«Vi lider i dag av en nesten universell dyrkelse av det gigantiske. Det er derfor nødvendig å insistere på litenhetens dyd – der dette gjelder.» Disse ordene kommer fra økonom og agronom E.F. Schumacher, som på 70-tallet så med bekymring på hvordan EU oppfordret små bønder – unge som gamle – til å forlate landbruket.
For å opprettholde inntektsveksten per bonde, mente EU at landbruket måtte effektiviseres og rasjonaliseres. Bli litt mer industri. Schumacher fryktet at dette ville lede til en massemigrasjon mot byene på bekostning av bygda, og forringe både jordhelse og landskapets skjønnhet – dets mangfold, kretsløp og desentraliserte natur.
Norsk politikk hoppet likevel på EUs rasjonaliseringsbølge, som blant annet slukte halvparten(!) av landets grønnsaksprodusenter mellom 2003 og 2013. Det var dem uten stordriftsfordeler i seilet som sank – små og mangfoldige bønder fra kaldere, brattere eller mindre sentrale strøk. Igjen stod en stadig mer konsentrert produksjon på Østlandet, i Rogaland og i Trøndelag.
Produksjonene må ha en geografisk beliggenhet som passer grossistenes logistikk.
STORDRIFTSFORDELER bringer med seg – som navnet tilsier – fordeler. Begrepet mangler imidlertid nøytraliteten til sin engelske ekvivalent, «economics of scale,» og står i fare for å underkommunisere det faktum at det også eksisterer stordriftsulemper.
Her hjemme ser vi at grøntsektoren utvikler seg til å bli en stadig mer konkurranseutsatt industri, preget av spesialiserte produksjoner, mange ansatte, store omsetninger – og enda større risiko. I Norge selges grønnsakene hovedsakelig gjennom lange distribusjonskanaler hvis kontrakter favoriserer store volum og effektiv distribusjon. Med sin dominans påvirker de den nasjonale grønnsaksdyrkingens potensiale: hva som er mulig å dyrke, hvem som skal dyrke og hvor.
Produksjonene må ha en geografisk beliggenhet som passer grossistenes logistikk, samt et klima og topografi som tillater store volum av standardiserte varer. Grønnsakene må tåle transport, gjentatt håndtering og lagring godt. De skal også helst modne raskt, til riktig tidspunkt og være like i både størrelse og fasong.
Covid-19 lærte oss dessuten hvor avhengig norsk grønnsaksproduksjon er blitt av sesongbasert, utenlandsk arbeidskraft. Innhøstingsarbeidet, som i større produksjoner er monotont og fysisk krevende, appellerer ikke til nordmenn. Heller ikke resten av arbeidet, skal vi tro grøntsektorens egen rapport, som tegner en situasjon der få søker seg til relevante studier, og nesten ingen velger gartner-utdanning i det videregående skoleløpet.
SELV OM FÅ VIL PRODUSERE, er vi likevel stadig flere som vil konsumere. Ikke rart, ettersom en økende bevisbyrde forteller at mer grønt gjør godt for både vår egen og planetens helse. Til tross for en økende nasjonal produksjon må derfor en stadig større andel grønnsaker krysse landegrensa før de havner på norske middagstallerkener.
Dersom vi følger trailerne, båtene og flyene tilbake til eksportlandene, møtes vi av det globale, intensive jordbrukets enorme dimensjoner og stordriftsulemper. La oss se mot Spania, for eksempel, som har satset knallhardt på eksport av grønnsaker. De er EUs aller største produsent av eksempelvis paprika (46,7 %) og salat (40,7 %), og produserer sammen med Italia hele 63,7 % av unionens tomater.
Selv om få vil produsere, er vi likevel stadig flere som vil konsumere.
Paprika og skvåsj i norske butikker kan eksempelvis spores tilbake til den sør-spanske byen Almaria. Her finner vi verdens største konsentrasjon av drivhus (så stor at den er synlig fra verdensrommet), med årlige produksjoner på omtrent 3,5 millioner tonn frukt og grønt. Til sammenligning produserer vi totalt i Norge mindre enn 130.000 tonn.
Intensiv landbruksproduksjon, slik som den i Almaria, består vanligvis av lokale eller regionale monokulturer, med høy avhengighet av blant annet kunstgjødsel og sprøytemidler. Økosystem-kvaliteten i disse områdene (definert av biodiversitet) er i gjennomsnitt 10 %, sammenlignet med 25 % i ekstensivt landbruk og 50 % i skogslandbruket, hvor trær kombineres med grønnsaker og/eller husdyrhold. «It’s not the cow, but the how» gjelder dermed også for grønnsaker – spesielt ettersom menneskelig aktivitet står bak historiens sjette masseutryddelse.
Da har vi ikke engang rørt ved det faktum at Almarias arbeidskraft, ifølge Aljazeera, hovedsakelig består av ulovlige immigranter med uverdige og farlige arbeidsforhold – sårbare og ubeskyttet, både fra arbeidsgivere, kjemikalier og den stekende sola.
FIKK SCHUMACHER RETT? Kanskje har rasjonaliseringsbølgen redusert bondeyrket til inntekts- og utgiftsposter på bekostning av jordhelse, landskapets skjønnhet eller landsbygdas befolkning. Men hva var så alternativet? «Production by the masses, rather than mass production», foreslo Schumacher, samt et tredobbelt ideal om helse, varighet og skjønnhet – hvorav sistnevnte betyr desentralisering, mangfold og kretsløp.
«We want to replace mass agriculture with a mass of farmers», forkynner vår generasjons Schumacher. Jean-Martin Fortier, også kjent som «The Market Gardener», ønsker å inspirere til etableringen av små grønnsaksproduksjoner over hele verden. Selv driver han en produktiv og lønnsom mikro-gård i Canada, sammen med sin kone. De søkte opprinnelig etter et godt liv og levelønn i landbruket, noe de mener å ha funnet i markedshagen.
Intensiv landbruksproduksjon, slik som den i Almaria, består vanligvis av lokale eller regionale monokulturer, med høy avhengighet av blant annet kunstgjødsel og sprøytemidler.
MARKEDSHAGEMODELLEN bestående av biologisk intensive og sesongforlengende metoder, sofistikerte håndverktøy og direktesalg, har siden krysset kontinenter. Facebook-gruppa «Markedshager i Norge» ble opprettet i 2017 og har nå mer enn 2300 medlemmer, hvorav nesten 70 % er kvinner. Den høye prosenten, også blant de etablerte hagene, står i skarp kontrast til landbruket forøvrig, hvor kun 16 % av arbeidskraften er kvinner, ifølge Statistisk Sentralbyrå.
Et uformelt kart i gruppa viser omtrent 50 eksisterende markedshager, og tre regionale inkuberingsprogram som ønsker å hjelpe enda flere i oppstartsfasen. I en ellers lite attraktiv sektor, ser denne driftsformen ut til å trigge interesse, også blant dem uten tilknytning til landbruket forøvrig.
Magne Stenersen var initiativtakeren bak gruppa, og passer godt inn i denne beskrivelsen. – Jeg har bare vært bonde i seks år, og før det tenkte jeg ikke på landbruk, forteller han. Sammen med samboeren Tone Bech forlot Magne jobben i byen til fordel for bygda. Uten tidligere gårdserfaring startet de småbruket Sander Nordstuen gård, hvor de nå driver markedshage, i tillegg til å holde sau og høner.
– Vi har hele tiden strekt oss etter å drive mest mulig lokalt, økologisk, tenke miljø, bygge karbon og ha et stort biologisk mangfold. For oss er dette den naturlige vinklingen, forteller Magne. – Sauene våre beiter på sandholdige raviner som ikke lenger var i bruk da vi overtok gården, i tillegg til på to av nabogårdene våre. På de små og bratte teigene ble maskinene for store, forklarer han.
Ravinene delte dermed skjebne med norsk jordbruksareal forøvrig, som i stadig større grad gror igjen heller enn å kjøpes opp av naboen. Denne utviklinga gjorde markedshagemodellen ekstra interessant for Magne og samboeren. – I markedshagen kan vi produsere vanvittig store mengder mat på et veldig lite areal. Da kan vi faktisk dyrke opp disse små lappene vi har i Norge, forklarer han. Selv bruker de nesten ikke diesel eller traktor, noe som setter helt andre krav til hva slags land som er effektivt og økonomisk.
MARKEDSHAGER ER MENNESKESKALERTE og bruker håndverktøy heller enn traktor i den daglige drifta. Dette er ikke nødvendigvis teknologipessimisme, men et ønske om mer «hensiktsmessig teknologi».
Vi har hele tiden strekt oss etter å drive mest mulig lokalt, økologisk, tenke miljø, bygge karbon og ha et stort biologisk mangfold.
Håndverktøy kommer nemlig med flere smådriftsfordeler. De er billigere og krever hverken fossile brennstoff eller kostbare jordbruksareal. Dette gir lave oppstartskostnader, og tilgjengeliggjør jordbruket for flere og andre grupper mennesker. De tillater dessuten dyrkningen av et større mangfold, en tidligere våronn, og gjør kvadratmeterne mer effektive. Slik kan vi øke agrobiodiversitet og produsere mer mat per areal. Til sist tilbyr de en forlokkende hverdag for dem som tilfredsstilles av skitt under neglene og skoene.
Den relativt enkle teknologien har latt seg inspirere fra 1800-tallets Paris, der sesongforlengende teknikker gjorde det mulig å dyrke enorme mengder grønnsaker både i og utenfor sesong. Arbeidet var lønnsomt, men svært arbeidsintensivt. I dag har stråmatter, komposterende hestemøkk, glassrammer og -bjeller blitt erstattet med mindre arbeidskrevende fiberduk, tunneler og drivhus. Presisjons-såmaskin har erstattet manuell såing med påfølgende tynning, og spadene er byttet ut med ergonomiske breigafler.
ALLE DISSE VERKTØYENE finner vi igjen på Sander Nordstuen gård. I år utvider de hagen fra to til åtte dekar, og trenger derfor flere muskler inn på gården. – Målet er å få en eller to nye ansatte. Da kan vi produsere mer og dekke etterspørsel, forteller Magne, som opplever at lokalmiljøet setter stor pris på at maten produseres der de bor. – Kundene kommer og henter grønnsakene sjøl, og kan på den måten vise barna hvor maten kommer fra. Jeg har sett seksåringer dra en gulrot opp av jorda for første gang, helt sjokkerte, fortsetter han. – Her kan de få tilbake en tilknytning til landbruket som mange har mista.
Er stordriftsfordelene brukt opp?
Markedshager selger typisk direkte til kunden eller til siste salgsledd, eksempelvis en restaurant. Korte distribusjonskanaler har en rekke fordeler utover det Magne trekker frem. Blant annet at bonden kutter ut de kostbare mellomleddene, og dermed får en større del av fortjenesten. Med kortere reisevei kan bonden også velge andre sortstyper enn industrien, ettersom grønnsakene i større grad kommer rett fra åkeren inn på kjøkkenet. Direktesalg tillater dessuten lavere spesialisering, eller med andre ord, økt diversitet.
Med årets utvidelse ønsker Magne og samboeren å skape et lite økosystem på gården. – Siden mye av potensialet for biologisk mangfold lever i flerårige vekster, vil en del av arealet brukes til blomster og frukttrær, forteller Magne. – Trær suger opp vann fra dypere jordlag og har dermed en positiv effekt på sandjorda vår. De lager også litt skygge og oppmuntrer fuglelivet, som igjen kan spise insekter, forklarer han ivrig.
«FARM BETTER, NOT BIGGER», sier markedshagebevegelsen som Magne er en del av. Stikk i strid med rasjonaliseringsbølgens grunnleggende tanke, «bigger is better», oppfordres små bønder – unge som gamle – til nok en gang å bli en del av landbruket.
I Norge haster det – stadig oftere går jordbruksarealer ut av drift i stedet for å bli kjøpt opp av naboen. «Er stordriftsfordelene brukt opp?» spør Eldby og Fjellheim i rapporten «Redusert arealbruk og fallende produksjon», og setter spørsmålstegn ved Stortingets antakelse om fortsatt betydelige stordriftsfordeler i norsk jordbruk. Dersom fremtidig produksjonsvekst skal skje på norsk areal, skriver de videre, blir vi nødt til å reversere, eller kraftig redusere, bruksnedleggingen.
Kanskje er det på tide å dreie samtalen fra stordrifts-til smådriftsfordeler?
