Siri Helle / Dreyers Forlag, 2026
I begynnelsen var graset. Uten tvil var det her før orda. Og ifølge Helle kan ikke menneskene leve uten gras. Ikke desto mindre er graset kanskje en av de minst anerkjente vekstene i naturen. Uten gras hadde vi ikke fått kjøtt, ikke meieriprodukter eller bakverk. Gras, i betydning halm, er videre benytta som tak på hus og som isolasjon på jordgulv og i vegger. Madrassene ble stappa med gras, og det samme ble skoa om vinteren. Andre mer romantiske bilder på gras er strået som du trer jordbær på, bruker som tannpirker eller også bare putter i munnen for å se tankefull ut. Mest alvorlig er kanskje loven om bruk av gras. I landsloven fra 1247 bestemte Magnus Lagabøte at alle som hadde dyr skulle ta dem med på stølen om sommeren. Dette for å utnytte graset mest mulig. I vår tid har dette snudd. Helle viser til Framtiden i våre henders forskning der det å spise kjøtt er et stort tapsprosjekt med tanke på utslipp av CO2. I tillegg kommer dyras produksjon av metan. Bøker som skrives om naturen har i vår tid et rettmessig mørke og byr på dystre tall. Også Helle har et viktig kapittel om klima, men teksten er jevnt over overraskende fengende, oppkvikkende. Hvert kapittel starter med et sitat eller et dikt. Boka er informasjonsrik, men også en lettlest hyllest til en enkel, men viktig, vekst bestående av rot, strå, leddknuter, slirehinne, blad og blomst – graset.
