MARIANNE LEISNER ÅPNER først den ene døra fra stua og ut i vinterhagen. Deretter åpner hun den andre døra som viser ut i den virkelige hagen. Adressen er Ødekjærveien 63. Stedet er Tjøme i Vestfold. Huset er et såkalt saltakhus, naturlig ventilert og kledd med den simpleste sort av granpanel og overgangen mellom hus og hage er flytende. Leisner kaller det en randsone.
– I dette feltet møtes to økosystem, her er det mest aktivitet og stort mangfold.
Mariannes hjem er bygget etter et grunnkurs i permakultur der tomta var case. Veggene er av pustende, men vindtette plater. Mellom inner- og yttervegg er det 40 centimeter Hunton trefiber. Marianne, som er landskapsplanlegger, visste godt hvordan hun ville ha det, men det er arkitekt Frederica Miller som har tegnet huset. Viktig for begge var det at huset puster. Under intervjuet er arkitekten ikke til stede, men uttaler seg i telefon. Stemmen er spiss:
– Mekanisk ventilasjon er jeg sterk motstander av!
Å VELGE ALTERNATIVE løsninger er imidlertid ikke så lett. Årsaken er den tekniske forskriften TEK17-standarden nå er såkalte passivhus. Frederica Miller forklarer hvordan ventileringen her fungerer:
– Varmen trekkes ut fra lufta som er på vei ut fra huset og ved hjelp av denne forvarmes lufta som er på vei inn.
Som ansatt i Gaia arkitekter har hun funnet en løsning som tar hensyn til reglementet, men som gir hus med naturlig ventilasjon. Den skarpe tonen er borte:
– Det går an, løsningen er at vi isolerer bedre, vi får sunnere hus og et godt inneklima.
Hvor tett ønsker vi å knytte oss til naturen? Hva er riktig? Marianne Leisner har valgt sin stil, men er raus med andre:
– For enkelte holder det å ha en potteplante i vinduskarmen, andre flytter helst ut i sitt eget drivhus eller bygger boligen sin av rene naturprodukter. Selv søker hun til det enkle. Hun kjenner husets materialer og har vært med på byggeprosessen.
For enkelte holder det å ha en potteplante i vinduskarmen, andre flytter
helst ut i sitt eget drivhus eller bygger boligen sin av rene naturprodukter.
Å FLETTE SEG INN i naturprosessene mener Marianne både gir livsverdi og nytte. Hun sier det slik:
– I dialog med egen kjøkkenhage eller åker får du også den beste maten. Der vi legger inn vår innsats gir naturen tilbake.
For å få til dette kreves omsorg, glede, men også en investering i tid. Selv dyrker hun både grønnsaker, urter, blomster, frukt og bær og ser på hagen som et utvidet spiskammers.
– Det var så morsomt da jeg kom på at jeg kan lage mine egne rosiner!
Målet om å bli totalt selvberget er kanskje ikke helt realistisk, men hun har likevel en tro på den enkle handlingen det er ved å gå ut, og som hun sier:
– Hente det vi trenger der.
På dette viset mener Marianne at vi har løst to utfordringer samtidig, vi kan spare energiforbruket inne og samtidig bruke tiden ute til å hente inn nyttige råvarer.
Livet innendørs er mer stillesittende. Vi er ikke i bevegelse og må holde varmen på annet vis, gjerne med elektrisk oppvarming.
Livet innendørs er mer stillesittende. Vi oppholder oss gjerne ved en PC eller TV. Vi er ikke i bevegelse og må holde varmen på annet vis, gjerne med elektrisk oppvarming. For hver generasjon har denne livsstilen blitt mer og mer vanlig. Eller som Marianne sier:
– Den har kommet smygende på oss. Vi formelig dyttes inn i husene våre.
1600 KILOMETER fra Tjøme, nærmere bestemt Vestvågøy i Lofoten, er gjennomsnittstemperaturen 0 grader, mørketiden varer i to måneder og av årets 365 dager er det kun 100 der du kan forvente oppholdsvær. Et komfortabelt inneliv er desto mer fristende. Under slike omstendigheter skulle en tro at det er større behov for sunne hus. Tove Sandsund Seierstad og Espen Seierstad sitt kretsløphus skårer høyt på denne skalaen.
– Kloden er et lukket system, sier Tove.
– De avfallsstoffene vi slipper ut, eksempelvis i havet, vil før eller seinere komme tilbake på vårt eget matbord.
De avfallsstoffene vi slipper ut vil før eller seinere komme tilbake på vårt eget matbord.
På mikronivå kan vi på samme måte definere ethvert hjem. Hver husstand er et lukket system der det som slippes ut også kommer tilbake.
– Eksempelvis dyrker vi jorda uten bruk av plantevernmidler, opplyser Tove.
Hun ler litt av begrepet «plante-vern». Hvilket vern er det egentlig snakk om her? At jorda må ha gjødsel, nei det er det imidlertid ingen tvil om. På eiendommen løses dette med et såkalt urinseperasjonstoalett. Urinen blir benyttet til å gjødsle grønnsakene, resten blir kompostert i fire år før det harves ned i den ellers temmelig skrinne jorda.
ET INFILTRASJONSANLEGG tar seg av avfallsvann fra oppvask, vaskemaskin og dusjing. Tove forsikrer at at agurk, tomater, artisjokk og sågar et plommetre villig vekk tar opp i seg dette gråvannets næringsstoffer. Det samme gjelder vann fra badekaret. Dette befinner seg imidlertid ikke inne, men er senket ned i en platting utenfor stua og fylles opp med varmt vann fra en tradisjonell kran. I stedet for et kjedelig baderomstak kan Espen og Tove ligge her og studere nordlyset og når proppen omsider trekkes ut renner det ikke direkte ut i fjorden slik som hos alle andre husstander i Vestvågøy. Nok en gang gjør vannet nytte for seg, men nå i kjøkkenhagen.
Maksimal utnytting av ressursene, gjenbruk og måtehold var tre viktige motivasjonskilder da ekteparet startet prosessen i 2007. Den opprinnelige drivkraften var imidlertid ønsket om å produsere sin egen strøm. Allerede under byggeprosessen skulle det vise seg at den offentlige strømleverandøren ikke var kapabel til å kjøpe strøm fra privatpersoner. Hva nå? I stedet for å koble seg på, bestemte ekteparet seg for å gå off-grid, det vil si leve avkoblet fra den offentlige infrastrukturen, strømnett, vann- og avløp. Tove er fra Vestvågøy og har også beholdt navnet Sandsund. Begge heter de likevel Seierstad. Etternavnet taler for seg.
– Vi har et helt supert liv, forsikrer Tove.
KNAPPHET ER også en ressurs, mener Tove.
– Hvis vi hadde vært koplet til det offentlige nettet hadde vi ganske sikkert også forbrukt mer. I dag innrømmer hun at de nok har levd seg inn i huset og derfor ikke reagerer like sterkt hvis nettet plutselig er nede og det ikke er lys i lampene. Men de lider ingen nød. En eventuell stømstans skjer bare når batteriet fra solcellepanelet er brukt opp, når det ikke er gang i det lille minikraftverket og heller ikke vind som driver vindmølla rundt.
– Det kan være vindstille i flere dager, bemerker hun, men legger til at dette er nokså uproblematisk.
– Vi tilpasser oss, kan gjøre noe annet enn å surfe på nettet, og i stedet for lamper, tenner vi bare stearinlys.
DE FLESTE MODERNE mennesker kan bli helt lammet uten strøm. Det blir kaldt i rommene, vi kan ikke varme oss te eller kose oss foran TVen. Ei heller får vi laget oss mat. Hos Tove og Espen er problemet ikke-eksisterende. Komfyren er nemlig vedfyrt. Ikke langt unna ovnen er det dertil et hull i veggen. Dette er en av Toves favoritt-oppfinnelser.
– Vi stjal ideen fra en turistforeningshytte i Sverige da vi feiret nyttår ved Pieljekaise nasjonalpark, forteller hun.
I stedet for å labbe inn med kubbene, og i tillegg ta med seg en del rusk og rask, kan en av dem stå ute og kaste kubbene direkte inn gjennom ei vedsjakt. Tove er fortsatt like begeistret:
– Genialt!
Det er likevel solcellepanelet som er Toves kjæreste investering. Da paret startet byggeprosessen i 2007 var advarslene høye og meldingen unison:
– Nord for Trondheim er det ingen vits i å satse på solpanel. Anlegget de har i dag er fra 2014, det skal holde enda noen år, men kan allerede anses som foreldet.
Tove sier det rett ut:
– Utviklingen har vært formidabel.
Solcelleteknologien stormer framover, men ifølge Seierstad er forbrukerne, og da spesielt innen offentlig sektor, bakstreverske. Tove er ikke i tvil:
– Solcelle burde være pålagt i alle offentlige bygg!
MED ETT HAR HUN kommet i skade for å benytte det betente ordet «burde». Og på lik linje med Marianne Leisner, har heller ikke Tove Sandsund Seierstad lyst til å bli moraliserende. På en annen side er hun heller ikke redd for å stå fram som et godt eksempel.
Espen er avdelingsleder i Debio og selv er hun utdannet førskolelærer. Ikke sjeldent åpner de hjemmet sitt for skoleklasser og andre som er interessert i å se og lære om grønne kretsløphus.
– Nei, forsikrer Tove. – Det er ikke slitsomt å være et ideal.
Seierstads mål er selvsagt at flere etter hvert skal få øynene opp for en grønnere måte å leve på, men selv har de valgt å bare være de to.
PÅ VESTLANDET, nærmere bestemt Gåsneset i Ulstein kommune på Sunnmøre satses det på et større felleskap. Også her er målet en grønnere hverdag.
– I 2019 kjøpte vi et nedlagt småbruk på 47 dekar og planla å bygge åtte nøkterne, miljøvennlige hus. To felleshus, fjøs og vedskjul, pluss naust.
Dette forteller Perny Austnes. Når hun bruker benevnelsen «vi» inkluderer hun også kona Eli-Anne Vattøy. Hun er regnskapsfører og Perny lærer, barnehagelærer og grunnlegger av til sammen fire barnehager.
Vi mennesker må være mer sammen på tvers av generasjoner. Løfte og inspirere hverandre!
– Vi mennesker må være mer sammen på tvers av generasjoner, sier Perny:
– Løfte og inspirere hverandre!
AUSTNES’ ØNSKE om et varmere samfunn kan understøttes av ferske tall fra Statistisk sentralbyrå. I en rapport fra 2021 står det å lese at spesielt unge mennesker stadig blir mer ensomme. Allerede i 2019 lanserte regjeringen en strategi for å forebygge ensomhet. En rekke boktitler understreker tematikkens aktualitet. I 2015 skrev filosof Lars Fr. H. Svendsen «Ensomhetens filosofi», i 2020 kom psykolog Peder Kjøs ut med boka «Alene» og i 2021 fikk vi fra Hilde Østby «Kart over ensomheten». Samvær, miljø og bruk av naturen er tre grunnpilarer for Miljøtunet som nå har fått navnet Plassen.
– Vi må være mer i lag, slår Perny fast.
– Det skal en hel landsby til for å fostre opp et barn og barnefamilier som flytter til Plassen, vil få et knippe besteforeldre med på kjøpet.
Den driftige pedagogen evner også å ha flere enn tre tanker i hodet på en gang:
– Jeg ser for meg at konseptet kan være et godt alternativ til nedlegging av mange småbruk i landet vårt.
FØRST AV ALT STÅR likevel ideen om å skape, som Perny sier det, et varmt bofelleskap der gården kan driftes av alle. Åtte personer har vært med helt fra starten og prospektet er nå klarstilt. Hovedbygningen er alt revet, og materialene står på låven og venter på å bli satt opp igjen for å danne et dyrkningshus. Gjenbrukstanken er klar:
– Vinduer og dører. Alt fra hovedhuset som var verdt å ta vare på og ikke skadet, det skal benyttes på nytt.
Når det gjelder bolighusene er beskjeden fra kommunen at disse må følge byggetekniske forskrifter. Perny innrømmer at jo, det vil bli litt dyrere å bygge eneboliger, men at disse holder en nøktern størrelse. For som hun sier:
– Det er viktig å få være litt for seg selv, for så å bare ta et skritt ut til felleskapet.
Samværet vil etter planene skje i form av intimkonserter, verksteder og felles middager. I tillegg er det rett ut fra eiendommen en natursti til fjells og en lang, fristende kystlinje. Perny overdriver ikke:
– Det er 360 grader utsikt! Utelivet skal dyrkes, men det skal også jorda.
– Vi skal kompostere vårt eget matavfall og høste fra sjøen og fjellet.
DET SKJER NOE NÅ, mener Marianne Leisner. Vi er tilbake på Tjøme og Leisner ser seg over skulderen til 80-tallet da hun var en av pionerene i Gaia arkitekter. Den gang var det skeptiske blikk og kommentarer:
– Hus av halm? Pustende hjem? Halmdekket kjøkkenhage?
I dag opplever hun at flere involverer seg i hus og hage.
– På permakulturkurs opplever vi stor interesse for å lage egen maling, ha hagehøns, dyrke mat i stedet for gressplen og lære om kretsløphus.
Jovisst er hun glad for at flere interesserer seg for å leve grønnere, men noen ganger spør hun seg også om årsaken.
– Er det en grunnleggende omsorg for natur og jorda vi lever på, en skjult beredskapsvilje eller også klimaangst?
Motivene er helt sikkert like mange som det er mennesker, men en ting er likevel sikkert: Virkningen er den samme.
– En grønn livsstil innebærer mer fysisk aktivitet som igjen kan gi bedre økonomi. Siden maten er selvdyrket er den også ofte økologisk, dermed får vi en bedre helse. Til sammen danner alle disse faktorene en helt egen form for skjønnhet.
Estetikk er ifølge henne et vel så viktig begrep som ordet «bærekraft».
Skjønnheten ligger gjemt i det som oppstår rundt deg, i naturen som du har viet din omsorg til, din kjærlighet og ikke minst tid.
Estetikken er helt essensiell! Hun sier det slik:
– Skjønnheten ligger gjemt i det som oppstår rundt deg, i naturen som du har viet din omsorg til, din kjærlighet og ikke minst tid.
MARIANNE SER SEG RUNDT i stua som også er kjøkken. Store deler av interiøret er kjøpt på Finn og selv om huset bare er seks år gammelt, har det en lang historie. Spesielt dørene bærer preg av flere års bruk. Gjennom disse har flere generasjoner gått ut og inn.
Dørene er viktige i et hus, slår landskapsplanleggeren fast:
– Best er det hvis de kan stå åpne.
