HILDE TVEITEN DØVRE er utviklingssjef i Norges Vel og arbeider for næringsutvikling og gründerskap som styrker matsikkerhet, selvforsyning og et bærekraftig matsystem.
ANNE S. PRESTVIK er seniorrådgiver i Norges Vel og jobber med plantemangfold og jordhelse. Anne brenner for å styrke økobønders kunnskap om jordfruktbarhet og tiltak som gir bedre ressursutnyttelse og økonomi.
TA HVITLØK SOM EKSEMPEL. I fjor importerte Norge over 1700 tonn fersk hvitløk. Men selv den hvitløken som faktisk dyrkes på norsk jord, starter med settehvitløk fra utlandet. Importert settehvitløk kommer fra land med andre klimatiske forhold enn våre. Resultatet? Lav produktivitet og sorter som bruker flere sesonger på å tilpasse seg norske forhold – hvis de i det hele tatt gjør det. I tillegg er det alltid en liten risiko for at importert såvare, til tross for kvalitetskontroll, tar med seg plantesykdommer eller skadedyr vi ennå er forskånet for i Norge.
Dette er ikke bare et spørsmål om smak eller kvalitet. Det handler om sårbarhet. Når grunnlaget for norsk matproduksjon er avhengig av import helt fra start, blir beredskapen vår svak. Og det gjelder ikke bare hvitløk. Når du kjøper grønnsaker i butikk er nesten alt produsert med importert frø eller såvare, med potet som et hederlig unntak.
HELDIGVIS FINNES DET LØSNINGER. Med støtte fra Forskningsmidlene for jordbruk og matindustri, leder Norges Vel nå et prosjekt som skal bringe oss mot en norskere hvitløk: På Slæpen gård i Innlandet dyrker Fredrik Magnussen over 40 sorter hvitløk for å finne de som egner seg best for norske forhold. NIBIO kartlegger forekomst av virus, sopp og bakterier, og de mest lovende sortene blir virusrenset for å få et helt sykdomsfritt materiale. Videre oppformering står Datsja i Valdres for, på stølen 900 meter over havet, der smittepress fra sykdommer og skadedyr er betraktelig lavere.
Men målet vårt er ikke bare er å produsere norsk settehvitløk, vi ønsker også å utvikle metoder som kan brukes for andre kulturer. Erfaring fra dette prosjektet kan bidra til at Norge får bedre tilgang på såvare av høy kvalitet, samtidig som vi skaper verdier og arbeidsplasser lokalt – ikke minst i fjellbygdene hvor bruk av støler som ikke lenger har husdyr kan være en del av løsningen.
Et lite apropos: Er du riktig heldig har du kanskje fått tak i norsk, økologisk settehvitløk av sorten Valdres gjennom det økologiske frøfirmaet Solhatt. Denne setteløken har sin bakgrunn nettopp fra Datsja i Valdres, og er dyrket på Slæpen gård.
MEN DET HANDLER IKKE BARE om å erstatte importert såvare. Det finnes også vekster vi kunne dyrket selv, men som vi i dag bare importerer. Bokhvete er et godt eksempel. Norge importerer rundt 300 tonn bokhvete hvert år – en mengde vi fint kunne ha produsert selv.
Bokhvete er en av Europas eldste kulturplanter, men ikke i slekt med våre kornarter. Det betyr at den ikke sprer sykdommer til korn, oljevekster eller belgvekster. Dermed kan bokhvete være et verdifullt innslag i vekstskiftet, og er særlig egnet i økologisk dyrking.
Planten har mye for seg: Den er lite næringskrevende, vokser raskt, dekker jorda og kveler ugras. I dag er den mye brukt i fangvekst- og grønngjødslingsblandinger, men bønder i Agder, Innlandet og Vestfold har også vist at det er fullt mulig å høste frøene, som er delen vi spiser. Likevel er det ingen kommersiell produksjon av bokhvetefrø i Norge i dag.
Hvorfor? Gjennom et tidligere prosjekt avdekket vi at utfordringen ligger i infrastrukturen. Norge mangler maskiner for avskalling og rensing av bokhvete. I tillegg må forbrukerne være villige til å betale noe mer for norsk bokhvete enn for importert.
BEGGE DISSE EKSEMPLENE viser at diskusjonen om norsk versus importert mat må starte tidligere i verdikjeden enn vi ofte tenker. Selvforsyningsgraden vår handler ikke bare om hvor mye vi produserer, men også om mangfoldet av sorter vi har mulighet til å produsere.
I en tid med økt uro i verden, klimaendringer og usikre forsyningslinjer, ligger det en risiko i å være avhengig av såvare og utstyr fra utlandet. Vi trenger kompetanse, infrastruktur og frø som er tilpasset våre forhold.
Det betyr ikke at vi skal være selvforsynte med alt. Men det betyr at vi må ta bevisste valg om hva vi kan og bør produsere selv – og sørge for at vi har kunnskapen og verktøyene til å gjøre det når behovet oppstår.
ARBEIDET MED norsk settehvitløk og muligheten for bokhveteproduksjon er små, men viktige, skritt i riktig retning. Det handler om å ta tilbake kontrollen over begynnelsen av matproduksjonen vår. For norsk mat kan ikke bare starte med norsk jord og norske hender – den må også starte med norsk såvare.
Fakta om Norges Vel
Det Kongelige Selskap for Norges Vel er en ideell medlemsorganisasjon som siden 1809 har arbeidet for bærekraftig utvikling og verdiskaping i Norge og internasjonalt. Organisa-sjonen har som samfunnsoppdrag å styrke matsikkerhet og lokal verdiskaping gjennom et bærekraftig matsystem – der natur-mangfold, jordhelse og samarbeid mellom aktører står i sentrum.
Norges Vel eier og driver Hellerud gård i Lillestrøm. Her møtes forskning, næringsliv og forvaltning for å dele erfaringer og utvikle nye løsninger innen bærekraftig matproduksjon.
Gjennom prosjekter i Norge og internasjonalt bidrar Norges Vel til livskraftige lokalsamfunn som er robuste, inkluderende og fremtids-rettede. Kilde: Norges Vel
