Det vi ikke kan dyrke – men kan gjøre rett

NÅR BISTANDSBUDSJETTER KUTTES og handelskonflikter øker, blir rettferdig handel en stadig viktigere del av bærekraften. Også her hjemme. Oslo kommune har de siste årene brukt sine innkjøp som verktøy for å fremme rettferdig handel. Som Fairtrade-hovedstad velger kommunen kaffe, te, bananer og blomster som gir bønder en pris de kan leve av – og samtidig et bidrag til bedre levekår og mer robuste lokalsamfunn.

DET ER LETT Å GLEMME at mye av det vi drikker og spiser kommer fra jord på motsatt side av kloden enn vår. Men under et møte i Oslo nylig fikk Therese Ameyaa fra Ghana og Christine Kikombo fra Fairtrade Africa i Kenya gi varene ansikt og stemme.

– I Vest-Afrika dyrker bønder i Ghana og Elfenbenskysten mer enn 70 prosent av kakaoen som brukes i Europa, fortalte Christine Kikombo, prosjektleder for Women’s School of Leadership i Kenya.

– Likevel lever mange på under ti norske kroner dagen.

Hun beskrev også virkeligheten på kaffe- og teplantasjer i østlige Afrika: Barn som må jobbe fordi foreldrene ikke har råd til hjelp, teplukkere som aldri blir hørt, og ungdom som vender landbruket ryggen fordi klimaendringer og lave priser gjør framtiden utrygg.

– Derfor må bøndene få en stemme i markedet. Fairtrade gir dem en plass ved forhandlingsbordet, sa hun.

Som kvinne er det sjelden du eier jorda du dyrker på.

– I mange kulturer er kvinner fortsatt henvist til kjøkkenet, sa Kikombo.

– De får ikke lån og mangler rettigheter. Samtidig legger de ned tredobbel innsats: De føder barn, de produserer mat og de driver frivillig arbeid – uten betaling eller anerkjennelse.

For å endre dette startet Fairtrade Afrika Women’s School of Leadership. Der får kvinner opplæring i økonomi, entreprenørskap og ledelse, og lærer å stå opp for seg selv.

– Vi har så langt uteksaminert 156 kvinner, fortalte Kikombo. – Også unge menn får opplæring i ledelse og likestilling. Det er slik holdninger endres.

DET ER LANGT fra landsbyen til markedet. Therese Ame-yaa vet hvor mange hender kakaoen passerer før den blir sjokolade.

– Vi forventes å ta oss av familien, drive gården og delta i lokalsamfunnet, men uten reell innflytelse. Menn kontrollerer inntektene. Når kakaobønnene selges, er det mannen som tar pengene – og hvis du ikke har en snill mann, lider både kona og barna, fortalte hun.

Da Fairtrade startet kvinneprogrammet, ble Ameyaa valgt ut til å delta.

– Under opplæringen endret jeg synet på meg selv. Jeg hadde alltid vært redd for å ta lederroller – redd for å mislykkes og for kritikk. Folk sier fortsatt: «Hvorfor tar en kvinne en slik posisjon?» Men etter skolen bestemte jeg meg for å stille til valg som leder i kooperativet. Jeg tapte – men jeg ga meg ikke.

I dag består styret i kooperativet av fem kvinner og fem menn.

– Det er første gang i historien. Nå blir kvinnenes stemmer hørt, og vi står sterkere.

Ameyaa driver også risproduksjon i landsbyen, og forteller om en ny bevissthet rundt økologiske metoder: fermentering under bananblader, soltørking, skyggetrær som beskytter jorda og mindre bruk av sprøytemidler.

– Vi må produsere sunne kakaobønner uten kjemikalier. Det gir bedre jord, bedre helse og bedre mat, sa hun.

Gjennom Fairtrade får bøndene en garantert minstepris for varene, og en premie som lokalsamfunnet selv forvalter.

– Premien har gitt oss helsestasjon, rent vann og skolebygg. Kvinnene får mulighet til å forsørge barna, og hele lokalsamfunnet løftes.

FAIRTRADE ER IKKE VELDEDIGHET, men handel på rettferdige vilkår. Produsentene får en garantert minstepris og en tilleggssum – Fairtrade-premien – som går til lokale prosjekter. Ordningen kontrolleres av uavhengige revisorer, og pengene skal være sporbare. Det er imidlertid ikke et handelsselskap – og de kan dermed ikke kontrollere prisene mellom eksportør, importør og forhandler.

– Sertifiseringen følger tre pilarer; sosial, økonomisk og miljømessig bærekraft. Fairtrade er den eneste sertifiseringsordningen som stiller krav om minimumspris og Premium. Gjennom tredjeparts-revisjon sørger vi også for at Fairtrade Premium faktisk når fram til bøndene og arbeiderne. Men hele bransjen må utfordres på maktkonsentrasjonen i verdikjedene. Bonden må få en mer rettferdig del av kaka, sa daglig leder i Fairtrade Norge, Tone Cecilie Faugli.

For i internasjonal handel er det en utfordring at mye av fortjenesten i verdikjedene forsvinner til de store selskapene. Et av unntakene er sjokoladeprodusenten Tony’s Chocolonely, som har valgt full åpenhet fra bonde til butikk. Therese Ameyaa leverer kakao til dette systemet, der både lønn og premie er synlige størrelser.

Fairtrade-sertifisert kakao utgjør om lag 0,5 prosent av verdensmarkedet (ICCO.org), omtrent det samme som økologisk kakao.

FOR MANGE BØNDER er Fairtrade åpenbart en del av løsningen. Sertifiseringsordningen har likevel fått noe kritikk. Undersøkelser har vist at bare en del av råvarene faktisk selges som Fairtrade-merkede produkter (Nunn 2019) og at sertifiseringskostnader kan hindre de minste produsentene fra å delta (Smith 2009). Ordningen er også blitt utfordret på at store selskaper, gjennom å sertifisere enkeltprodukter, kan få et grønnere omdømme uten at maktforholdene i verdikjeden endres nevneverdig (Carlile, 2023).

For bønder som Therese Ameyaa er utfallet likevel konkret: Fairtrade har gitt dem opplæring, forutsigbar inntekt og mulighet til å bygge lokalsamfunnene sine. Gjennom kvinneprosjekter, ledelsesopplæring og støtte til helse, vann og skolebygg merkes ordningen i hverdagen – ikke som veldedighet, men som et system som lar bønder ta styring over egen framtid.

Fairtrades egen gjennomgang av over 150 studier viser også at Fairtrade-ordningen faktisk gjør en forskjell: høyere og mer stabile inntekter, større likestilling, tryggere arbeidsforhold og mer bærekraftig landbruk (Fairtrade International, 2022).

– Vi er veldig stolte av at Fairtrade, år etter år, scorer høyest på synlighet og tillit blant alle internasjonale sertifiseringsmerker. Vi gjennomfører en global undersøkelse hvert år, og resultatet fra GlobeScan er det samme: Fairtrade rangeres høyest på anerkjennelse og troverdighet. Det forplikter oss til å jobbe enda hardere for å opprettholde tilliten, følge alle standarder, regler og bærekraftskriterier, sa Faugli.

FOR OSLO KOMMUNE handler dette om mer enn kaffe i rådhuskantina.

– Offentlige innkjøp er et kraftfullt politisk verktøy, sa Byråd for miljø og samferdsel Marit Kristine Vea (V). – Når vi uansett må kjøpe importvarer, skal vi gjøre det på en måte som bidrar til bærekraftig utvikling – ikke til utnyttelse.

Oslo ble i 2011 sertifisert som Fairtrade-hovedstad, og bruker ordningen aktivt i sine innkjøp. Kommunen handler varer og tjenester for rundt 36 milliarder kroner i året, og stiller krav om etiske leverandørkjeder.

– Det handler om å bruke kjøpekraften klokt. Som hovedstad kan vi gå foran og inspirere andre byer, sa Vea.

Få kommuner har fulgt etter, men Oslo håper flere vil.

– Mange tror det er komplisert, men det er egentlig en enkel måte å stille etiske krav på. Du trenger ikke doktorgrad i innkjøpsrett for å kreve at visse varer skal være Fairtrade-merkede.

– Vi lar ikke pris veie tyngre enn etikk og miljø. Når flere stiller slike krav, øker volumet, og prisforskjellen jevnes ut. På sikt blir bærekraft den nye normalen.

– SAMARBEIDET MED Oslo kommune og andre offentlige aktører betyr enormt mye, sier Faugli.

– Når volumet av Fairtrade-produkter øker, gir det mer stabile inntekter og flere ringvirkninger. I en tid med kutt i bistand og økende handelskonflikter er samarbeid for rettferdig handel viktigere enn noen gang.

Når nordmenn drikker 3,5 kopper kaffe om dagen, kan valget i butikkhyllen bety skolebøker, rent vann og fødestuer et annet sted.

– Hvis vi har det bra, kan vi produsere mer. Hvis vi ikke har det bra, lider også forbrukeren, sa Therese Ameyaa.

– Kjøp Fairtrade. Det er bra for oss – og bra for deg.