Sopptember

DEN FØRSTE NATTEFROSTEN lurer rundt hjørnet. På dagtid får vi enten strålende vakkert eggeplommegult solskinn som ytterligere fremhever løvtrærnes klorofyllnedbryting – eller eviglange, blytunge dager hvor vind og yr kryper helt inn i sjelen, uansett hvor godt vi kler på oss. Men den som er soppkyndig fortviler ikke, uansett hva slags vær det blir. Regn gir god vekst og sol gir god tur.

Soppsesongen har egentlig startet for lengst, med en og annen steinsopp tidlig i juni, raskt etterfulgt av kantarellene, men da var vi opptatt med så mye annet som vokste at soppen gikk litt i glemmeboka. Nå, derimot, har vi fullt fokus. Vi vet omtrent hvor mye sopp som går med gjennom året, og tomme krukker skal fylles opp igjen. For nei, vi orker faktisk ikke å komme oss gjennom en hel vinter uten et jevnlig inntak av kremet traktkantarellsuppe. Og å servere familiemiddag i romjulen uten blek piggsopp i sausen er virkelig utenkelig! Steinsoppsalt og soppsoya må vi også ha mer av – det kan løfte enhver rett. Vi trenger dessuten et godt lager med porsjonspakkede soppblandinger nederst i fryseskapet så vi kan fortelle oss selv at vi lager noe litt mer akseptabelt når tidsklemma resulterer i spagetti til middag igjen. Pasta + sopp føles som et mindre nederlag enn pasta + ketsjup.

VI KAN SANKE på ulike måter. Noen ganger går vi tur på nye steder, på potensielt matnyttig oppdagelsesferd, og bare lar blikket vandre. Hva finner vi her, mon tro? Kanskje ligger soppkurven til og med igjen hjemme (et sankenett har vi dog stappet ned i høyre jakkelomme, vi finner alltid noe!). Slik kan vi utforske nye soppsteder i kombinasjon med den vel så viktige naturopplevelsen. Men når vi er midt i soppsesongen, er det matauken som er viktigst. Skap og fryser skal fylles først, så kan vi oppdagelsessanke senere.

Målrettet og godt utstyrt med både kurv, papirposer og soppkniv med børste, drar vi derfor til våre faste soppskoger. Posene er med så vi kan skille de ulike soppene fra hverandre i kurven. Vi gjenbruker ofte tomme havregrynposer. Det fungerer utmerket! Papiret lar soppen puste så den holder seg bedre underveis. Kniv med børste er også gull – vi grovrenser alltid soppen ute i skogen. For det første blir rensejobben hjemme betydelig enklere, og for det andre slipper vi å bære med oss markspist sopp som uansett må kastes. Stygge biter skjæres vekk, store sopper deles i to for en rask innvendig inspeksjon, gamle rørlag eller slimete hattehud fjernes, og barnåler og annet rusk kostes av. 

ER DU NY soppsanker, kan denne formen for matauk virke litt overveldende og fremmed. Kanskje lurer du på hvilken sopp som er trygg å spise, og hvordan du kan være helt sikker på at du har funnet det du tror du har funnet? Løsningen er å sanke sammen! Meld deg på en felles sopptur i nærområdet ditt, eller overtal en soppkyndig venn til å ta deg med ut. Å lære soppen å kjenne gjennom å se, føle og lukte på den er mange ganger mer effektivt enn å lese seg opp på egenhånd for deretter å skulle finne den alene. Du kan også ta med deg kurven din til en soppkontroll og få sertifiserte kontrollører til å gå over fangsten din – helt gratis.

Soppsanking trenger ikke å være synonymt med å snike seg inn i skogen, gjerne med kurven litt skjult bak ryggen, så favorittsoppstedet ikke skal bli oppdaget av noen. Det er så mye hyggeligere å gjøre det i fellesskap, så kan vi lære av hverandre og ha det både sosialt og hyggelig i samme slengen. Det vokser uansett så mye sopp i skogen at å verne innbitt om soppstedene sine som regel gir lite mening. Samsanking og kunnskapsdeling er de beste ingrediensene for å skape en god tur.