Vi får ikke sprekker på fingertuppen av å kjøpe mat i butikk, men kjenner heller ikke mestring og lykke. Livet blir flatt når det reduseres til tasting på en skjerm. Vi trenger noe levende i hendene, en neve jord, et frø, en selvdyrket reddik. Her ligger noe av forklaringen på dyrkeinteressen. Men den går dypere, og korona-våren kan ha forsterket et påtrengende spørsmål: Er vi alltid sikret mat på bordet?
Hamstring av hermetikk og lagerhaller med havregryn hjelper lite dersom havreåkeren legges under asfalt og kua står i en fabrikk i et annet land. Vi er blitt skeptiske til innpakket, prosessert, langreist og ugjenkjennelig mat. Noen drømmer om kunstig fabrikk-kjøtt og mat uten landbruk. Det betyr enda mer fremmedgjort mat. Langreiste systemer er sårbare.
Korona-våren kan ha forsterket et påtrengende spørsmål: Er vi alltid sikret mat på bordet?
For et par generasjoner siden hadde alle gardsbruk og hager en potetåker. Folk flest hadde potetkjeller, kunnskap i hodet og hendene og visste at åkeren måtte flyttes fra år til år. De hadde dyrkekompetanse. Kan vi ta denne kompetansen tilbake, også i byer som domineres av grå betong?
MATSIKKERHET HANDLER ikke først og fremst om effektiv trailertransport, men om å ha såkorn og frøekte frø. Vi bybønder kan lære av bønder og gartnere som dyrker på naturens premisser, uten ensidige monokulturer og en palett av sprøytemidler. Det er ingen motsetning mellom bybønder og andre bønder, tvert imot. Vi kan bli hverandres beste venner og allierte og lære av hverandre.
Pallekarmen er opplæring i bondekunnskap. Bybønder lærer at dyrking er hardt arbeid. Vi forstår hvor avhengig maten er av balanse mellom sol og regn. Bybønder kaster ikke mat. Vi takker bonden for maten.
Bybønder lærer at insekter er nødvendige for pollinering, at mikrolivet i jorda er vår beste medhjelper og at fotosyntesen er grunnlag for alt som gror. Vi fatter kanskje også noe av det unike samarbeidet mellom insekter, markblomster og drøvtyggere på beite. Når vi lærer om kretsløpene og artsmangfoldet forstår vi at det ikke er kua som er klimasynder, men vårt vestlige overforbruk.
HVEM SKAL BESTEMME over maten? Det går en vei fra pallekarm og parsell til verdens fortellinger om mat og landbruk. Store konserner lever av å selge innsatsmidler, fra pesticider til teknologi. De markedsfører junk food og annen industrimat til verdens fattige til fortrengsel for sunn lokalprodusert mat. Big Meat og Big Dairy erobrer markedet for kjøtt og melk og utkonkurrerer lokale bønder. Billig mat er basert på underbetalt arbeid.
Pallekarmen skjerper bevisstheten om hvordan systemene for mat i verden henger sammen. Store aktører som vil styre maten i verden, har etablert langreiste og sårbare systemer som presser bønder både hos oss og i andre land. Som urbane dyrkere forstår vi sammenhengen bedre, at billigmat er dyrt for artsmangfoldet og for samfunnet og at vi må være solidariske med småbønder, selvbergere og bybønder også i land langt borte. De trenger støtte til å dyrke mat for egne lokalsamfunn og ikke for rikfolk i industriland.
Bybønder forstår at jordskokk, aroniabær og rødbeter er like bra som quinoa og avokado. Det går an å dyrke supermaten selv.
Bybønder forstår at jordskokk, aroniabær og rødbeter er like bra som quinoa og avokado. Det går an å dyrke supermaten selv. Vi skal selvsagt også handle med andre land. For egen del kan jeg vanskelig tenke meg et liv uten kaffe og pepper. Men vi må forlange at importmat er basert på rettferdige priser og arbeidsbetingelser og produksjonsmåter som ikke belaster naturen. Dagens handelsavtaler ivaretar verken rettferdighet eller miljø og mangfold.
Ved pallekarmen forstår vi at noe er feil i moderne boligbygging og byplanlegging. Det er lite plass for dyrkere som ikke har privat hage. Tujahekker og steinlagte innkjørsler fremmer ikke artsmangfold. Det er ikke nok å sette opp et insekthotell. Insekter trenger mat og folk trenger mat.
BYDYRKING ER MER enn kos og aktivitet for barna. Det er første steg for å forstå at mat er avhengig av stabile økosystem. Bypolitikere som vil gjøre noe for artsmangfold, må sørge for at offentlige innkjøp av mat kommer fra landbruk som ivaretar økosystemene, med insekter og småkryp i jorda. De må åpne for spiselige byer, med bærbusker, frukttrær og krydderurter i parken og andre offentlige areal.
Initiativet må komme nedenfra. Dyrkebevegelsen kan ikke utformes på et kontor eller vedtas fra toppen. Den er og må være organisk i dobbel forstand, ikke en del av det kommunale og etablerte, pynt for å dekke over alt som er feil i bypolitikken. Dyrkerne må selv ha eierskap til prosjektene. Som i britiske Todmorden, der Mary Clear først byttet ut rosene med bær og grønnsaker i egen hage og ba folk forsyne seg.
Det var starten på en hel borgerbevegelse, Incredible Edible – utrolig spiselig. Clear erklærte byen som en spiselig hage for alle. De nye bygartnerne spurte ikke om lov, de bare begynte å plante spiselige vekster over alt der det var plass. Hele befolkningen fikk eierskap til den spiselige byen. Kriminaliteten gikk ned. Folk begynte å kjøpe lokalt produsert mat.
Når vi lærer om kretsløpene og artsmangfoldet forstår vi at det ikke er kua som er klimasynder, men vårt vestlige overforbruk.
Kan norske byer bli spiselige? Jeg har ikke fasiten for byutvikling og heller ikke for landbruket, men tror begge deler må forandres. Hele den vestlige livsforma må endres, bort fra overforbruk som ødelegger artsmangfold og økosystem. Vi må oppdage hva vi har rundt oss. Hva vokser og gror her jeg bor? Hva trengs for et godt liv? Hvordan kan vi overleve i en krise? Mat og fôr kan ikke lenger fraktes på kryss og tvers over kontinenter, men må forankres i lokale kretsløp.
DET ER IKKE DE mye omtalte pengesmurte elitenettverkene som berger kloden fra økologisk sammenbrudd, men de utallige nettverkene for lokal dyrking, kjærlighet til jord og for sosial rettferdighet. Utvekslingen av erfaringer og ideer er global. Det praktiske foregår lokalt i tusen ulike varianter. Bygge jord ved hjelp av kompost og bokashi. Tenke kretsløp og samarbeid mellom vekster. Ta vare på gamle stedstilpassede kornsorter og andre matvekster og husdyrraser, som sauer og kyr som ikke trenger kraftfôr. Etablere nye kanaler for omsetning av mat direkte fra produsent til forbruker, som alternativ til kjedebutikker. Dyrke din egen rødbet.
Det er matsuverenitet i praksis. Selvbestemt mat, matdemokrati. Selv det minste dyrkeprosjekt er et bidrag. Noen kaller det nisjer, unntak, fordi de tror det er en naturlov at all produksjon må vokse seg stor. Men naturlovene sier at produksjonen må ned på jorda igjen. Nisjer er verksted for forandring.
SAMME VÅRDAG SOM jeg gravde sprekker i tommelen, fant jeg skvallerkål, brennesle og jordskokk i geriljahagen. Råstoff for en deilig suppe. Små løvetannblader og russekålknopper ble salat. Vi gjenoppdager maten rundt oss når vi dyrker selv.
Da jeg kom hjem med sprukne fingertupper, lå en hilsen i innboksen fra den erfarne dyrkeren og kunstneren Barbro Raen Thomassen. Vi møttes i fjor da hennes nye bok «Jord og himmel om du vil» var fersk fra trykkeriet. En bok om frø og om hennes hage. Hun husket hendene mine på kafebordet: «Jordhender – et adelsmerke».
Et bedre komplement kan jeg ikke få. Snart har jeg jordhender igjen.
