ANN KRISTIN RIKE (33) driver Dalsmo Gård med mannen Knut (41), som er odelsgutt. De tok over med mål om å styrke naturens egne prosesser. Med sau fra 2022 og Hereford-storfe fra 2025 bygger de drifta gradvis opp, med vekt på jordhelse og sammenhengen mellom jord, dyr og mennesker.
JEG STÅR UTE på gården og ser ned i jorda. Jeg ser den ikke som et produksjonsmedium, men som et levende økosystem.
I én neve frisk jord finnes det flere mikroorganismer enn det finnes mennesker på jorda. Dette livet er grunnlaget for alt vi spiser. Likevel har moderne landbruk i stor grad blitt innrettet som om jorda er en innsatsfaktor – noe vi kan bearbeide, tilføre og hente ut fra, uten samtidig å bygge den opp.
Vi snakker ofte om bærekraft som et mål. Men vi burde snakke om mer enn det. Om forholdet mellom jord, planter, dyr og mennesker. Og ikke minst – forholdet vårt til maten.
I dag opplever mange at råvarer er blitt dyre. Samtidig har vi over tid snevret inn hva vi faktisk bruker av dem. Vi kjøper utvalgte stykningsdeler, magre produkter og ferdig bearbeidede alternativer, mens resten av dyret, og store deler av råvaren, blir liggende igjen. Da handler det ikke bare om pris, men om hvor mye av ressursene vi faktisk tar vare på.
NÅR VI SLAKTER ET DYR ligger det et enormt ressursgrunnlag bak: beite, jord, mikrobiologi, vann, tid og omsorg. Å redusere dette til noen få «attraktive» stykningsdeler er i realiteten en fragmentering av både ressursene og forståelsen. Tradisjonelt var det motsatt. Hele dyret ble brukt. Innmat var høyt verdsatt for sitt innhold av mikronæringsstoffer. Fett var en viktig energikilde. Bein ble kokt til kraft – en praksis som ikke bare ga smak, men også bidro til å utnytte mineraler og strukturelle proteiner som ellers ville gått tapt.
I dag omtales dette som tradisjon eller nisje. Men i et ressursperspektiv er det snarere et uttrykk for høy grad av utnyttelse og forståelse! Vi har samtidig sett en utvikling der ultraprosesserte produkter har fått en stadig større plass i kostholdet. Disse er ofte basert på råvarer som er raffinert, fraksjonert og satt sammen igjen med lavere næringstetthet som resultat. Vi har gjort næringstett mat til noe spesielt, og det sterkt bearbeidede til standard. Det er et paradoks i en tid hvor vi samtidig er opptatt av både helse og bærekraft.
PÅ GÅRDEN VÅR forholder vi oss til hele dyret, til jorda det beiter på, og til sesongene. Det har endret måten vi tenker mat på. En kylling blir flere måltider. En gryte utnytter mindre etterspurte stykningsdeler. Bein og rester blir til kraft. Det er vår måte å tenke kretsløp på. For i et levende landbruk finnes det ingen «rest», bare ressurser som ennå ikke er tatt i bruk. Det samme perspektivet gjelder jorda. Regenerativ drift tar utgangspunkt i at jordhelse ikke kan erstattes med innsatsfaktorer alene. Den må bygges over tid gjennom biologiske prosesser, mangfold, beitedyr og fotosyntese. Dette krever et annet tempo, og et annet målesystem enn kun volum og effektivitet.
Jeg har stor respekt for bønder som står i dagens landbruk. Rammevilkårene er komplekse, og kravene mange. Samtidig er det grunn til å stille spørsmål ved om systemet i tilstrekkelig grad legger til rette for praksiser som bygger jord, fremfor å gradvis bryte den ned. For uten levende jord har vi ikke grunnlag for framtidig matproduksjon. Så enkelt er det.
Kanskje må vi også som forbrukere ta en større del av dette ansvaret gjennom å være mer bevisste. Ved å etterspørre hele råvarer, akseptere variasjon i smak, struktur og utseende, og bruke mer av det vi faktisk kjøper. For kanskje er ikke spørsmålet om råvarene har blitt for dyre. Kanskje er spørsmålet om vi har blitt for distanserte fra verdien de representerer.
MAT ER IKKE BARE ENERGI. Det er et resultat av levende systemer. Og måten vi velger å produsere, tilberede og konsumere den på, henger uløselig sammen med både jordhelse, dyrevelferd og menneskers helse. Det burde ikke være forbeholdt en nisje. Det burde være en selvfølge.
