DU SKAL VÆRE godt oppi årene dersom du har klare minner om da Norge var okkupert forrige gang. Krigens verste gru rammet ikke Norge like hardt som mange andre steder, men vi var likevel et ufritt folk i fem lange år: Vi kunne verken si eller gjøre hva vi ville. Det fantes ingen fri presse, demokratiet var satt til side, og de minste forsøk på å oppføre seg som et fritt menneske kunne medføre hard straff. For utsatte grupper var frihetsberøvelsen så ekstrem, at de var i livsfare bare ved å være til. Vanlige folk brukte røde toppluer og binders på jakkeslaget for å mikromarkere patriotisme og frihetstrang. De forsvarte friheten med taus motstand.
I KRISETIDER GÅR FRIHETEN under jorda, i hemmelige parallellsamfunn. Illegale aviser, bortgjemte radioer og nettverk av forbindelser med eneste formål å opprettholde gode idealer til marerittet er over. Det handler om å holde viktige deler av samfunnsstrukturen levende, om enn i en slags dvale. Sivilsamfunnet i krigsårene var gjennomsyret av ufrihet, helt ned til det praktiske «Hva skal vi ha på middagsbordet? » Av grunnleggende årsaker var det for lite mat å få tak i. Matproduksjonen sank, samtidig som importen var ubetydelig. Samtidig fantes i Norge per capita den største andelen av tyske soldater: På det meste var det stasjonert mer enn 380 000 soldater i landet, mer enn 10 prosent av folketallet! Et så stort antall unge menn trengte store mengder føde, og kjøtt og grønnsaker ble i stor grad rekvirert for lav pris, eller rett og slett stjålet fra norske bønder. Senere i krigen ble også betydelige mengder av fisk og landbruksmat sendt til Tyskland, hvor det også var sultne folk. Mattilgangen i Norge var så skral at du må tilbake til Napoleonskrigene for å finne tilsvarende situasjon. At det ble lite igjen til den sivile befolkningen, det sier seg selv.
SIDEN SAMFUNNET VAR DETALJREGULERT av okkupasjonsmakten, måtte folk finne andre måter å opprettholde verdige liv og fysisk helse. For sivile nordmenn handlet hverdagen ofte om å strekke knappe ressurser så langt som mulig. Selv om handelen med mel, fisk, kjøtt, meierivarer, sukker og kaffe var regulert i et rigid system med rasjoneringskort, skjedde selvsagt en god andel av matomsetningen som svartebørshandel. Kall den gjerne en folkelig bevegelse for frihet og uavhengighet. Når nøden er størst, blir befolkningen flinkere til å utnytte de mulighetene som finnes. Parker, bakgårder og hageflekker ble tatt i bruk til dyrking og husdyrhold. Slik ble kaninkjøtt helt vanlig mat igjen. (Jeg har selv hørt Thorvald Stoltenberg fortelle om kaninfarmen han hadde i kjelleren i bygården da han var ungdom: Det han trodde var to hankaniner ga ham raskt en lønnsom bigeskjeft.) Alle lengtet etter fred og frihet. Da dagen endelig kom, lovet vi hverandre «Aldri mer!» Det er lenge siden vår frihet ble utfordret så hardt, og minnene svinner for hvert år. Har vi lenger begreper om hva den grunnleggende friheten består i?
I VÅR TID kobles ordet frihet ofte sammen med valg. Aldri har valgfrihet hatt en større betydning, antakelig fordi stor valgfrihet – for andre enn de ekstremt privilegerte – ikke har vært vanlig i menneskenes historie: Tiden mellom soloppgang og solnedgang har i høy grad vært brukt til å skaffe mat og sånt som trengs for overlevelse. Nå kan vi i teorien bo hvor vi vil, ha hvilken seksuell legning eller religion vi ønsker, gifte oss med den vi vil (eller la være), utdanne oss til hva vi vil, vi kan velge sykehus fritt, reise på pakkereise eller interrail, kjøre Tesla eller Volvo? Ja, selve identiteten vår er et spørsmål om valgfrihet! Jeg hørte en gang et foredrag av Kjell Nordström, en svensk visjonær økonom og forfatter, som lenge har løftet fram dilemmaer knyttet til moderne økonomi og valgfrihet. Et av hans poenger er at den økonomiske valgfriheten har spredt seg til alle delene av livene våre, som et virus. Samtidig har det ekstreme utvalget av identiske ting med identiske egenskaper gjort at vi nesten bare gjør emosjonelle valg. Spørsmålet som da gjenstår er dette: Gir den moderne valgfriheten oss ekte valg og ekte frihet? Jeg innrømmer at grenseløs valgfrihet høres ut som et paradisisk liv. Vi kan velge alt vi ønsker, bare vi ikke driter oss ut og spiser feil eple. Men virkeligheten er annerledes, og ikke minst Adam og Eva fikk føling med det. De valgte frihet på bekostning av idyll og harmoni, og etterpå måtte de betale prisen. Noen ganger er også valgfriheten bare en illusjon. Du kjenner kanskje den gamle pappa-vitsen fra pølsebumiljøet? Om han som vil kjøpe pølse, og får valget i retur: «Grill eller wiener?». Da den pølsehungrige svarer «Grill» kommer det kjapt tilbake: «Har ikke grill».
I DAGENS NORGE blusser stadig debatten om at matbransjen styres av tre store matkjeder. Det skaper svake konkurranseforhold, og høyere prisnivå enn hva mange ønsker seg. Friheten – eller mangelen på den – blir nå satt i sammenheng med to forhold: Det snevre vareutvalget i butikkene og at matprisene er for stive. I slutten av april i år ble det offentliggjort en rapport bestilt av arbeidsgiverorganisasjonen Virke, som sammenlikner strukturer for handel og distribusjon – og ikke minst prisutvikling – i Norden. Rapporten konkluderer med at både strukturer og prisutvikling er omtrent like. Selv om Norge ligger noen grader over Sverige og Danmark med hensyn til matpriser, er også inntektsnivået og kjøpekraften i vår favør. Det pussige er likevel at det virker som om god kjøpekraft og høy følelse av samfunnsmessig frihet virker omvendt proporsjonalt med utvalget av mat i butikkene. Med unntak av bugnende spesialbutikker i de store byene, er det dominerende vareutvalget helt ekstremt ensrettet og uniformt. Du vil omtrent ikke kunne skille den ene merket majones fra den andre. De fleste varegrupper har en liten håndfull varemerker, men det er lett å mistenke at de alle kommer fra samme fabrikk, eller i hvert fall er laget over identiske maler for industriell produksjon. Hvorfor finner vi oss i dette, vi som sier at vi er så frihetselskende?
FRIHET GIR OSS VALGET mellom forskjellige typer goder, men også valget til å være late, kjedelige og dumme. Jeg vil påstå at om vi alle spiser identisk kjedelig mat, så ender vi også opp som like kjedelige alle sammen. Da bør vi heller kanskje ikke kalle oss frie? Dette griper nemlig direkte inn i vår følelse av frihet. Det som virkelig skiller våre skandinaviske versjoner av virkeligheten fra resten av verden, er at vi krever at det er Staten som skal gjenopprette valgfriheten vår, ikke oss selv. Vi er låst inn i et umulig dilemma, hvor vi samtidig forstår at bonden og fiskeren må tjene nok til livets opphold, samtidig som vi roper høyt i kommentarfeltene om hvor dyr maten er blitt. Det er mye som tyder på at innenlands produksjon av mat er en veldig god idé, ja, viktigere enn på svært lenge. Hvordan skal vi løse dette? Vi må bare venne oss til begrepet beredskap, for det forsvinner ikke med det første.
NYLIG FIKK JEG MULIGHETEN til å kjøre en varebil fullstappet med utstyr til Ukraina, en ren humanitær hjelpereise. Bilen var fylt til randen med alt fra hundemat og varme klær til brannslokkere og nødrasjoner. Det virket som et godt foretak, og ikke minst var jeg spent på hvordan virkeligheten og hverdagslivet fortonet seg i et land i blodig krig. I bakhodet hadde jeg mine besteforeldres beskrivelser fra nazi-okkupasjonen i Norge, og forventet på mange vis noe lignende. Slik ble det ikke. Etter grensepasseringen fra Polen, kjørte jeg og min kompis inn til en småby i nærheten av Lviv. Vi overnattet på et supert hotell. Rommet var moderne, maten var god og det var lite som minnet om unntakstilstand. Gjennom en knapp uke, hvor vi leverte ut sakene på forskjellige steder i Ukraina gjentok dette seg: God mat, hyggelige folk, et sivilsamfunn som tilsynelatende fungerte ganske bra, tross den vanskelige situasjonen. Hverdagslivet gikk sin gang, selv om den eneste befatningen vi selv fikk av krigshandlingene var at vi våknet om natten til flyalarmer. Det var i seg selv en spesiell opplevelse. For det var ikke slik at krigen var fraværende. Jeg har ikke tall på hvor mange kirkegårder med nykastede graver vi passerte, med gulblå flagg og portretter av de falne, både sivile og militære. I minnelunden over heltene på Euromajdan midt i Kyiv, ble dette helt overveldende: Et regelrett hav av flagg og portretter av mennesker som hadde ofret sin … nettopp egen frihet, for at fellesskapet, nasjonen og kulturen skulle overleve. De fleste av dem hadde lagt alt annet til side for dette, enten de var tannleger, skolelærere, rørleggere eller kunstnere i det sivile liv. Fellesskapets frihet kan i sin ytterste konsekvens bare forsvares med blodige offer.
SISTE STOPP FØR UTREISE fra Ukraina var i det store matmarkedet i sentrum av Lviv. Det dekket minst tre tusen kvadratmeter, med sikkert tre hundre forskjellige torgførende bønder, slaktere og gartnere. Her fantes det meste du trenger for livsopphold, fra råvarer, pølser, posteier og gårdsmatprodukter, til leketøy, klær og mye mer. Til og med frø og dyrkingsredskaper fantes i rikt utvalg. «Her hadde Thorvald Stoltenberg likt seg», tenkte jeg da jeg så flådde kaniner på rekke og rad i slakterdiskene. Bortenfor lå både gris og ku i alle stykningsdeler fra hale til hode, som byggesett. I en bod talte jeg over et dusin forskjellige typer smør, og fiskehandlerne hadde et rikt utvalg av ferskvannsfisk, skalldyr og sjømat. «Fersk makrell, her i hjertet av Europa, midt under en krig?» Jeg tenkte at jeg aldri ville gå lei av å handle middagen min på et slikt sted. Markedet i Lviv gjorde meg nesten like tankefull som helteplassen i Kyiv. Det satte min norske følelse av handlefrihet i perspektiv. Det gikk opp for meg hvor mye motstandskraft som finnes i at dagliglivet går sin gang, i et sivilsamfunn som fungerer. For det gjør det i det aller meste av Ukraina. På samme måte som at nordmenn og andre europeere aldri ville sluttet med den passive motstanden mot nazismen, tapte også Putin krigen mot ukrainerne på krigens aller første dag. Det er viktig å ikke romantisere livet i krigsherjede land, heller ikke Ukraina. Det fruktbare landet med den svarte matjorda og alle ressursene må bære på mye sorg i årene som kommer. Absolutt alle er berørt, ingen slipper unna uten tap og sorg. Frihetens pris – målt i all blodsutgytelse – er høy og stygg på alle måter, men som tiden går øker den også verdien på den freden som før eller senere vil komme.
