Tingenes tilstand er, dessverre, prekær. Vi ser globale og lokale trender føre oss lengre fra målet om en bærekraftig og rettferdig verden for hvert år som går. En liten partybuss med 26 hovedsakelig hvite, heterofile cismenn som pusher 50 eier like mye som de 3,9 milliarder fattigste i verden. Hetebølger med påfølgende skogbranner herjer land etter land på grunn av klimagassutslipp. Matjorda vår utarmes av intensiv kjemikaliebruk i det industrialiserte landbruket, samtidig som landbruksarealer ofres til fordel for annen industri – eller vei, eller datasentre, eller hytter.
Dette er kun noen eksempler. Og de er mildt sagt overveldende i seg selv. Mange av oss føler en enorm frustrasjon over rutsjebanen vi er på vei ned, men vi føler oss likevel lammet av avmakt. Avmakten kommer av at vår påvirkning på hvilken vei seilet skal spennes til stadighet blir mindre. Det er de rikes partybuss et bevis på.
Mange av oss føler en enorm frustrasjon over rutsjebanen vi er på vei ned, men vi føler oss likevel lammet av avmakt.
Når penger blir makt, og pengene er ujevnt fordelt, er også demokratiet ujevnt fordelt. Det er de som har hatt mulighet til å gjøre investeringer – og dermed har dype særinteresser for å sikre fortjeneste på sin investering – som i altfor stor grad har styrt oss inn i klima-og naturmangfoldskrisa. De har forså vidt også skapt de dype negative samfunnskonsekvensene som den enorme sosioøkonomiske ulikheten bringer med seg.
VI LEVER I ei tid hvor vi splittes fra oss selv, hverandre og livsgrunnlaget vårt. FNs klimapanel publiserte nylig del 1 av 3 av sin hovedrapport om klimaendringene. Den tydeliggjorde hvilket ekstremvær vi går i møte, og at endringene skjer raskere enn vi trodde. Den hevet over all tvil at klimaendringene vi nå ser er menneskeskapte.
Her vil jeg påpeke: det er verken din eller min feil at vi sitter med skjegget i postkassa. Det er en systemfeil. Sånn ble verden rett og slett rigga av noen tørre, hvite økonomer på 70-og 80-tallet. Da ble det forkynnet at demokratisk makt ligger i hver enkeltes kjøpekraft. Tilbud og etterspørsel. Penger er makt.
Spørsmålet er jo egentlig; kan vi kjøpe oss til en bedre verden? Når Bill Gates kjøper opp landbruksjord over hele USA for milliarder som et investeringsobjekt, og jeg står med mine 500 kroner i kassa på Rema, er det lett å se hvem av oss som har mest makt. Ikke bare over matpolitikk, men hele verdens utvikling. Om én krone er lik én stemmeseddel, da har Bill et par milliarder flere stemmesedler enn meg.
I DE ØKONOMISKE fossilenes system tjener noen få godt på at vi andre krangler om hvem som kjøper den mest bærekraftige kaffen. Det at vi er opptatte med å rote rundt i hvert vårt lille bedd – hvor vi til stadighet støter på systemfeil som får oss til å føle den ene og andre tingen – gjør at vi ikke samler oss i vår felles kamp for demokrati, rettferdighet og bærekraft. Da kan gutteklubben henge rundt i hverandres styrerom – og våre beslutningsrom. Derfor står nå demokratiet i knefall.
Det som jo er fint med denne systemfeilen er nettopp at den er avlet frem av mennesker – og derfor også kan endres av oss. Det handler om å løfte blikket oppover for å se de store sammenhengene. Vi skal rette sinnet utover, ikke innover. Vi skal akseptere at vi gjør feil, men ikke at hele systemet er feil. Her står aktivismen som et sentralt virkemiddel for å skape den endringen vi trenger.
Likevel kan valget om å tre inn i aktivismen føles overveldende. Hva skal jeg bidra med? Spiller det noen rolle om jeg engasjerer meg? Hvordan skal jeg engasjere meg? Har jeg i det hele tatt tid og ressurser til å forplikte meg?
Det som jo er fint med denne systemfeilen er nettopp at den er avlet frem av mennesker – og derfor også kan endres av oss.
Aktivisme tar mange former. Det kan være å starte en geriljahage, rive ned høyreekstrem propaganda, eller forsøke å leve et liv i tråd med den verdenen en ønsker å være en del av. For, forstå meg rett, selv om hva vi gjør som forbrukere i et vakuum har veldig lite å si for å snu skipet vekk fra isberget, er det å legge om vaner og livsverdier også grobunn for vår felles utopi. Å manifestere det er en stor del av det å være aktivist. Om det betyr å boikotte Nestlé, kjøpe egg fra reko-ring, melde seg inn i et andelslandbruk, eller å redusere sitt personlige forbruk, får være opp til hver og en av oss.
Vi mennesker er uperfekte, sammensatte vesener som gjør feil. I tillegg er det umulig å tilegne oss all den kunnskapen vi trenger for å ta valg som er så riktige som mulig i en verden hvor tilgang på informasjon er både i overflod og begrenset – på en og samme tid. Mennesker er flokkdyr. Det er når vi står sammen mot urett at rettferdighet skjer. Det å både akseptere at vi selv gjør retningsvalg som dessverre ikke alltid samsvarer med det målet vi ser for oss, og at andre gjør det samme, er fundamentalt for å forenes i kamp.
PARALLELT MÅ VI som aktivister anerkjenne våre grunnleggende forskjeller. En sykepleier i Mo i Rana med to barn underlagt New Public Management sitt enorme prestasjonspress har andre muligheter til å delta i aktivismen enn en norsk-somalisk student fra Holmlia. Eller en småbonde i Malawi. Deres individuelle kamper er likevel sammenflettet. Det er i krysningen av rapportveldet til sykepleieren som ikke rakk å spise lunsj i dag, og studenten som opplever avslag på jobbsøknaden sin på grunn av sitt navn, at den antikapitalistiske aktivismen møtes. Det er i dette sjiktet vi finner det herlige sammensuriet av følelser; sinne, frustrasjon, samhold og kampvilje. De er selve bensinen til aktivismen, og i sluttlinja; endring.
Veien vi befinner oss på er lang. Det blir vi til stadighet minnet om av både rapporter og den offentlige debatten. Verden endres gjennom deltakelse. Deltakelse skjer i form av debatt, dugnad, strandrydding, aksjoner, underskriftskampanjer, demonstrasjoner eller streik – for å nevne noe. Vi gjør det vi kan, med de forutsetningene vi har.
Alle disse bevegelsene har mobilisert fra lokalt til internasjonalt nivå, og de har gitt resultater.
Sivilsamfunnsorganisasjoner og grasrotbevegelser samler folk i felles kamp fra alle samfunnets lag og bredder. Fra den massive mobiliseringen av miljø-, fag- og bondebevegelse mot storselskapenes kupp av det som skulle være en demokratisk institusjon; Verdens Handelsorganisasjon, i «Battle of Seattle» i 1999. Til Zapatistene i Mexico, bestående av urfolk med røtter og tradisjoner fra maya-folket, en gruppe som i tiår har kjempet for autonomi over sine områder og mot undertrykkelse. Eller den store mobiliseringen i Norge mot palmeolje som vi så for noen år siden. Alle disse bevegelsene har mobilisert fra lokalt til internasjonalt nivå, og de har gitt resultater. Du leser jo om dem akkurat nå.
FOR MEG VAR det følelsen av dyp urettferdighet som førte meg inn i aktivismen som 13-åring, da jeg sykla rundt i Kongsberg og rev ned plakater av Sirkus Meranos arrangementer som utnyttet elefanter. Den urettferdigheten vokste opp sammen med meg, og strekker seg nå til det globale plan. Nå er jeg aktivist hver eneste dag for å sikre demokrati, rettferdighet og bærekraft. Jeg ser at det gjør noe med demokratiet vårt når makt segmenteres hos noen få som er tilfellet i dag. Å kjempe tilbake den makta er både hardt arbeid og en ære. Det er rom og behov for mange sammensatte mennesker i den kampen. Mennesker som bidrar med det de kan, retter blikket opp og aksepterer seg selv og andre.
