VI HAR ALLE VÆRT DER; et nytt plagg er på plass i garderoben, kanskje har du kjøpt kjole til et bryllup eller et julebord, og du har ikke tid til å vente på vask og tørk før du skal stille i antrekket. Dette kan være mer uheldig for helsen enn du kanskje trodde, takket være ulike kjemikalier nye klær ofte er innsatt med.
Utfordringene rundt bruk av kjemikalier i klesproduksjon kan deles i tre. For det første påvirkes kroppene våre av at vi bruker klærne. Mange av stoffene er hormonforstyrrende, allergi- eller kreftfremkallende. For det andre forurenses miljøet. Både lokalt i produksjonslandene, men også gjennom avdamping og slitasje i våre egne hjem eller der avløpsvannet vårt havner. Og for det tredje utgjør kjemikaliene en omfattende helserisiko for menneskene som produserer klærne.
Nye klær kan inneholde mange kjemikalier både fra produksjonen og fra etterbehandlingen. Klærne behandles ofte med midler som gjør at stoffene blir mykere, tåler vann bedre, gjør dem strykefrie – eller forhindrer at de krymper og krøller seg under transport. Tekstilene kan også inneholde et overskudd av blekemidler og fargestoffer.
TA FOR EKSEMPEL BOMULL. Den sprøytes når den dyrkes, såfremt produksjonen ikke er økologisk. Så skal den behandles, blekes og farges. Kanskje den skal få påtrykket et print, eller kanskje stoffet skal gjøres mykere, tilføres et smussavvisende lag eller antikrøllbehandles. Når klærne sendes videre er det også viktig å sørge for at de ikke begynner å mugne under transport. Beregninger gjort av den danske Miljøstyrelsen viser at det totalt går med over en kilo kjemikalier til å produsere en gjennomsnittlig t-skjorte. Til en miljømerket t-skjorte av økologisk bomull benyttes det cirka en halvkilo. Vannforbruket i begge tilfeller er ganske likt.
Kjøper du økologisk bomull kan du riktignok være sikker på at det ikke ble benyttet sprøytemidler under dyrkingen av denne, men det kan likevel ha blitt tilført mye rart i øvrige ledd av produksjonen. Derfor er det viktig å se etter merkeordninger som for eksempel Svanemerket og EUs Ecolabel hvis du vil kjøpe klær som inneholder færrest mulige skadelige kjemikalier.
NÅR VI KJØPER nye klær kan de ha vært behandlet med så mangt. Noen av kjemikaliene vaskes ut i løpet av produksjonsprosessen og er hovedsakelig et problem for miljøet og arbeiderne der hvor klærne lages. Mens andre kjemikalier blir med videre, for så å bli absorbert gjennom huden vår, eller spredt i hjemmene våre ved at de damper av til luft eller ender opp i husstøv. Blant de problematiske stoffene som ofte finnes i klær finner vi følgende:
→ Perfluorerte stoffer. Fluorstoffene avviser vann og fett. De brukes derfor ofte i klær eller sko som skal være vann- eller smussavstøtende. Men det er heller ikke uvanlig å bruke dem som overflatebehandling på klær som ikke er ment å være vanntette på noen måte. For eksempel vil den nye bomullsjakken holde seg penere litt lenger hvis den tåler vann og skitt hakket bedre. Det holder dermed ikke å kun sjekke allværsjakker, regntøy og tursko – selv om det er de vanligste kildene.
Perfluorerte stoffer (PFAS) tar ekstremt lang tid å bryte ned i naturen, noe som har gitt dem kallenavnet «evighetskjemikalier». De utgjør en risiko for både miljøet og drikkevannet vårt, og kan blant annet skade fosterutvikling, virke hormonforstyrrende og gi økt risiko for kreft. Det finnes fullgode alternativer til impregnering som ikke inneholder fluor, så du kan få vannavvisende klær uten den samme risikoen. Spør produsenten eller i butikk og se etter klær som er merket «fritt for», eller gå for det mest miljøvennlige alternativet; impregnering som er laget av biologisk nedbrytbare ingredienser som fett, tjære eller bivoks.
→ Bakteriedrepende midler. Klær som markedsføres som «antibakterielle» innsettes med bakteriedrepende kjemikalier, som for eksempel nanosølv og triclosan, for å hindre lukt. Dette er særlig aktuelt for sportstøy.
Nanosølv er ekstremt små sølvpartikler – så små at de kan trenge inn i celler i kroppen vår, hvor de potensielt kan føre til forandringer og gjøre skade. Sølv er giftig for bakterier, så bruk av nanosølv i treningstøyet vil begrense svettelukten. Men vi har samtidig mange nyttige bakterier i og på kroppen som det er svært ugunstig å ta livet av. I tillegg til treningstøy tilsettes nanosølv i menstruser og vaskbare tøybind, så her er det også viktig å være påpasselig.
Problematikken rundt triclosan er litt annerledes. Forsøk har vist at bruken av dette stoffet kan føre til at bakterier blir resistente mot antibiotika. Det advares derfor mot bruk som ikke er helt nødvendig. Sørger man for helt gjennomsnittlig god vask av treningstøyet sitt, er det unødvendig å bruke klær som er behandlet med antibakterielle stoffer.
→ Formaldehyd. Tilsettes tekstiler for å hindre at de krøller seg eller krymper for mye, samt at fargestoffer sitter bedre. Den «strykefrie» skjorta kan godt være behandlet med blant annet formaldehyd. Formaldehyd er også et viktig desinfeksjons- og konserveringsmiddel (dog ikke til bruk i mat) og tilsettes for å forhindre at klærne begynner å råtne under transport hvis de skal fraktes langt.
Formaldehyd er sterke saker og kan føre til hudirritasjon og kontaktallergi, men det er verst for arbeiderne som setter klærne inn med stoffet i utgangspunktet: Formaldehyd er i beste fall irriterende for luftveiene ved inhalasjon, og i verste fall kreftfremkallende. Å få vekk rester av formaldehyd er en av flere gode grunner til at du alltid bør vaske nye klær før du bruker dem.
→ Fargestoffer. Til å farge tekstiler brukes det en lang rekke ulike fargestoffer. Noen er ikke spesielt problematiske, mens andre kan inneholde tungmetaller som kadmium, krom, bly, nikkel, kobber og sink. Flere fargestoffer kan være allergifremkallende, mens noen også mistenkes for å være kreftfremkallende. Tungmetallene er dessuten miljøskadelige. Vask alltid nytt tøy før bruk slik at et eventuelt overskudd av fargestoffer skylles ut.
→ Ftalater. Dette er en gruppe kjemikalier som brukes for å mykgjøre plast og gummi, og de brukes mye i PVC. Du finner ofte ftalater i trykk på klær, i skinnimitasjoner, votter og regntøy. Ftalater kan virke hormonforstyrrende, gi fosterskader og skade reproduksjonsevnen. Det er litt forskjell på hvor skadelige de ulike ftalatene er, men selv de «litt snillere» utgjør et problem både for helse og miljø. Vi omgir oss også med mye annet som inneholder ftalater til daglig, så å droppe dem i klærne vi har på oss er et fornuftig tiltak med tanke på å begrense den totale mengden. Miljømerkede klær inneholder ikke ftalater.
FEM GODE KLESTIPS
- Vask alltid nytt tøy før du bruker det så et eventuelt overskudd av kjemikalier skylles ut før klærne kommer i kontakt med huden din.
- Etterspør og kjøp miljømerkede klær. Svanemerket er de fleste kjent med. Du kan også se etter EUs Ecolabel, det offisielle europeiske miljømerket. Andre merker er IVN Naturtekstil, Trygge Tekstiler (Oeko-Tex) som ikke inneholder allergi- eller kreftfremkallende fargestoffer, og GOTS (Global Organic Textile Standard), en internasjonal merkeordning for økologiske tekstiler.
- Still spørsmål til produsenten eller i butikk. Merkelappen på klærne inneholder ofte ikke annet enn hvilke materialer som er brukt, som for eksempel bomull eller akryl. Lappen sier dermed for lite til at du kan gjøre et informert valg.
- Kjøp minst mulig. Tekstiler er det fjerde mest miljøbelastende av alt det vi forbruker. Selv et «miljøvennlig» plagg krever store mengder energi, vann, kjemikalier og arealer.
- Brukt er best. Klær du har arvet eller funnet i bruktbutikk er alltid renere enn nye, da kjemikaliene vaskes ut over tid. Så selv om det skulle lukte litt «gammelt» så er de faktisk renere enn det splitter nye plagget i butikkhylla.
