSA har jeg ikke sett én GMO-søknad som tyder på at GMO vil være større risiko for helsa sammenlignet med andre planter. Det ville vært naturlig at alle planter blir risikovurdert likt, uavhengig av foredlingsmetode. Det er et stort potensial i GMO, mener hun.

Det er ikke bare forskere som vil satse mer på GMO, det vil også patenthaverne. De agrokjemiske selskapene var tidlig ute med å utvikle genmodifiserte organismer, ta patent, og selge dem på egne premisser. En monopolisering innen såfrøsektoren var et faktum. Verdens ti største frøprodusenter eier 67 prosent av alle frølagrene. De tre største, deriblant Monsanto, eier nesten halvparten til sammen. Selskapet har produsert sprøytemidler siden rundt midten av 1900-tallet – nå med tilhørende spesialdesignede planter.

–  Et avhengighetsforhold utvikles ved at bøndene undertegner en kontrakt på en bestemt periode der de er nødt til å kjøpe nye frø fra selskapet hvert år. Å avslutte disse kontraktene viser seg ofte svært vanskelig fordi tilgangen på GMO-frie frø ikke er der lenger, og fordi GMO overlever i jorda til neste sesong. Da risikerer de å bli saksøkt for ulovlig dyrking av GMO, sier Aina Bartmann.  

– Det finnes også mange eksempler der bønder får jorden sin forurenset med GMO på grunn av pollinering eller vind. For bøndene kan det bety at de ikke kan selge avlingene sin som GMO-frie eller økologiske lenger. Det har ført til at mange bruk tvinges til å slutte med økologisk produksjon, sier hun.

Vi må arbeide for internasjonale regler som slår fast at det er forurenseren som skal betale, sier Aina Bartmann.

BØNDER er blitt saksøkt av patentselskapene for å ha brutt patentloven, selv om de egentlig er offeret i saken. Det mest kjente eksemplet er den kanadiske bonden Percy Schmeiser, som ble saksøkt av Monsanto for å ha brutt patentloven, selv om han fikk jorden sin ufrivillig forurenset. Rettsaken endte med en seier for ham, en seier blant få. På Monsantos hjemmeside står bonden omtalt slik: “The truth is Percy Schmeiser is not a hero. He’s simply a patent infringer who knows how to tell a good story.”

– Sett med europeiske øyne er dette snudd fullstendig på hodet. Vi må arbeide for internasjonale regler som slår fast at det er forurenseren som skal betale, sier Aina Bartmann.

–  Den internasjonale småbrukerbevegelsen Via Campesina uttalte; ”så lenge GMO  kontrolleres fullstendig av transnasjonale giganter sier vi nei takk. Ellers kan vi diskutere bruk av GMO". Mye av motstanden skyldes at GMO er fremstilt av selskaper med stor økonomisk tyngde, dels ervervet ved maktmisbruk.

Også Hoen-Sorteberg som tror GMO er en del av fremtiden mener mye av motstanden kommer av at GMO er knyttet til forhold som eiendomsrett, maktforhold og markedsøkonomi. – Men, som hun hevder, – denne motstanden bidrar til at utvikling og forskning stopper opp utenfor de store selskapene. Uten annen finansiering av forskning på genteknologi og GMO vil utviklingen styres av noen få store aktører. Det er problematisk, også for meg som forsker. Det er viktig å skille diskusjonen om GMO fra andre anliggende, som de agrokjemiske selskapene.

DET HANDLER om teknologi, men først og fremst handler det om et verdivalg, mener Aina. – Quick fix har aldri vært løsningen, og er det heller ikke i dag , sier hun. – Vi må velge en agroøkologisk vei der kretsløpstekning er essensiell. Matproduksjonen må være basert på lokale, fornybare ressurser. Vi må å ta vare på det biologiske mangfoldet og variasjonene i lokale dyrkingsmetoder. Selvfølgelig trenger vi mer forskning, mer kapitalinvesteringer og ny teknologi i verdens matproduksjon. Men det er naturen som må sette rammene for vår aktivitet.

I følge Bartmann har økologisk landbruk en spydspissfunksjon som viser retningen verdens jordbruk bør bevege seg i. Hun er ikke alene om det. Allsidig småskalalandbruk og agroøkologiske metoder anbefales fra stadig flere forskere som den sikreste strategien for å produsere nok mat til en stadig voksende verdensbefolkning. I 2013 kom FN med rapporten, Wake Up Before It´s Too Late, med bidrag fra 60 eksperter i verden. Den alarmerende tittelen står i stil med innholdet; vi må tilbake til et bærekraftig, økologisk jordbrukssystem – og det haster, påpeker rapporten.

DEN RESTRIKTIVE e loven mot GMO her i landet kan bli kortvarig En Handelsavtale mellom USA og Europa, TTIP, ligger på forhandlingsbordet, og avtalen handler om mer enn reduserte tollbarrierer.  –  Hvis EU aksepterer avtalen, er det fare for at Norge følger etter. Det kan åpnes for tilpasninger til det amerikanske regelverket som er mye mer liberalt enn vårt når det gjelder krav til mattrygghet. Klorvasket kylling og GMO er eksempler. Derfor er det viktig at folk kjenner til TTIP-forhandlingene, og ikke minst at norske politikere er åpne. Til nå har forhandlingene vært hemmelige, store selskaper har vært involvert i forhandlingene, det har ikke politikere. Dette er helt uakseptabelt i et demokrati, avslutter Bartmann, og oppfordrer oss til å følge med. Det handler om maten vi spiser – hver dag.

OM GMO
• Hvis en matvare inneholder mer enn 0,9 prosent GMO må den være merket. I USA merkes ikke GMO-innholdet i maten og det er fritt å omsette slike varer. I EU er det 64 GMO-frie soner. I følge nye EU-regler kan nå medlemsland si nei til å dyrke GMO, regelverket i EU har nærmet seg den norske genteknologiloven. Det er kun én GMO som dyrkes i vesentlig omfang i EU, mais i Spania.
• I stikkprøver tatt av Mattilsynet i 2013 ble det funnet GMO med høyere konsentrasjon enn 0,9 prosent i fire av 63 matvarer. Tre GMOer var godkjent i EU, og én inneholdt GMO som ikke er godkjent. Alle fire ble fjernet fra det norske markedet. Ingen prøver tatt av fôr inneholdt GMO over grensen. Spor av GMO, (under 0,9 prosent) ble funnet i hver femte hveteprøve og i nesten halvparten av prøvene av fôr. Det er blitt påvist ulovlig GMO i maismel fra Colombia og papaya fra Thailand. Mattilsynet forbød omsetning av varene.
• Indiske bønder tjener like mye på økologisk bomull som på GMO-bomull. De kan i tillegg opparbeide en egen frøbank, og slipper utgifter til sprøytemidler og kunstgjødsel. Selv om avlingen i gjennomsnitt er ca. 14 prosent lavere, får bøndene mer betalt for råvaren.
• Vitenskapskomiteen for mattrygghet (VKM) ga i 2013 grønt lys for GMO-maisen MON810. Planten produserer insektgift mot insekter som ikke finnes i Norge. Bioteknologirådet konkluderte derfor med at dyrking av denne maisen ikke er etisk forsvarlig her, kun kan skade miljøet vårt. Kilde: Miljødirektoratet
• Forskere har undersøkt forekomsten av GMO-raps i vill tilstand i Nord-Dakota. De kjørte 500 mil, stoppet for hver åttende kilometer og tok med en rapsplante for gentesting på hvert stopp. Av 406 testete planter var 86 prosent en GMO-variant. Grunnen er pollinering fra insekter eller vind.


OM TTIP
Transatlantic Trade and Investment Partnership er en bilateral avtale for handel og investeringer mellom USA og EU. Forhandlinger som startet i juli 2013 regnes å være ferdig behandlet i 2017. Formålet er å fjerne tollbarrierer og gjøre regelverket mer likt for å øke grensekryssende handel. Det innebærer utfordringer, blant annet når det gjelder GMO. USA og EU har ulike standarder for merking og regler av matvareproduksjon og -sikkerhet. Endringer i regler i EU påvirker Norge gjennom EØS-avtalen og EFTA. 90 prosent av det regelverket Mattilsynet forholder seg til kommer fra EU gjennom EØS-avtalen.
• EU stritter imot regelverket, spesielt når det gjelder EUs egne regler for matsikkerhet og GMO. USAs kongress mener avtalen ikke er aktuell hvis ikke EU svekker sine standarder innen landbruket.
• TTIP-forhandlingene foregår i hemmelighet. De folkevalgte og allmennheten har ikke innsyn, det har derimot de store selskapene som er involvert i prosessen. TTIP gir selskaper rett til å saksøke stater, og få erstatning for lovverk som skader deres ”fremtidige profitt”.
Kilder: FiBL og Biore Association, Forskning.no

Flere artikler