Rundt om i verden er det en bekymringsfull nedgang i insekter – både i arter og antall. Dette skyldes blant annet landskapsendringer, virussykdommer og forurensing – ikke minst fra plantevernmidler. Plantevernmidler brukes i all hovedsak av bønder mot skadelige insekter. Noen av disse plantevernmidlene tar kun livet av det uønskede insektet, mens andre er såkalt bredspektrede og kan skade mange ulike insekter i nærheten – inkludert biene.
Problemet med omfattende biedød er ikke bare at det reduserer det biologiske mangfoldet. Bier og andre insekter har også en livsviktig rolle i å pollinere blomster, inkludert mange av våre viktigste matplanter. Dør biene, blir det mindre mat. For å hindre dette kreves det handling, og at noen tar ansvar.
HVEM HAR ANSVARET? «Ansvar betyr at når noe går galt, er det din skyld», sier faren til Linus i Svingen. Skal vi unngå at ting går galt med både miljø og mennesker, er det viktig å vite hvem som har ansvaret.
Forbrukere kan ikke lære alt om effekten av ulike plantevernmidler, og det er umulig å vite hvor mye et eple i butikkhyllen har blitt sprøytet.
Gjennom fokusgrupper og spørreundersøkelser med forbrukere og epledyrkere har vi studert oppfatninger om hvem som har ansvaret for at plantevernmidler ikke skader bier. På forhånd identifiserte vi tre mulige kandidater: dyrkerne, som påfører middelet; forbrukerne, som kjøper matvarer som er sprøytet eller usprøytet; og myndighetene, som lager regelverk og kontrollsystemer.
DET ER FORSTÅELIG om epledyrkerne både tillegges og føler ansvar. Bruken av et potensielt skadelig plantevernmiddel ligger i deres hender. Skade på bier kan skje dersom de sprøyter for mye, eller på spesielt kritiske tidspunkter – for eksempel i blomstringsperioden. Bruken av plantevernmidler kan når som helst bli kontrollert av Mattilsynet, men hvis en skade har skjedd fordi dyrkeren har gjort feil, er det dyrkerens ansvar.
Dyrkernes ansvar går lenger enn bare å følge regelverket. For regelverket tillater mer bruk av plantevernmidler enn det en dyrker nødvendigvis har behov for. Ansvarlige dyrkere sprøyter ikke bare for å være på den sikre siden, men sjekker først om skadelige insekter faktisk utgjør en fare, og velger de mildeste plantevernmidlene. I tillegg kan de bruke preventive metoder for å hindre at problemer får utvikle seg.
SOM FORBRUKERE tilbys vi mat produsert med plantevernmidler som kan ha skadet bier. Kjøper vi denne, kan vi tillegges et medansvar for bruken av skadelige plantevernmidler. Kjøper vi den ikke, vil dyrkerne unngå å bruke disse midlene.
Tanken om forbrukermakt er besnærende. Utfordringen er imidlertid at informasjonen om alle de ulike plantevernmidlene er overveldende, kompleks, og ofte motstridende. Forbrukere kan ikke lære alt om effekten av ulike plantevernmidler, og det er umulig å vite hvor mye et eple i butikkhyllen har blitt sprøytet.
En trygg løsning er å kjøpe varer som er økologisk merket, hvor en gis garanti for at produksjonen har foregått uten bruk av kjemisk-syntetiske plantevernmidler. Dette kan få flere dyrkere til å legge om til økologisk, og påvirke utviklingen av mer miljøvennlige dyrkingsmetoder.
Forbrukerne kan også velge mat produsert i Norge, hvor det generelt brukes mindre plantevernmidler enn i mange av de landene vi importerer fra – særlig de utenfor EU. Å godta kosmetiske feil på matvarer vil også kunne hjelpe, ettersom en del plantevernmidler kun brukes for å unngå flekker o.l., som ikke betyr noe for smakskvaliteten.
DET ER AVGJØRENDE at myndighetene tar ansvar for å hindre at bier dør som følge av plantevernmidler. Myndighetene kan skaffe oversikt over kunnskapen om plantevernmidlene, og sørge for at bare de som er ansett som trygge er tillatt å bruke. Myndighetene har også makt til å styre dyrkernes bruk av plantevernmidler med forbud og retningslinjer, slik at biene ikke blir skadet.
Samtidig kan ikke myndighetene lage regelverket så strengt at de fratar norske dyrkere muligheten til å produsere nok mat, noe som kan føre til mer import fra land som kanskje har et mindre strengt regelverk for plantevernmiddelbruk. Derfor er det viktig at myndighetene støtter forskning på miljøvennlige alternativer til skadelige plantevernmidler, og at disse blir gjort tilgjengelige for norske dyrkere. I Norge har vi for eksempel færre godkjente biologiske plantevernmidler enn våre naboland som Sverige, noe som gjør det ekstra utfordrende å velge alternativer.
Som med alle miljøgoder har myndighetene et ansvar for å forvalte den ressursen som bier og andre pollinerende insekter utgjør i seg selv, og for oss og vårt ve og vel. Vi har tillit til at de politikerne vi velger, de lover som vedtas, og de tilsynsorganer som opprettes, alle arbeider for å ivareta våre og våre etterkommeres interesser. Med denne tilliten følger det et stort ansvar.
HVEM HAR SÅ det største ansvaret, produsentene, forbrukerne eller myndighetene? Resultatene fra spørreundersøkelsen viser at mens norske epledyrkere først og fremst så på seg selv som ansvarlige for at plantevernmidler ikke skader bier, holdt forbrukerne myndighetene omtrent like mye ansvarlige som dyrkerne.
Undersøkelsen viser videre at forbrukerne hadde stor tillit til norske epledyrkere. De fleste følte seg sikre på at dyrkerne hadde god kunnskap om plantevernmidler, at de fulgte reguleringene, og at de forsøkte å begrense plantevernmiddelbruk til et minimum.
For noen forbrukere i studien føltes det som en uoverkommelig oppgave å sette seg inn i hva som var riktig og galt når det gjaldt plantevernmidler, og de mente at dette måtte være myndighetenes ansvar. De fleste hadde tillit til at myndighetene tok dette ansvaret, og at plantevernreguleringene i Norge sikrer både helse og miljø.
Men noen så faren ved at dette kunne være en falsk trygghet, siden en lett kunne komme med eksempler på at myndighetene hadde sviktet sin oppgave. Studien vår viste også at de forbrukerne som hadde liten tillit til myndighetene og dyrkerne, var mer tilbøyelige til å kjøpe økologisk mat. Dette antyder at enkelte forbrukere, som føler at det ikke gjøres nok for å sikre miljø og natur, legger dette ansvaret på sine egne skuldre, ved å velge økologisk merkete produkter.
Det er myndighetene som kan sørge for at skadelige plantevernmidler blir forbudt å bruke.
Også andre aktører ble trukket fram som ansvarlige for at plantevernmiddelbruk ikke skader bier, deriblant de som produserer plantevernmidlene, og forskere som studerer effekten av dem, eller som forsker på mer miljøvennlige dyrkingsmetoder. I tillegg mente mange at media har ansvar for å informere om biedød, slik at dette kommer lenger opp på dagsorden.
SVÆRT FÅ MENTE forbrukerne hadde ansvar for at plantevernmidler skader bier. Forbrukere er en stor og sammensatt gruppe, som er påvirket av informasjon fra alle kanter og med uendelig mange ting å ta hensyn til når de går i butikken. Noen (kanskje de fleste?) er mer opptatt av personlige og økonomiske prioriteringer enn de mer etiske og langsiktige. Få forbrukere ser ut til å ha overskudd til å tenke på at de skal unngå kjemisk-syntetiske plantevernmidler ved å for eksempel velge økologisk merket mat.
Å legge ansvaret for både biedød og andre miljøproblemer på skuldrene til forbrukerne er derfor ingen god strategi. Jo flere forbrukere som tar ansvar, desto bedre, og selv små forbrukergrupper kan påvirke produksjonsmetoder. Men den største makten – og derfor det største ansvaret – ligger hos myndighetene og dyrkerne. Det er myndighetene som kan sørge for at skadelige plantevernmidler blir forbudt å bruke. Myndighetene, både i Norge og EU, pålegger dessuten bønder å benytte såkalt integrert plantevern, det vil si at plantevernmidler kun skal brukes når det er helt nødvendig, og at bøndene i størst mulig grad skal bruke andre og mer miljøvennlige bekjempelsesmetoder.
MYNDIGHETENE HAR MAKT til å gjennomføre slike store, omfattende tiltak, men det er fortsatt dyrkerne som har ansvaret og tar avgjørelsen om når og hvor mye det skal sprøytes. Studien vår viser at norske epledyrkere i svært stor grad påtar seg dette ansvaret, og forhåpentligvis er de som deltok i denne studien representative for alle norske matdyrkere som benytter plantevernmidler. Da er det i så fall opp til myndighetene å gjøre sin del av jobben med å lage et regelverk som ivaretar bier og pollinerende insekter, samtidig som det både i dag og i morgen blir produsert nok mat til alle. At forbrukere føler ansvar for å bruke kjøpekraften sin til å styre utviklingen i riktig retning er bra, men ansvaret vi alle har som borgere i et demokrati er vel så viktig: Hvilke myndigheter vi har og hva de foretar seg er til en viss grad et resultat av hvordan vi bruker stemmeretten vår. Gjennom politiske valg og ved å være en del av opinionen kan vi signalisere at biedød er viktig, og på den måten bidra til at samfunnet i felleskap finner og finansierer løsninger som redder biene.
