Hvorfor er Norge bakpå i økoløypa?

DANSKE PREBEN SKAL FYLLE kjøleskapet sitt. Nå ser han etter det røde merket som viser at matvaren er statskontrollert økologisk. Om dette er Preben ikke alene. 65 prosent av den danske befolkningen gjør det samme (Landbrug & Fødevarer / Statistik Danmark). Økologisk mat er blitt hverdagens praksis. Det har etablert seg en kollektiv tillit til de kjente økologiske merkene, og danskene har en felles økologisk identitet. Som om Dannebrog ikke var hvitt og rødt, men et rent grønt flagg, heies økologiske verdier også av politiske krefter. Målet er økologi i alle ledd – fra jord til institusjoner og butikker, ja i hele totalmarkedet.

PREBEN HAR PRINSIPIELT handlet grønt i fem år. Helt siden 2021 da Danmark nådde sitt økologiske toppår for markedsandel (Statistik Danmark) og fikk en økosatsning høyere enn de fleste andre land i Europa. For svenske Pelle er økologi fortsatt litt uvanlig, men da med positivt fortegn.

– Næ, se en krøllete brokkoli! Den var «nice» og «fet». Men hvordan reagerer norske Ola fra landet som gjerne omtaler seg selv som rent, naturlig og bærekraftig? Nei, Ola rynker skeptisk på nesa. Står valget mellom konvensjonelt dyrket mat og mat merket med økologisk, er utfallet skjødesløst og mer tilfeldig. Elle melle. Hva er det egentlig som holder ham tilbake? Kan det være prisen? Er den økologiske varianten ikke synlig nok? Finnes den faktisk ikke? Er den for dyr? Eller er årsaken mer kompleks og handler om holdninger, tillit og jantelov?

Ellen Marie Forsberg, seniorrådgiver i seksjon for næring og klima ved Østfold fylkeskommune, mener mangel på markedsføring har noe av skylda.

– Den er så laber!

I 2004 skrev Forsberg en hovedoppgave om emnet. Spørsmålet hun forsøkte å besvare lød:

– Hvorfor sliter salget av økologiske produkter i Norge?

Allerede i setning nummer en antyder hun at økologisk mat i Norge bokstavelig talt ikke vokser på trær. Her kan vi ikke bare kan skylde på pris og marked, men også myter og holdninger, mener hun. Forsberg sier det slik:

– Økologi dreier seg ikke bare om tilbud og etterspørsel, men like mye om kultur og tradisjoner.

MYE KAN eller bør ha skjedd på de 21 årene som har gått, men seniorrådgiveren er tydelig skuffet.

– Etter alle de negative reaksjonene TINE fikk i 2020 da de solgte seg ut av Rørosmeieriet, tenkte vi vel at vi ville se en forbedring, men nei. Fortsatt er det slik at TINE ikke bruker særlig mange reklamemidler på å fremme økologisk. Noe bremser i systemet og dette «noe» mener Forsberg kan være dyptliggende idealer som likhet og rettferdighet for alle.

– Likhet er et regulativt prinsipp, sier Ellen Marie Fors-berg og viser til en norm i det norske samfunnet der vi heier fram likhetsideologien framfor hierarkiske oppbygninger.

I hovedsak kan dette virke både logisk og sympatisk, men er det ikke også et hinder? Hvordan kan vi nå eksponeres for informasjon og opplysninger om det som faktisk er best for oss?

Forsberg presiserer at så lenge både bonden og handelsmannen ikke tar til orde for at noen varer er bedre enn andre, kan det være vanskelig for kundene å navigere rett. Lettere blir det ikke når diverse myter fortsatt florerer, og den norske forbrukeren uansett tenker at så lenge maten er norsk – da er den sunn.

– Det handler om mangel på kunnskap, slår Forsberg fast.

– Det er alt for få som vet at det norske jordbæret du nettopp puttet i munnen var sprøytet inntil åtte ganger.

SVENSKE JOHANNA SPÅNGBERG ved Sveriges lantbruksuniversitet innrømmer at hun ikke har all verdens kunnskap om hva nordmenn synes om økologisk mat. Hvis hun likevel skal ta for seg spriket mellom den norske, danske og svenske økologiske satsningen, unnskylder hun Norge en smule og peker da spesielt på klima og geografi.

– Norge har en mye mindre andel dyrkbar mark, kun tre prosent av landarealet, dessuten lange vintre og en kort vekstsesong, opplyser hun. Ut fra disse variablene har landet vårt, ifølge Spångberg, som hun sier:

– Begrenset potensial for intensiv produksjon, både konvensjonell og økologisk.

Som en motsats til norske grisgrendte strøk kan både Danmark og Sverige sjalte med å ha større og mer sammenhengende jordbruksareal, samt en annen landbruksstruktur. Johanna Spångberg mener at dette gjør det enklere å oppnå en viss skala for økologisk produksjon. Ikke bare er det slik at det norske landskapet er kronglete og kupert. Det samme er regelverket.

– Reglene for å være sertifisert økologisk er noen ganger vanskelige for en bonde å leve opp til, presiserer hun.

Til dem som lurer på hvorfor ikke alle bare kan gå over til økologiske metoder minner den svenske eksperten oss på hvilken risiko bonden faktisk løper hvis han ellerhun velger å styre unna sprøytemidler på avlingen sin. For hva vil skje om hele avlingen går tapt til skadedyr? Hvem skal betale levekostnadene da?

INNEN NÆRINGSLIVET har de ansatte gjerne en god fallskjerm, men det samme gjelder ikke alltid innen landbruket. På mange måter kan Spångberg derfor godt forstå bønder som stiller seg spørrende til endringer, for ikke å snakke om en total omlegging. For å få til dette må det i tilfelle på plass offentlige garantier, men også en trygghet om at det i andre enden av verdikjeden står kunder som ønsker økologiske produkter velkommen. Igjen velger Spångberg å ta bondens perspektiv og skildrer uro og usikkerhet, for hvordan kan de vite at matindustrien og detaljhandelen er villige til å ta imot små volumer av økologiske produkter i stedet for store volumer av konvensjonelle produkter?

– Jeg vet ikke hvordan verdikjeden ser ut i dag for norsk økologisk mat, innrømmer Johanna Spångberg, – men jeg kan forestille meg nå at det er problemer langs verdi-kjeden som man må løse sammen.

Med «sammen» menes alle ledd i arbeidet fra jordbruk via butikk til kunde, men det kan også tolkes som eninvitasjon til samarbeid mellom de nordiske landene. For Norge, som i dette tilfellet er klassens svakeste elev, ville et slikt gruppearbeid helt klart hatt sine fordeler, ikke minst med tanke på framsnakking. Ellen Marie Forsberg trekker gjerne fram dansk-svenske Arla som eksempel på et meieri som på ingen måte har snakket med store bokstaver om sin grønne profil. Allerede rundt 1994 begynte de å forske fram økologiske muligheter og kalte melka si for «Framtidens mjölk». I 2010 la de vekt på at forbrukeren 

skulle få vite hvor i landet kuene hadde beitet. I perioden 2014 og 2017 gikk de over til fornybar emballasje og gjorde dette ved å lansere melk i brun kartong. Få år etter var det klimaavtrykket det ble lagt vekt på i markedsføringen, og i 2022 kom osten «humlan» ystet med omtanke, jordhelse og biologisk mangfold. Sammen med Organic Sweden, ICA, COOP og Axfood, har Arla også stått for initiativ som skal fremme økologisk mat i Sverige som eksempelvis kampanjen med den harmoniske og omsorgsfulle appellen «Känn lugnet».

I 2013 VAR DET LIKEVEL alt annet enn stillferdig rundt økologisk produksjon i Danmark og Sverige, og da rant det regelrett over av økologisk melk. Til tross for at hele 30 prosent av danske melkedrikkere allerede den gang valgte økologisk, fikk man et så stort overskudd at melka ble eksportvare og kunne selges i store kvantum til Tyskland. Det heter seg at en ikke skal gråte over spilt melk, men alle vet at produktet har en relativt kort holdbarhet. Dette litt uventede overskuddet kunne raskt gitt både bonden og markedet en liten knekk. Men slik ble det ikke. Fram til 2021 har trenden bare økt. Fra å være et valg for litt radikale familier, har de økologiske produktene tatt veien til flere danske hjem, og derfra spredt seg til skoler og institusjoner. I dag blir de økologiske danske produktene ikke ansett som annerledes, men har tatt posisjon som normalen. Danmark er med andre ord mer enn røde pølser, og landet som var i union med Norge i 434 år er nå Europas mest økologiske, målt etter markedsandel. Men er dette kun takket være et opplyst publikum, målt etter kundenes etterspørsel? Hva kom først, høna eller egget? Den økologiske satsningen, markedsføringen, eller etterspørselen?

– Flere aktører i markedet har over år brukt manglende etterspørsel som en forklaring på hvorfor vi i Norge ikke ser større satsing på markedsføring av økologiske varer.

Dette sier kommunikasjons- og markedsleder i Debio Marked, Idun Bjerkvik Leinaas. I dag kan hun vise til en økt etterspørsel etter økologisk mat og drikke her til lands, ja sågar en reell konkurranse om å få økokunden inn i butikken. 2025 ser ut til å bli et rekordår for flere økologiske varelinjer, antall kampanjer øker og det er et jevnt positivt trykk i bransjen, melder hun.

Ifølge Debio Markeds forbrukerundersøkelse (2025) ønsker 41 prosent av Norges befolkning å lære mer om økologisk mat og landbruk, og mange forbrukere, spesielt unge, ønsker å prioritere miljø og dyrevelferd i sine framtidige innkjøp. Utover at unge ser ut til å ville handle miljø- og dyrevennlig, mener Leinaas at megatrendene som bærekraft, sunnhet og naturlighet spiller økologien opp.

SELV OM UTVIKLINGEN kan vise seg å gå i riktig retning er Debio Markeds kommunikasjons- og markedsleder langt fra fornøyd.

– Vi trenger mer og aktiv salgsfremmende forbruker-kommunikasjon, sier hun og røper at dette er et av de store satsningsområdene for Debio Marked i 2026.

– Vårt mål er å bygge tillit til Ø-merket gjennom en nasjonal økokampanje som skal gjøre det enklere å velge økologisk, sier hun. Her trenger både vi og markedsaktørene å være transparente, konsistente og til stede der samtalen skjer.

Hva det er som kladder for nordmenn i den økologiske løypa er ikke lett å forstå. Kan vi skylde på klima? Norske fjell og daler? Trangsynthet, likhetsideologi eller dårlig trente økologiske markedskrefter? På andre arenaer finner nordmenn seg regelrett ikke i å bli forbigått i løypa. Hvordan kan det ha seg at vi henger etter i det økologiske kappløpet og ikke en gang gidder å ta igjen våre nordiske brødre?

HELLER IKKE DAGLIG LEDER i Økologisk Norge, Kari Marte Sjøvik, forstår hvorfor vi nordmenn stadig sakker etter. Da hun startet å arbeide med økologisk produksjon i Norges Bondelag i 2013, var Norge på linje med Finland, nå har også Pekka tatt oss igjen. Sjøvik ser på de dystre tallene: – Økologisk produksjon i Norge har ligget på 4,5-5 % de siste 25 årene. Nå har Finland gått forbi oss i økologisk areal. De er nå oppe i 15 %.

Målet i Norge er økt produksjon, men utviklingen går trått, dette til tross for at økologiske bønder, på lik linje med de konvensjonelle, blir færre, men større og mer effektive. Resultatet er hva Sjøvik beskriver som «svært sårbart».

– Dersom vi ønsker utvikling i den økologiske produksjonen må vi få flere som driver økologisk. Vi trenger også et sterkt fagmiljø for å øke kompetansen.

Igjen, svaret på hvorfor Norge ikke evner det som våre naboland har klart, nei det har ikke Økologisk Norge. Kari Marte Sjøvik sier det slik:

– Det er ikke et tydelig svar på dette og vi har ikke en klar løsning heller, men å erkjenne at økologisk produksjon er viktig for framtidig matproduksjon er et sted å starte.

På lik linje med Ellen Marie Forsberg, peker Sjøvik på myter og fordommer og tror at disse er med på å gjøre bransjen bakglatt. Til sin store frykt og fortvilelse hører hun fortsatt innvendinger som dette.

– Jammen, nesten alle i Norge driver jo allerede økologisk.

PÅSTANDEN KNITRER i Sjøviks ører.

– Det er ekstremt frustrerende, innrømmer hun og kaller det direkte nedsnakking av dem som faktisk driver økologisk. Og her ligger kanskje kjernen i problemet? Har vi et kunnskapshull om økologisk produksjon? – Når narrativet er at vi driver tilnærmet økologisk, da mister vi motivasjonen både når det kommer til omlegging og etterspørsel, sier daglig leder i Økologisk Norge.

Fortellingen om den norske økobonden er ikke bare uriktig, den er også preget av paradokser. I regjeringens øyne er økologisk landbruk en spydspiss for en mer bærekraftig landbruks- og matproduksjon. Samtidig er det samme jordbruket ikke integrert som en uttalt del av alle bærekraftsrapportene som skrives. Kari Marte Sjøvik tror på egne og organisasjonens verdier, men på riktig premiss.

– Å være en spydspiss fordrer forskning og det å løfte fram nytteverdien for de økologiske metodene inn i framtida.

NORSKEN, SVENSKEN OG DANSKEN. Vi liker å starte vitsen slik. Men denne fortellingen er ingenting å le av. Med et rykk løsner Ola handlekurven løs fra den skranglete rekka. Sammenlignet med Preben og Pelle har han en ganske tykk lommebok. Også handlelista er lang. Det er fredag og tid for hamstring. Skiltene hyler mot ham i rødt og gult. Det er tre for to, bonus og medlemstilbud. Men ingen plansjer peker ham i retning av en krøllete, økomerket brokkoli.