DET GJELDER OGSÅ I MATVEIEN. Enten du virker som bonde, jobber i restaurantkjøkkenet eller lager mat til familien din, står du midt i den samme kampen: Vi må holde naturen tilbake. Slipper vi den uhemmet til, så er det vi som blir toast.
Det er fristende å gi beskrivelsene en religiøs gjenklang, en dåm, som folkemusikerne i Telemark gjerne kaller det: Av de to sakramentene vi deler med all annen jordisk biologi over encellet nivå, er nemlig spisingen det viktigste. Det andre sakramentet (gjett hvilket!) blir meningsløst om du ikke sørger for å spise næringsrik mat. Maten er den første forutsetningen for å føre arten vår videre, for ellers lever du ikke lenge nok til å gi ditt bidrag. Heldigvis gir spisingen både velbehag og nye krefter, den opprettholder muskelmasse og holder deg frisk. Mat er liv, og livet henter vi fra naturen selv.
Det er overlevelse i sin reneste form at noe annet må dø for oss. Det gjør ikke mennesket til noe veldig spesielt, for naturen formelig roper «Den enes død er den andres brød!» Buddhister og andre med livssyn som plasserer mennesket mer midt i biologien (snarere enn over den), skårer kanskje sympatipoeng hos mange. Men slett ikke hos meg. Det er mer naivisme enn heroisme, sånn jeg ser det.
DET ER MULIGENS bare en dum anekdote, men jeg krabbet meg en gang opp en fjellside på Sri Lanka, til et buddhistkloster på toppen. Det var en prøvelse bare å kare seg opp de tusen trappetrinnene i heten under solen. Der oppe satt det voksne menn i sin beste alder i skyggen og raket mønstre i grusen. En av dem skrøt til meg at han hadde vært rik, men hadde gitt bort Mercedesen for å bli munk. All ære til dem som ønsker å tenke edle tanker i sitt lønnkammer, men jeg oppdaget snart hva som skurret: Ved foten av fjellet fantes en landsby med lavkastefolk, hvis eneste oppgave var å gå opp og ned ad dette fjellet med mat og klesvask til de hellige på toppen. Men munkene kunne ikke gå et skritt på uraket mark, for tenk om de tråkket på et stakkars insekt?
De som frivillig bare spiser en liten bolle med ris om dagen, eller velger veganisme for å spare dyr fra det plagsomme ved å leve, gjør også en blodig rangering av livets verdi – og da samtidig naturens verdi. Akkurat som både du og jeg. De fleste av oss virker mer velvillig innstilt til individer av en viss størrelse. Jo større, dess bedre. Det er også en ubetinget fordel å ha menneskelige trekk, gjerne bedende øyne eller blind lojalitet til sin «eier». Det vi har oppnådd ved det, er at dyrene selv skifter utseende for å tekkes oss, som hunder og hester har gjort. Det ligger mye god overlevelse i å tilpasse seg forholdene, si.
TILSVARENDE ULEMPE er det å tilhøre den mindre synlige biologien, enten fordi den er mikroskopisk liten, eller fordi den befinner seg utenfor vår synsvidde. Gjerne under bakken, dypt nede i havet, høyt til fjells eller langt inni oss.
I hverdagen ofrer vi dem ikke mye oppmerksomhet, men det skal til enhver tid befinne seg omtrent 35 billioner (35 000 000 000 000) individer av vennligsinnede bakterier i våre tarmsystemer. Hos hver og en av oss!
Når maten har passert magesekken, vil tynntarmen bokstavelig talt suge opp mer enn 90 % av maten vi tygde på. Resten – tungt oppløselige fibre og tøffe proteinstrukturer – blir festmat for de mange små i tykktarmen. De leverer systemtjenester tilbake som vi ikke kan leve uten, men husk at det du etterlater i toalettskåla i all hovedsak er likene etter dem.
Poenget mitt er at de representerer natur som har tatt bolig i deg, på samme måte som vi har tatt bolig i naturen rundt oss. Som mennesker skaper vi et relativt kontrollerbart og beskyttende univers rundt tarmbiologien, på samme vis som hus og samfunn beskytter oss. Eller er det tarmbiologien som har bygget oss som beskyttende skyskrapere rundt seg og sine kolonier, som et eksoskjelett? Er det hunden som har formet oss, for at vi skal være ubetalte beskyttere av de lureste fra ulveslekten?
DET ER KANSKJE IKKE NATURLIG (sic!) for oss å automatisk tenke at vi må beskytte naturformer som befinner seg litt bortenfor oss selv. Skogen bakom våre egne kunstige «skall» har vi sett på som farlige steder, særlig etter at sola har gått ned. Vi har til og med skapt folklore og myter om hvor farlig det er å være i skogen eller på havet, der trollene og draugen har sine domener. Nisser og dverge bygger i berge, for inne i fjellhuler har vi ikke noen bissniss med å være. Bygdepene jenter blir røvet inn i fjellet av den slemme risen, må vite.
Religiøse forestillinger bygger ofte på det samme, med sinnrik, kynisk og bevisst fremmedgjøring av det som ikke er menneskelig. De dominerende religionene plasserer menneskene på toppen av viktighetsskalaen, for beskyttelse, dominans ... og mattilgang. Det er likevel mulig at Gud ikke forutså at vi skulle bli så urimelig mange som var skapt i hans bilde?
Likevel bærer også religionene på noe lurt, ikke minst en rekke konkrete regler for hva som er spiselig eller ei. Naturen er nemlig livsfarlig på ekte. Naturen kan herje med maten din, slik at den blir giftig å spise. Intellektet vårt har lært oss å salte, koke, steke eller kjøle ned maten for å holde naturen på en armlengdes avstand, for en liten stund. Men naturen vinner likevel alltid til slutt.
(...) naturen vinner alltid til slutt.
BONDEN STÅR HELE TIDEN i spagat mellom å omfavne naturen og samtidig slåss mot den. Du skal ha et klarere hode enn Einstein og Hawking til sammen, for å kunne fatte de naturlige samspillene i en vanlig norsk blomstereng godt nok. Så komplekse er de biologiske mekanismene at bonden har laget et enklere skjema: Det handler om å rykke opp, sprøyte vekk og jage bort all annen biologi enn den hun ønsker seg, den som gir penger på kistebunnen. Hvis noen har bedre ideer, så kom med dem?
Ja, økologiske tilnærminger kan være langt mer hensynsfulle. Eller kanskje det er riktigere å si at de tilbyr en større ydmykhet. Økobonden sprøyter ikke åkeren med gift, i det minste, og det gir flere gevinster. Ikke minst at hun slipper å puste forstøvet neonikotinoid inn i lungene. Pollinatorene får en sjanse til å overleve også, samt at de som liker kål kan spise den uten å få kreft. Slike ting.
Men jeg har selv vært økobonde, og jeg kan love at jeg muligens gyver løs på åkersnegl og kålsommerfugl med langt større intensitet enn de bøndene som bruker tiden i en klimaregulert traktorhytte. Den moderne bonden ligger rett og slett ikke så ofte med nesa nede blant grønnkålen og ser hvor kjip bladlusa kan være, der hvor jeg befinner meg. Her nede har jeg arvet litt kunnskap fra mine forgjengere på gården, en rad slitere som strekker seg langt bakover i tid, helt til protobonden himself.
Litt etymologi kan belyse hva den primære hensikten med en bondegård er. Det er så enkelt at ordene for gjerde og gård er det samme: Det handler om å beskytte den edle kulturen – matproduksjonen – på innsiden av gjerdet, mot trollenes ville natur på utsiden. Ordet gard (uttalt med tjukk l) lever ennå som nøyaktig det samme ordet i bygda mi, og betyr både hegn og gårdsbruk. På vegne av sin egen art er bonden forvalteren av alle andres overlevelse, ved å først og fremst være beskytteren av potensialet for å produsere mat. På engelsk er det enda tydeligere, der guard eksplisitt betyr beskytter. Dette er noe å ta med seg inn i diskusjonen om beredskap, og om vi skal ta oss råd til å dele på kostnadene ved å ha et levende jordbruk i bratte lier også. Så får naturvernet komme etter, som en like viktig del av den samme beredskapen.
Jeg har rundet seksti, og for lengst gjennomskuet planen som ligger bak.
OG HER PÅ MIN EGEN GÅRD ser jeg nok hva som foregår, år for år. Jeg har rundet seksti, og for lengst gjennomskuet planen som ligger bak. Noe søker å utnytte at jeg blir svakere og eldre ettersom tiden går. Seljeleggene skyter opp på beitet, som uønskede bosettere, de jager noe annet bort. Granene presser seg over gjerdene, tistler og høymole kaster frøene rundt seg. «Ska´ha, ska´ha!». Naturen vil ha plassen sin tilbake, den som noen røvet for tusen år siden. Eller to tusen år siden? Et menneske fant ei glenne med svart mold, og jagde buskas og bjørkerøtter over på den andre siden av gjerdet, og kalte det bortenfor for skog.
Men her hos meg er naturen sulten. Det er jeg som står på menykortet.




