Plantemangfoldet i landbruket er et enormt reservoir av smaker, næringsstoffer, dufter, farger, historier og muligheter. Det finnes rundt 7000 plantearter som brukes til mat. Noen av disse artene, slik som for eksempel ris eller hvete, har over 100 000 sorter hver. Denne ufattelige rikdommen har generasjoner av bønder over hele verden utviklet i løpet av de siste 10–12 000 årene, i samspill med naturen.
Plantearven inneholder genetiske egenskaper som gjør plantene i stand til å hamle opp med plantesykdommer og skadegjørere, tørke og klimaendringer. De gjør bonden i stand til å velge planter som passer til gårdens forutsetninger og folks behov for helse og ernæring. De gir deg og meg spennende matopplevelser og danner utgangspunktet for rike mattradisjoner. Det genetiske mangfoldet i matplantene våre er selve livsgrunnlaget vårt på jorda, grunnlaget for matsikker heten og en viktig livsforsikring.
Vidstrakte monokulturer med ensartede sorter fortrengte det genetiske mangfoldet som før dominerte åkrene.
MEN DETTE MANGFOLDET AV PLANTER har forsvunnet i en rivende fart i store deler av verden. Allerede i 1998 rapporterte FN’s Mat og landbruksorganisasjon (FAO) at rundt 80 prosent av det mangfoldet som fantes for 100 år siden av viktige kulturplanter, som hvete og mais, var gått tapt fra land der de hadde hatt sin opprinnelse. Et lignende bilde finner vi for de fleste andre matplanter. Også her i Norge har vi mistet mye av mangfoldet på 100 år. En viktig årsak er moderniseringen av landbruket. Vidstrakte monokulturer med ensartede sorter fortrengte det genetiske mangfoldet som før hadde dominert i åkrene. Moderniseringen økte avlingene betraktelig og bidro til å redusere sult i verden. Dette var banebrytende og ble feiret verden over. Men samtidig reduserte moderniseringen det genetiske mang foldet som danner grunnlaget for frem tidig matsikkerhet i verden. Dette fikk liten oppmerksomhet.
DET VAR FREMFOR ALT de økologiske bøndene som opprettholdt mangfoldet på gårdene og kunnskapen knyttet til dette gjennom denne epoken. Nå er det mange av disse som får fortgang på videreutvikle dette uendelig viktige mangfoldet i åkrene. Vi ser en gledelig interesse for sjeldne kornsorter, smakfulle grønnsaker i alle regnbuens farger, fordums frukt sorter og andre spennende matplanter over hele Europa. Bønder og forbrukere lar seg fascinere av det bugnende mangfoldet og boltrer seg i nyvunnen matglede. Likevel er det mange skjær i sjøen.
En annen viktig grunn til at vi mister plantemangfoldet vårt er nemlig lover og reguleringer som gjør tilgang til frø vanskelig for bøndene. Bøndene har siden landbrukets opprinnelse valgt ut de beste frøene til neste års avling, oppbevart dem, utvekslet dem seg imellom og utviklet nye sorter. Frøene har reist over korte og lange avstander, og slik har sortene spredd seg og blitt stadig flere. Dette er selve grunnlaget for det plantemangfoldet vi har i dag. Nye lover og reguleringer gjør denne praksisen vanskelig.
Planteforedlerrettigheter er innført i mange land for å stimulere til utviklingen av nye og bedre plantesorter. De gir plante foredleren en form for eierskap til plantesorter de har utviklet eller oppdaget, og forbedret. Dermed kan planteforedleren sikre seg betaling for innsatsen. Rettighetene har ulik utforming, men i stadig flere land legger de begrensninger på hvordan og i hvilken grad bøndene kan bruke rettighetsbeskyttede frø fra egen avling neste år og utveksle dem seg imellom. I en rekke land er såfrøbytte forbudt, og bonden må betale avgift til sortseieren dersom han eller hun vil bruke frø av en beskyttet sort om igjen. En slags leasing av frø, med andre ord. Patenter gir en enda sterkere rettighetsbeskyttelse, og her har bøndene ingen mulighet til å ta vare på frø til neste avling eller utveksle dem seg imellom.
VI HADDE en regjering i Norge som arbeidet aktivt internasjonalt for å styrke plantemangfold i landbruket, og som la stor vekt på bønders rettigheter til såvare. Derfor har forsøk på å få innført strenge planteforedlerrettigheter her til lands så langt ikke ført frem. Vi har heller ikke noen patentproblematikk å snakke om så langt, takket være verdens kanskje beste genteknologilov. (Patenter er mest brukt på genmodifiserte organismer).
Vi har likevel en utfordring. Som medlem av EØS må vi gjennomføre EUs politikk for godkjenning av plantesorter og omsetting av såvare. Slike regler er inn ført for å sikre plantehelse og frøkvalitet, men har i løpet av den senere tiden fått sterke markedsregulerende trekk. EUs regelverk på området er resultat av en intens tautrekking mellom nærings interesser, der de store frøselskapene har kjempet for å sikre seg markedsandeler.
Resultatet av dette har vært en ganske utrolig historie. I 2004 ble det i Norge forbudt for bønder å utveksle og selge frø seg imellom. Det var til og med forbudt å gi det bort. Det var bare offisielt godkjente såvareforretninger som fikk selge frø, og de kunne bare selge frø fra godkjente sorter. For å tilfredstille kravene til god kjenning måtte sorten være genetisk ensartet, og dermed falt de fleste gamle sorter og sorter med større mangfold utenfor. Det var ikke mulig å få tilgang til slike sorter på lovlig vis. Hadde vi ikke hatt bønder her til lands som valgte å trosse reglene, kunne arbeidet for å ta vare på plantemangfoldet stoppet opp.
FORBUDTSTIDEN VARTE fram til 2010. I mellomtiden var det tatt flere initiativer for å endre regelverket, og Landbruks og matdepartementet signaliserte allerede i 2007 at det skulle foretas endringer. I 2008 kom EU med nye regler for såkalte bevaringssorter. Det ble mulig å søke for enklet godkjenning for sorter som kunne dokumenteres bevaringsverdige og som var truet av genetisk erosjon. Forutsetningene var blandt annet at de skulle dyrkes i sin opprinnelsesregion, i begrensede mengder, og at de ikke skulle endre sine egenskaper slik de ble registrert. Det var om å gjøre å holde bruken av disse sortene innenfor begrensede rammer. Det var fortsatt ulovlig for bønder å utveksle frø seg imellom, men de fikk anledning til å opprette såvareforretninger for bevaringssorter, dersom de tilfredstilte noen relativt enkle betingelser.
I Norge ble dette regelverket innført i 2010, men med noe større fleksibilitet enn ellers i EU. Bl.a. ble det lov for bønder i Norge å omsette frø seg imellom så lenge dette skjedde på en ‘ikkekommersiell’ måte. Det hjalp godt. Mattilsynet signaliserte også at man ville gjøre sitt ytterste for å legge forholdene tilrette for dem som ville bruke gamle eller sjeldne sorter. Norsk genressurssenter og NordGen (den nordiske genbanken) sa seg villige til å hjelpe til med beskrivelse av sorter til godkjenning. Likevel viste det seg at godkjenningsprosessene tok lang tid. Dessuten er det stort behov blant enkelte norske bønder for å få tilgang til gamle sorter fra våre naboland, siden vi selv har mistet så mye av mangfoldet vårt. Det har alltid vært byttet sorter på kryss og tvers, og slik kunne vi få tilbake en del av det mangfoldet som var gått tapt. Men dette var ikke mulig etter de nye reglene.
Vil du ta vare på en sjelden plantesort, spis den!
DET HAR VÆRT STOR motstand mot regelverket i EU. Bønder og småskala planteforedlere har stått sammen i kampen. EUkommisjonen har på sin side åpnet for omfattende høringer og evalueringsprosesser. Den 6. mai godkjente EU kommisjonen et nytt regelverk som skal legges fram for EUparlamentet. Mens mange fryktet enda strengere regler, viser forslaget seg å være overraskende positivt. Det åpner for at nettverk av bønder kan bytte frø seg imellom. En del av mengdebegrensningene faller bort, og det skal være mulig å dyrke bevaringssorter utenfor opprinnelsesregionene. Likevel må frøene dyrkes i opprinnelses regionene. Det åpnes for større fleksibilitet, og dette bringer oss et stort skritt framover med hensyn til den friheten i omgang med såvare som er nødvendig for at bøndene skal kunne fortsette å ta vare på plantemangfoldet. Men fortsatt vil det ta lang tid før dette forslaget blir behandlet, og ingen vet hva det endelige utfallet blir. Enn så lenge gjelder de gamle reglene.
HVA KAN DU OG JEG GJØRE? Vi kan gå på jakt etter sjeldne sorter av korn. Vi kan kjøpe mel og bakverk fra slike sorter og nyte den deilige smaken. Vi kan boltre oss i grønnsaker fra Bondens marked, kjøpe eplesaft av gamle sorter og glede oss over de mange smaksvariantene. Når vi etterspør sjeldne sorter, stimulerer det til større produksjon, og slik blir mangfoldet stadig større. Vi du ta vare på en sjelden plantesort, spis den!
