VI KAN TAKKE globalismen for mye.
Som ideologi tilbyr den god ressursutnyttelse, ved at alle våre behov kan produseres der forutsetningene er best. Mantraet er lavest mulig pris – til nytte for så mange som mulig. I tillegg til gjenstander og mat, distribuerer globalismen kultur, forståelse, fellesskap og samhandling. Men også falsk trygghet.
VÅR VERDEN, så full av ressurser og muligheter!
For mange er det mer naturlig å konversere med noen på den andre siden av kloden, enn å banke på hos naboen for å slå av en prat. Tid og rom er ikke lenger uoverkommelige størrelser. Også maten er tilgjengelig for alle – både som noe du putter i munnen for å bli mett og som spennende kulturopplevelser for alle sanser. I hvert fall for dem som har penger å betale med.
For er det ikke smart, da? Vi trenger ikke lenger å lagre mat for en hel vinter i sylteglass og kjellerboder, for det er alltid sesong et annet sted i verden. Vi mennesker har dessuten blitt skikkelig gode på å frakte ting fra et sted til et annet. Ifølge Googles AI-generator, tilsvarer verdens samlede brutto nasjonalprodukter (BNP) for logistikksektoren nesten dobbelt så mye som for jordbruks- og sjømatsektorene til sammen, men det er viktig å ta et forbehold om hvordan tallene er satt sammen: Mye av logistikkøkonomien er ikke rapportert separat, men som integrerte deler av industriell matproduksjon. Tallene antyder likevel noe om hvor det økonomiske tyngdepunktet ligger: Det er mye mer penger å tjene på å flytte matvarer enn å produsere dem. Av samme årsak er det ikke mange i din lokale matbutikk du kan få et kvalifisert svar fra, om du spør om en middagsoppskrift eller noe annet matfaglig: De er med noen få unntak logistikkarbeidere, ikke matspesialister.
UTEN Å GÅ FOR LANGT inn debatten som matøkonomibloggeren Anders Nordstad «eier», om matkjedenes markedsmakt og prissetting, er vareflyten mellom produksjon og salg verdt en kjapp inspeksjon: Norgesgruppen, Coop og Reitan-konsernet har muligens rett i at de ikke tjener så grovt på å selge ei gulrot. De store pengene ligger nemlig i logistikkleddet mellom produsent og salgssted, og i Norge er det meste av denne eid av ... *trommevirvel* ... akkurat de samme folkene. Det er her profitten kan melkes ut og over i svømmebasseng og hytte i Blindleia.
De verste tilfellene Nordstad peker på, er når det ser ut som at maten er norsk, men egentlig kommer fra Spania,Romania eller et annet land. En norsk distributør kan nemlig – om produktet er pakket om i Norge – bruke norske flagg og andre symboler på pakken for at du skal tro at selve maten inni emballasjen også er norsk. Noen tenker at sånt er juks, men hvis det er innenfor lover og regler, må du ofte leke detektiv selv. Vi som er matkunder tar som regel hva vi får, for alternativene er egentlig ikke så mange. Ja, butikkene bugner av mat, men selv om hver varegruppe har forskjellige produsentlogoer, smaker de ganske så likt. Anders Nordstad forteller oss at det er etablert en liksomkonkurranse, at mye av maten kommer fra de samme fabrikkene, men har forskjellig merkelapp.
Prisene varierer likevel mye, ikke minst fordi råvarekostnad langt fra er den viktigste delen av prisen du betaler i kassa. Utvalget av frukt, grønnsaker, kjøtt og fisk er ofte styrt av hvor logistikkvennlige de er, og ikke etter smak og næringsinnhold. Mange matprodukter blir ultraprosessert. Ikke nødvendigvis for å gjøre dem digge og velsmakende, men mest for å gjøre dem stabile, slik at de kan lagres i månedsvis i en skipskonteiner, eller i et lagerbygg uten at smak, lukt og farge endrer seg. Det er slik mat som trenger hjelp av TV-reklame for å selges som, nettopp: digge. Hvor maten er produsert, i Polen, Hellas eller Brasil – eller Norge – er underordnet. Globaliseringen som lærte oss å like sushi, tacos og pizza, har også ensrettet matproduksjonen: Markedet er dominert av bare én sort bananer, avokado og mais. Tidligere tiders rike – og ekstremt viktige – artsmangfoldighet har mistet livets rett. I hvert fall ser det slik ut.
«Det er mer penger å tjene påå flytte mat enn å produsere den.»
DET HJELPER HELLER IKKE at du og jeg har fått så mange nye saker å bruke pengene våre på. For mens vi i den såkalte gamledager-tiden fant oss i å bruke halvparten av hva vi tjente – eller mer – på mat, ligger vi i dag på omtrent 11-12 prosent av lønnsinntekten. Derfor går det an å hevde at globaliseringen har gitt matstellet lavere prioritet. Likevel er det maten vi gjerne klager på, når vi synes at «alt» er blitt for dyrt.
Uansett, den globale distribusjonen ser tross alt ut til å fungere ganske godt som distribusjonsmekanisme. I hvert fall i fredstid. Om handelsbataljene ikke blir for store. Og om klimakatastrofer, megajordskjelv og asteroidenedslag uteblir. Selv om Europas største land brenner i krig, merker vi ikke så mye til det når vi handler mat. Systemet tikker og går som et velsmurt sveitsisk urverk, og når kornet fra Ukraina uteblir og poteter fra Israel er no go!, så finnes det andre kilder. Det finnes vel alltid en fattig faen som vil selgeproteiner til underpris, for at hans familie skal overleve og for at vi skal ha fulle butikkhyller? Konteinerbåtene går traust over verdenshavene, åkke som. Tikk takk, tikk takk.
Men systemet er kanskje ikke så robust som vi innbiller oss likevel. Jeg vil påstå at dess flere ledd det er i ei lang lenke, jo større fare er det for at den ryker på et tidspunkt. Vi har nok lagt de fleste eggene i børsmeglernes kurver, for råvareprisen for de fleste globale råvarer bestemmes på børsene i New York, Tokyo, Shanghai, London og andre metropoler, milevis unna ditt dagligliv. Aksjetraderen kjenner ingen annen lojalitet enn til prosentpoenger opp og ned på dataskjermene han stirrer inn i.
DE FLESTE ER ENIGE I at det beste er om maten er laget nært ved der den skal spises. Det er logisk. Ingen vil heller at den skal være for dyr. Det koster mer å produsere mat i Norge, og ikke bare på grunn av det helt åpenbare, at halve landet befinner seg i arktisk sone: Vekstsesongene er korte og vinteren er lang og kald, sammenlignet med nesten alle andre land. Det dyrkbare arealet er også svært lite, kun mellom 2 og 3 prosent av Norges landareal. Som samfunn har vi i tillegg blitt enige om at bonden også er et slags menneske, og han eller hun skal kunne leve vanlige liv og ha omtrent samme inntektsnivå som kontorister og industriarbeidere. Like rettigheter og rettferdighet driver råvareprisen opp, det er også logisk. Det normale i andre deler av verden – også i Europa – er at landarbeideren, småbrukeren og bonden er blant de fattigste i samfunnet.
Det er sånt som gjør at potetene som sendes fra Tyskland er billigere enn de norske.
Ifølge Landbruksdirektoratet ligger kiloprisen som den tyske bonden får for potetene han har høstet omtrent på en tredjedel av den norske. Selv om du legger på ei krone per kilo for lastebilfrakt, blir de tyske potetene likevel billigere å kjøpe i lokalbutikkene hos oss. Derfor legger norske myndigheter på 100 prosent toll på potetimporten, slik at den norske bonden blir mer konkurransedyktig.
«Men kunne vi ikke bare spist de tyske potetene da, og droppet hele den norske potetproduksjonen? Det er jo irriterende å måtte betale mer enn det de egentlig koster?» Det er forståelig at mange tenker slik. Jeg kjenner ingen som synes at de har nok penger. Selv om vi udiskutabelt er kremen av kremen i verden når det kommer til levestandard og økonomisk trygghet, skal jeg ikke gå lenger enn til meg selv for å stadig kjenne meg blakk. Likevel gjør jeg ofte som så mange andre: Jeg er villig til å ofre noe annet for å spise god mat, og betaler med glede mer for mat som er nærprodusert. Det gir god samvittighet og samtidig en ekte følelse av trygghet: På Eiker gårdsysteri vet de faktisk hvordan de forvandler fersk melk til fantastiske oster, fra melkekuene som beiter rett utenfor ysteridøra. Den kunnskapen forsvinner ikke, med mindre vi bare kjøper billigste importerte type.
«Jo flere ledd det er ilenken, jo større erfaren for at den ryker.»
REKO-RINGENE ER EN SUKSESS, særlig fordi det ikke står et fremmedgjørende logistikkledd imellom bonden og kunden: Plutselig har maten et ansikt, en fortelling, en hensikt utover å fylle magen. Du kan spørre bonden om hvordan dyrene hennes lever, eller hva han gjør for å bekjempe åkersnegler. Plutselig er det en dialog på plass, hvor du lærer noe relevant, samtidig som bonden får vite hva du ønsker deg. Bare det kan være verdt noen ekstra kroner. At tiden mellom jord og bord er kortet inn, gjør at mange grønnsaker er mer næringstette. Ikke minst smaker de bedre bare fordi de er ferske.
Kanskje står du noen ganger i butikken og lurer på om du skal velge en nyhøstet norsk brokkoli eller den importerte? Det kan være lenge å vente til neste gang du får tak i en slik, uten at den har fått haik med en lastebil. Selv om de har omtrentlig lik pris, så vil den importerte varen bære en mye større andel av logistikk-kostnaden, og kanskje også i tillegg være beheftet med en tollavgift. Jeg vil påstå at du får mer «vare» for pengene ved å velge den lokale varianten. Det ville samtidig koste oss mye, både på befolkningsnivå og personlig, om vi bare skulle spise grønnsaker i de fire grønne månedene av året.
VALGENE ER VANSKELIGE, men finner du Debios grønne Ø på emballasjen, får du noen svar. Symbolet forteller noe om minimumskravene maten er produsert etter. Du vet at planten ikke er sprøytet med gift, og du vet at det er et visst nivå av kretsløpstenking hos den bonden som maten kommer fra. Dessuten vet du også at det er et regime for bedre dyrevelferd på den gården, fordi dyrene har bedre plass i fjøset og spiser økologisk fôr. Det kan godt hende at bønder som ikke har øko-sertifisering scorer like bra, men det blir mye vanskeligere for deg å ha visshet om det. Samtidig vet du også at en fransk eller portugisisk vare med øko-stempel er like god som den norske, for regelregimet er omtrent det samme over hele Europa.
«Jeg er nesten sikker på at jeg kan klare meg ganske bra uten satelitt-kommunikasjon og Temu.»
Kundegruppen som foretrekker dyrere mat med kvalitetsstempel, eller som kommer fra en kilde du kan stole på, er likevel relativt liten. Dersom vi ser oss ærlig i speilet, er de fleste av oss også en utro gjeng. Den siste uka før ny lønning kommer på bankkontoen, vinner ofte det billigste alternativet. Sånn er det for meg også. Er det bare den lave etterspørselen etter økomat som gjør at produksjonen går ned i Norge? Er forskjellene ubetydelige, eller er bonden for grådig? Det er lett å stille spørsmål, men svarene er som regel sammensatte.
Om perspektivene ikke strekker seg spesielt langt fram i tid, går de ikke så langt tilbake heller. Farene som truer rett under horisonten er også komplekse, og årsakene likeså.
DERFOR ER DET KLOKT å se hva historien kan fortelle.
Vi orker ikke å tenke så mye på hvorfor Romerriket falt i grus, det er så lenge siden. Historien forteller oss likevel at alle globaliseringsprosjekter til slutt deiser i bakken.
Romerriket var i sannhet et globalistisk samfunnsprosjekt, for det dekket store deler av den kjente verden på denne tiden. Årsakene til sammenbruddet var svært sammensatte. Kolossale krefter sprengte imperiet i fillebiter både innenfra og utenfra, over flere hundre år.
Noen historikere mener at det som til slutt tok endelig kål på imperiet, var et tropisk supervulkanutbrudd i år 635. Eksplosjonen spredte et fint lag av aske og støv i atmosfæren. Solenergien klarte ikke å trenge tilstrekkelig gjennom, og store deler av verden fikk en flere år lang vinter. Det var en klimakatastrofe som ingen kunne forberede seg på, og vi vet at slike skjer med jevne mellomrom. Den romerske sivilisasjonen hadde gjort seg sårbar over flere hundre år, nettopp fordi de hadde gitt avkall på mange av de lokale ressursene, til fordel for en type global økonomi: Ideen var at man produserte hvete og andre matvarer der det var billigst, for at alle skulle nyte godt av det. Fundamentet for at dette skulle fungere lå i et ekstremt godt distribusjonsnett: Veier og akvedukter – sammen med militærmakt og politiske allianser – bandt riket sammen til et stort, globalt nettverk. Det kan virke som om at menneskeheten må tilbake til skrætsj med jevne mellomrom. Millionbyen Roma ble redusert til en dverg på størrelse med dagens Horten, med omtrent 30 000 innbyggere.
Imens forteller vi hverandre at «det sikkert kommer til å gå fint i mange tiår til.»
På det tiende året som småbruker av den gammeldagse sorten, er jeg likevel usikker på om jeg selv ville klare å overleve en ekstremsituasjon bare på egne ressurser. Jeg har i hvert fall lært nok til å skjønne at det ville bli beinhardt.
Jeg er nesten sikker på at jeg kan klare meg ganske bra uten satelittkommunikasjon og Temu. Det ligger nemlig så mye lagret i vårt DNA, i kulturarv og bevart kunnskap mellom stive permer. Vi skal heller ikke undervurdere livskraften som ligger i desperasjonen: Når vi må, så får vi det til. Det gjelder ikke bare menneskene, men også dyrene. Hver grålysning, når jeg går morgenstellet til hønene mine, så ser jeg høner som har laget seg reder i flisestrøet. Selv etter titusenvis av generasjoner i menneskenes tjeneste, har de ikke glemt hvordan de gjør det. Løfter jeg på høna, ligger det som regel et egg under henne, akkurat som om hun fremdeles var en jungelfugl på Borneo. Det gir håp.
DET ER HELT FINT med internasjonal samhandling og ressursfordeling, at vi kan dele på erfaringer og mattradisjoner. Det er helt supert at vi har teknologi og en felles forståelse av hva det er å være menneske. Klimakrisen kan ikke løses på annet vis enn i et regelbasert internasjonalt, ja globalt samarbeid. Om systemkrisen som kommer er stor eller liten, så må vi likevel forberede oss på den. Det finnes ingen annen vei enn å hegne om den nære matproduksjonen, og at den kan virke selv om globale innsatsmidler uteblir. Den er selve forsikringspolisen vi kan løse ut når noe uforutsett skjer.
Det viktigste er likevel at vi holder i hevd de små tingene: At vi husker hvordan vi skaper og bevarer matressursene våre.
