Markus Lohne Hustad / Cappelen Damm, 2026
Markus Lohne Hustad er innenfor Økologisk Norge mest kjent som organisasjonens leder gjennom fire år. Heller ikke som forfatter lar han humla suse og langt mindre biene. Boka hans oser av respekt for både kultur og natur, især bienes fortid og framtid, ve og vel. I 30-års gave får Markus et birøkterkurs. Nå er det gjort. Som forfatter fører han leseren galant 66 millioner år tilbake i tid – til en verden da biene surrer rundt dinosaurene. Videre går ferden gjennom flere kontinenter og epoker helt fram til vår egen tid. Vinteren 2006 – 2007 dør en tredjedel av bifolkene i USA. Det samme gjentar seg året etter. Hvem eller hva hadde skylda? Klimaforandringer, evighetskjemikalier eller neonikotinoider? Det heter seg at hvis biene forsvinner fra jorda, vil menneskene kun ha fire år igjen å leve. Med dette som bakteppe, skulle en tro at Birøkterens år er som et langt og dystert minneord å regne. Men nei. Hustads nysgjerrighet er smittsom og dystopier vendes om til dyp fascinasjon. Honning er nemlig så mye mer enn den daglige teskjeen vi bruker i teen. Honning symboliserer overflod, og benyttes også som konserveringsmiddel og medisin. Også bilder av bier har en nytteverdi og kan bety både samhold, arbeidsmoral, men også kapitalisme, makt og monarki. Ikke umulig har Hustad latt seg inspirere nettopp av insektene han skriver om. Teksten er både systematisk og estetisk presentert. Hvert kapittel er delt inn i sesong og måneder og har dertil sine egne sider med kildehenvisninger. Man tviler aldri på Hustads kunnskap. Best er han likevel når han gir språket vinger og tillater seg formuleringer som «det rykker i birøkterfoten », «det er vanskelig å senke skuldrene på biens vegne» eller beskrivelsen av egen barndom: «Vi sang Blekkulfsanger og skulle resirkulere oss ut av miljøproblemene og produsere oss ut av fattigdom i verden». Siden den gang har Markus Lohne Hustad lagt vekk mye av sin idealistiske naivitet. Til gjengjeld har vi fått en detaljrik innføring i det han kaller – en enkel måte å drive med noe som ligner på landbruk, uten å måtte flytte eller bruke mye penger. Så får vi bare håpe at biene ikke svikter – eller at vi ikke svikter dem.
