Regjeringen har gjeninnført et nasjonalt mål om at 10 prosent av norsk jordbruksareal skal drives økologisk innen 2032. I Nasjonal strategi for økologisk jordbruk 2025–2032 legges det samtidig stor vekt på samarbeid i verdikjeden, frivillige forpliktelser og årlig oppfølging – snarere enn en statlig handlingsplan med tydelige tidsfrister og ansvarslinjer.
I e-postintervjuet under utdyper Nils Kristen Sandtrøen hvordan regjeringen ser for seg at øko-målet skal nås i praksis. Statsråden peker på jordbruksoppgjørene som hovedarena for økonomiske virkemidler, på intensjonsavtalen mellom aktørene i verdikjeden og på behovet for økt etterspørsel i markedet. Samtidig erkjenner han utfordringer knyttet til lønnsomhet, tilgjengelighet i butikk og at økologiske varer i dag ofte omklassifiseres og selges som konvensjonelle.
– Før vi går inn i strategien: Kan du si litt om ditt eget forhold til økologisk mat og landbruk; hvor kommer engasjementet ditt fra, og hvorfor mener du dette er et viktig politisk satsingsområde nå?
Økologisk jordbruk bidrar til å utvikle norsk jordbruk i en bærekraftig og miljøvennlig retning
– Et aktivt norsk jordbruk over hele landet er viktigere enn noensinne. Vi har behov for et mangfoldig jordbruk og ulike driftsformer. Økologisk jordbruk er en naturlig del av dette. Bedret kunnskap om matproduksjon er grunnleggende for å nå landbrukspolitiske mål, og økologisk jordbruk bidrar til å utvikle norsk jordbruk i en bærekraftig og miljøvennlig retning.
– Når du ser frem mot 2032: Hva er din idealsituasjon for økologisk produksjon og omsetning i Norge – utover selve prosentmålet?
– Jeg ser veldig positivt på mulighetene fremover. I Norge har vi dyktige og ambisiøse bønder og aktører i hele verdikjeden, og aktørene har nå forpliktet seg til å bidra til å nå målet gjennom intensjonsavtalen for økologisk mat og jordbruk. Jeg mener derfor vi har gode muligheter for å nå målet om 10 prosent økologisk jordbruksareal og økt omsetning og etterspørsel av økologisk mat og drikke innen 2032.
Omsetning av et mangfold av økologiske produkter i markedet, med utgangspunkt i norsk produksjon så langt det er mulig, er for meg sentrale stikkord for dit vi skal i årene fremover.
Jeg vil også trekke frem tiltaksplan for økt omsetning og produksjon av økologisk melk, korn og frukt og grønt som viktige områder.
– Strategien peker på ti tiltak, men uten en konkret, offentlig handlingsplan med tidsfrister og ansvarlige aktører. Kan du si om det kommer en slik handlingsplan, hvem som har ansvar for å utarbeide den – og når den evt. vil foreligge?
– Det er riktig at strategien vi har fått på plass har et langsiktig og overordnet mål, men jeg vil også understreke at den inneholder ti konkrete tiltak og flere oppfølgingspunkter som vi allerede er godt i gang med. Jeg mener det er mer viktig at hele verdikjeden for økologisk jordbruk jobber sammen for at vi skal nå målet vi har satt oss – enn at det offentlige skal utarbeide en handlingsplan.
Uten en felles innsats vil vi ikke nå målet.
Vi har allerede styrket arbeidet i Nasjonal ressursgruppe for økologisk jordbruk, der myndigheter, forvaltning, næringsliv, organisasjoner og FoU møtes. Vi har inngått en intensjonsavtale mellom alle medlemmene. I intensjonsavtalen har aktørene kommet med sine forpliktelser om hvordan de skal bidra til å nå målet for økologisk jordbruk. Det vil være naturlig for meg å ha dialog om videre oppfølging av strategien med dem. Uten en felles innsats vil vi ikke nå målet.
Den neste oppfølgingen som står for tur er utarbeiding av tiltaksplan for tre produksjoner: melk, korn og frukt og grønt.
– Mange opplever at ansvaret for måloppnåelse er spredt i verdikjeden. Hvem mener du i praksis har hovedansvaret for at 10-prosentmålet nås – og hvordan vil regjeringen følge opp dersom utviklingen går for sakte?
– Alle aktørene i verdikjeden har et felles ansvar for at vi når målet. Nettopp derfor er jeg så fornøyd med at vi har lykkes i å samle alle aktørene i intensjonsavtalen som er inngått. Denne er uttrykk for et felles ansvar.
Aktørene skal årlig rapportere på status for hvordan de ligger an til å oppfylle sin forpliktelse. Vi vil derfor ha oversikt over utviklingen og kunne vurdere om det er behov for justering av innsatsen underveis i perioden.
– Strategien legger mye av virkemiddelbruken til jordbruksoppgjørene. Hvilke konkrete eller flerårige grep vil regjeringen ta for å redusere økonomisk risiko ved omlegging til økologisk drift, og når vil bonden merke dette i praksis?
– Det er helt riktig at det både kan være krevende å legge om til økologisk drift og å drive økologisk. Derfor er jeg opptatt av at de bøndene som driver økologisk har stabil økonomi i bunnen.
Det må være en betalingsvillighet for økologiske produkter hos den norske forbrukeren.
De ekstra kostnadene knyttet til økologisk produksjon dekkes delvis gjennom ekstra tilskudd til bonden.
– Vi vurderer nivå og innretning på tilskuddene til økologisk jordbruk årlig i forbindelse med jordbruksoppgjøret. NIBIO er akkurat nå i gang med en utredning av økonomien i økologisk produksjon, slik at vi får oppdaterte tall over den økonomiske situasjonen til årets jordbruksoppgjør. Bøndene er også avhengige av å få en merpris i markedet for de økologiske produktene, og det må være en betalingsvillighet for økologiske produkter hos den norske forbrukeren.
– Rådgivingen Norsk Landbruksrådgiving gir både før, under og etter omlegging til økologisk drift er også avgjørende for at bøndene kan øke sin økologiske produksjon.
– Intensjonsavtalen bygger på frivillige forpliktelser og årlig rapportering fra aktørene – ikke ulikt intensjonsavtalen for sunnere kosthold (2016–2025), som ga lav måloppnåelse. Vil regjeringen stille tydeligere krav til dagligvareleddet – for eksempel knyttet til tilgjengelighet, eksponering eller testing av etterspørsel – slik at markedet faktisk prøves før man konkluderer med manglende etterspørsel?
– Eierskap til løsningene er slik jeg ser det en forutsetning, og derfor har avtalepartene i intensjonsavtalen definert egne forpliktelser for hvordan de vil bidra til å nå målet.
– I et svært konsentrert dagligvaremarked; hvilke virkemidler mener du staten realistisk kan bruke for å bedre markedstilgangen for økologiske varer?
– Innsatsen som legges ned av markedsaktørene er avgjørende. Forbrukerens valg av økologisk avhenger av tilgjengelighet i hyllene til dagligvarekjedene, som er en helt sentral kanal. Strategien peker på mest mulig effektive bindeledd mellom produsenter som driver økologisk og de ulike markedsaktørene, som for eksempel å inngå forutsigbare leveringsavtaler.
– Offentlig sektor og storhusholdning trekkes frem som viktige drivere. Hvilke konkrete grep vil regjeringen ta i offentlige anskaffelser for å gi økt og mer forutsigbart volum – og når forventer du at dette gir utslag i markedet?
– Offentlig sektor og storhusholdning kan bidra til å øke etterspørsel, som også er sentralt for å skape et marked for økologiske produkter. Målet er at det skal være mulig å velge økologisk.
– Offentlige aktører i Norge har et krav om å vektlegge klima- og miljøhensyn med minst 30 prosent i anskaffelser. Dette kravet trådte i kraft 1. januar 2024 og er en del av arbeidet for å redusere klimagassutslipp og fremme bærekraftige løsninger. Innkjøp av økologisk mat kan bidra til å oppfylle kravet om klima- og miljøhensyn.
– Det er viktig at både private og offentlige storhusholdninger settes i stand til å kunne velge økologisk. Informasjons- og veiledningstiltak er viktige for å få dette til. Nylig vant Matvalget et treårig anbud lyst ut av Landbruksdirektoratet for å gi veiledning til offentlige og private virksomheter om bærekraftige måltider. Økologisk mat utgjør ett av rådene deres for et bærekraftig måltid.
– Flere produsenter opplever at økologiske produkter ender med å bli solgt som konvensjonelle. Hvordan vil regjeringen hindre dette – og hvem skal bære risikoen om markedet ikke tar unna?
– Dette er en stor utfordring i flere produktgrupper. Økologiske produkter må få en høyere anvendelsesgrad. Alle aktører i verdikjeden har en felles interesse av at det som produseres som økologisk faktisk blir solgt som økologisk. Hele verdikjeden må bidra til dette. I foredlingsleddet kan særlig produktutvikling og alternative måter å utnytte råvarene på være effektive tiltak.
– Strategien omtaler økologisk landbruk som en spydspiss med overføringsverdi. Hvilke konkrete ordninger vil regjeringen finansiere for at dette faktisk skjer på gårdsnivå – og hva skal være levert innen utgangen av 2026?
– Vi må tilrettelegge for kunnskaps- og læringsarenaer der konvensjonelle driftsformer kan dra nytte av økologiske metoder. Utvikling av kunnskap og kompetanse skjer både gjennom praktisk erfaring fra økologiske gårder og via forskning og utvikling.
– Arbeidet til Norsk Landbruksrådgiving er et godt eksempel på hvordan spydspissfunksjonen fungerer i praksis.
– Ulike tilskudd over jordbruksavtalen er også viktige for å nå målsetningene for økologisk landbruk.
– Økologisk Norge har påtatt seg rollen som «vaktbikkje» for strategien og intensjonsavtalen fremover. Hva trenger regjeringen og statsråden fra økomiljøet for at målene skal nås?
– En felles forpliktelse nedtegnet i intensjonsavtalen er for meg det tydeligste tegnet på en felles innsatsvilje, og jeg vil først og fremst fremheve betydningen av denne. Nasjonal ressursgruppe for økologisk jordbruk vil fremover på mange måter være «navet» som bidrar til samarbeid og dialog på tvers i verdikjeden. LMD og Økologisk Norge har et godt samarbeid om arbeidet i Nasjonal ressursgruppe, og vi har allerede dialog mot neste møte.
