Årets nye banneord er 14 gram, skal vi tolke de som denne vinteren satte fredagstacoen i vrangstrupen da EAT-Lancet-rapporten startet sin lanseringsturné. Selv om den presenterer en omfattende skisse til et bærekraftig matsystem, er det oppfordringen til dramatisk reduksjon i kjøttkonsumet de fleste har latt seg merke ved. Innvendingen går i all hovedsak ut på at rapporten foreslår et kosthold der kjøttkonsumet ligger på 14 gram per dag i gjennomsnitt. Eller en hamburger i uken, om du vil.
PROBLEMET er at denne konklusjonen bygger på en misforståelse. Som kommisjonsleder Walter Willett sier: Mulighetene for jordbruk varierer veldig rundt omkring i verden. For noen samfunn med røft klima er mat fra animalske kilder avgjørende for overlevelse. Det er ikke én enkelt løsning – rapporten er et rammeverk for hvordan et land kan utforme et sunt kosthold. Kommisjonen har aldri påstått at vi over natten må avskaffe husdyrholdet i Norge. Vi må derimot redusere både produksjon og forbruk av kjøtt og meierivarer slik at det reflekterer ressursgrunnlaget vårt. Her er EAT-Lancet helt i tråd med Nordisk Ministerråd, som sier at vi kan fø en økende nordisk befolkning med økologisk mat, oppnå høy grad av selvforsyning og redusere klimaavtrykket om husdyr primært går på beite, eller spiser mat som ikke egner seg for mennesker. Dette fordrer en reduksjon i kjøttkonsumet på 81-90 prosent. Så kanskje var ikke EAT-Lancet så ekstrem likevel?
Vi kan hylle det grundige arbeidet med «The Planetary Health Diet», men samtidig stille spørsmål ved fraværet av fokus på de leddene som står mest i veien for at kostholdet kan bli en realitet.
HVORFOR FØLER da mange debattanter, forskere og vanlige folk seg så provosert at de vil «skyte budbringeren»? Gunhild Stordalen har åpenbart gjort noen store feil i arbeidet med EAT: Å være rik, pen og skarp i kjeften. Kanskje ville færre brydd seg om alle flyturene hennes om hun som anonym kone til en hotellkonge bare reiste til Saint Tropez for å bade og ikke åpnet munnen for å si noe om bærekraft, helse og mat? Hvor går egentlig grensen for når man har lov til å uttale seg om disse temaene? Vi husker alle hvordan det gikk da MPGs Lan Marie Berg tok taxi. Hun kunne sykle resten av året så mye hun ville. Stempelet som dobbeltmoralist var allerede etablert.
ET SENTRALT problem med personfokuset er at det kan ta oppmerksomheten bort fra viktigere problemstillinger. I EAT-Lancets tilfelle sier rapporten for eksempel lite om det som ligger mellom produsentene og forbrukeren, og som er avgjørende for både det totale miljøfotavtrykket og for næringsprofilen til matvarene, nemlig foredlings- og salgsleddet. En vanlig innvending mot oppdragsforskning er nettopp at de som står bak ikke påvirker resultatene, men derimot utformer oppdraget på en slik måte at det man ikke vil belyse er utelatt fra problemstillingen. Det er for eksempel verdt å merke seg at økologisk jordbruk og genmodifisert mat knapt er nevnt i rapporten. Vi kan derfor hylle det grundige arbeidet med «The Planetary Health Diet», men samtidig stille spørsmål ved fraværet av fokus på de leddene som står mest i veien for at kostholdet kan bli en realitet.
DET ER IMIDLERTID interessant å merke seg at mange av de argeste kritikerne av perspektivene i rapporten kanskje er de som vil ha mest igjen for en langsiktig omstillingsstrategi; samvirker, bransjeorganisasjoner og storaktører. Som bærekraftjournalist Alf Berg skriver: I et debattklima som dyrker forestillingen om uenighet, blir det (…) vanskelig å sette seg inn i ny informasjon: Vi blir heller defensive, og søker ly i våre vante forestillinger om hvordan ting bør være. Å rette pekefingre mot handlingslammede politikere, multinasjonale selskaper som helt sikkert har svin på skogen, eller milliardærlegefruer som velger å samarbeide med slike aktører, gir sikkert mange klikk, likes og retweets. Det er utslipp fra kull, olje og gass som er problemet, mumles det kanskje, mellom munnfuller av importert biffkjøtt avlet på soya fra Brasil. Hvis ikke samfunnstopper og næringsliv kan gjøre alt, vil ikke jeg gjøre noe, leser vi mellom linjene. Men når gjorde kollektiv apati alt så meget bedre?
Spiser vi en regnbue av grønnsaker og frukt hver dag, bidrar vi til å øke selvforsyningen, spare vannressurser, landareal og regnskog, og reduserer risikoen for å utvikle en rekke livsstilsrelaterte sykdommer.
GLOBALT finnes det nok landbruksarealer til å fø verdens befolkning i 2050. Men selv om svaret er at vi skal spise mer planter, er det kanskje ikke hvorvidt vi alle bør bli veganere som er spørsmålet, men heller hvordan vi velger å drive jordbruk og matproduksjon. Forskning viser at økologisk drift er en egnet metode for å oppnå bærekraftige matsystemer. Men da må vi bruke jordarealene annerledes. Vi må dyrke mer menneskemat direkte der det egner seg, fremfor å dyrke fôr til husdyr, og belage oss på å begrense drøvtyggere til områder der det er utfordrende å dyrke plantemat. Skal dette fungere må nordmenns kjøttkonsum ned. Det betyr ikke at alle må slutte å spise kjøtt, men at vi kan ha et fullverdig og bærekraftig kosthold også om vi velger å gjøre nettopp det. Veien til Rom går imidlertid neppe via ultrabearbeidede kjøtterstatninger. Den går via hel mat. Og en større andel av tallerkenen bør være grønn. Eller kanskje oransje, blå eller rød. Spiser vi en regnbue av grønnsaker og frukt hver dag, bidrar vi til å øke selvforsyningen, spare vannressurser, landareal og regnskog, og reduserer risikoen for å utvikle en rekke livsstilsrelaterte sykdommer.
MED DEN ØKTE interessen for plantemat aner vi konturene av en matrevolusjon. Og med endringsvilje kan vi alle komme styrket ut på den andre siden, både de av oss som foretrekker 0, 14 og 100 gram kjøtt. Men det er på tide å gi grønnsakene større plass på tallerkenen. For der målbilder i rapporter og gode intensjoner begrenses av både bilaterale avtaler og mangel på politisk vilje, har hver enkelt av oss et ess i ermet som vanskelig lar seg stoppe: Vår forbrukermakt.
