Se for deg at vi i 2021 ikke brukte sprøytemidler, eller ante at de fantes. Men så fikk vi vite at det hadde blitt utviklet noen stoffer som kunne bidra til at skadedyr og plantesykdommer kunne slås ned raskt og effektivt, i det minste de første årene etter at de ble tatt i bruk. Vi visste imidlertid lite om disse stoffene kunne være farlige for mennesker.
Ville vi da ha tillatt alle de flere hundre sprøytemidlene som er godkjent til bruk per i dag? Ville vi gjort det uten at vi for eksempel hadde gjort en bedre vurdering av hvordan summen av alle disse stoffene påvirker oss, enn det som er tilfellet i dag? Det kan være en god øvelse å gjøre dette tankeeksperimentet, for verden ser ganske annerledes ut nå enn da godkjenningssystemet for sprøytemidler ble etablert. På den tiden, på 1950-tallet, var det langt færre sprøytemidler og øvrige industriframstilte stoffer som våre kropper måtte håndtere, og vår kunnskap om bredden av sprøytemidlers effekt på vår biologi var mindre.
Verden ser ganske annerledes ut nå enn da godkjenningssystemet for sprøytemidler ble etablert.
VI KAN HELLER IKKE forstå dagens regelverk uten å ta med historiske, maktstrukturelle og psykologiske/kognitive aspekter. Det er alltid slik at mye annet enn vitenskap påvirker vår tolkning og bruk av vitenskapen. Uttalelser som at «vi har ikke funnet noen overbevisende dokumentasjon for skadeeffekter» kan aldri ses på som et nøytralt, vitenskapelig utsagn når det står alene. For: Hvordan er de vitenskapelige studiene som ligger til grunn for uttalelsen valgt ut? Hvem har gjennomført og betalt for studiene? Hvilket nivå av føre-var-holdning ligger bak uttalelsen? Til tross for at slike forhold påvirker konklusjoner om sprøytemidlers helseeffekter, legger ikke Mattilsynet eller EUs mattrygghetsorgan EFSA fram en vurdering av hvilke andre aspekter enn de vitenskapelige som kan ha påvirket konklusjonene de selv trekker om ulike sprøytemidlers sikkerhet.
På mange måter er Norge bundet på hender og føtter av EU, men i stedet for å si at «vi er kritiske til det som skjer i EU» hører vi lite annet enn uttalelser a la «vi stoler på at vurderingene gjort i EU er gode». Det krever mot og kløkt å kommunisere at man er uenig i eget regelverk – selv om regelverket opprinnelig kommer fra noen andre. Men er det hovedsakelig dette Norges tilbakelente holdning til sprøytemidler egentlig handler om?
OLE JACOB MADSEN skriver i sommernummeret 2021 av Ren Mat om det som kalles status quo-bias. Han referer med det til at mennesket har en naturlig konservativ tilbøyelighet til å verdsette det man allerede har framfor noe nytt. Legg også til at det kan være smertefullt og vanskelig sosialt sett å gå imot den oppfatningen og kulturen som råder innenfor våre regulatoriske organer. Om man har en sjef som latterliggjør Økologisk Norges synspunkter på sprøytemidler eller andre temaer, vil spørsmål som synes å sympatisere med Økologisk Norge neppe være de enkleste å stille. Om oppdraget man har fått er å gi inntrykk av at «maten i Norge er trygg», og man har forsvart dette en stund, vil uttalelser fra de som mener det motsatte kunne oppleves stadig mer plagsomme, og bidra til en polarisering og et i større grad følelsesbasert forsvar av ens egne meninger. Det samme kan selvfølgelig være tilfelle for Økologisk Norge og andre som er kritiske til dagens praksis.
DET KAN VÆRE VANSKELIG å få øye på edderkoppen som trekker i det store spindelvevet. Spindelvevet som utgjør reguleringen av sprøytemidler har mange ulike tråder. Ofte er det ikke engang lett å se selve spindelvevet, eller vi ser bare noen av trådene. Vi vet heller ikke nok om hvem som blir fanget av spindelvevet – som blir syke. Men det vi vet er at Norges befolkning lider av en større andel kroniske sykdommer enn noensinne. Og at vi til enhver tid har omtrent 300 miljøgifter i kroppene våre. Vi vet også at det ikke gjøres formelle tester av kombinasjonseffekter med andre sprøytemidler og øvrige miljøfaktorer for hvert nye sprøytemiddel som blir godkjent, samt at sprøytemidler ikke testes for effekter på vår mikrobiota (tarmfloraen), og at langt ifra få sprøytemidler som tidligere var godkjent nå er forbudt.
Og at vi til enhver tid har omtrent 300 miljøgifter i kroppene våre.
Det er over 500 sprøytemidler som er godkjent i USA. Av disse er 72 forbudt, eller skal fases ut i EU. Flere av de forbudte sprøytemidlene har vært godkjent i EU tidligere. At myndigheter i ulike land har så ulik oppfatning av hva som er trygge sprøytemidler, og at mange sprøytemidler blir funnet å være skadelige etter lang tids bruk, er ikke det et overtydelig tegn på at andre vurderinger og ønsker enn «trygg mat for forbrukere» påvirker beslutningene i for stor grad? Og selv om EU er strengere enn USA, hva skal være argumentene for at «USA kan du ikke stole på, men akkurat våre vurderinger innebærer at stoffene er helt trygge»? Hvor sikker føler du deg på at sprøytemidler som finnes i maten din ikke vil bli forbudt i framtiden?
Norge kan ikke over natten sette helt andre grenser for sprøytemiddelrester i mat enn EU. Men Norge kan likevel gjøre mye! Vi kan sette temaet på agendaen overfor EU på ulike måter. Norge kan ta ansvar og være best i klassen når det gjelder å kreve svar på alt vi ikke vet nok om, bidra med kunnskapsdeling og vise at vi ønsker en helt annen grad av føre-var-tilnærming.
