I jobben min jeg så heldig å få høre, se og lære om hverdagen til et stort knippe bønder hver dag. Jeg vil tørre å påstå at den forståelsen vi får av å sette oss inn i hvordan landbruket fungerer, er essensiell for å kunne bidra konkret til et motstandsdyktig, rettferdig og transparent matsystem; et demokratisert matsystem basert på å opprettholde naturlige økosystemer og så mange livsformer som mulig. Vi har lenge definert dette som «bærekraftige» systemer, men for meg er ikke det begrepet lenger godt nok. Bærekraft handler om å sikre at noe består, mens motstandsdyktighet (resiliens) handler om noe mer – det handler om å ruste noe for overlevelse gjennom det ukjente og uforutsigbare. Det er dette vi må sikre i våre matsystemer dersom vi ønsker å sikre vår egen overlevelse.
RESILIENS ELLER MOSTANDSDYKTIGHET betyr styrke, tilpasningsevne, elastisitet og tilbakevending. Noe som er resilient har evnen til å vende raskt tilbake fra vanskeligheter, til å stå imot sjokk uten varige mén, til å enkelt tilpasse seg ulykker eller endring. Et motstandsdyktig matsystem vil være i stand til å fortsette å blomstre og støtte matproduksjon gjennom klimaendringer og kommende pester; utfordringer som enda er ukjente. Disse matsystemene er ikke bare karakterisert av velfungerende økosystemer, men også forbedringen av sosial og menneskelig kapital. Når matprodusenter selv tar ansvar for den videre verdikjeden til produktene sine, gis de muligheten til å forme bredere sosiale sikkerhetsnettverk som igjen virker som bufre mot klimatiske og økonomiske påvirkninger. Direktehandel, hvor produsenter og kunder kobles direkte sammen i bred forstand, er et eksempel på hvordan man kan sikre myndighet og sosiale sikkerhetsnett innad i matsystemer.
Å sikre egen matproduksjon er solidaritet i praksis.
DESSVERRE ER DET I DAG mange barrierer som gjør at matsystemet skissert over, er tilsynelatende utopisk. På verdensbasis hører vi om globale selskaper som kjøper opp alle som er mindre enn dem, og som sørger for total kontroll av hele verdikjeder, med lite makt til de som hver dag sikrer den faktiske produksjonen av mat som skal mette oss alle. Det er ikke bare der ute i den store verden at dette er et problem, det samme skjer i Norge. Vi har et matsystem som er ganske annerledes enn i mange av våre naboland og generelt i Europa. Det er sterkt konsentrert markedsmakt og vertikal integrering i hele matverdikjeden. De tre dagligvarekjedene brer om seg og sluker flere og flere ledd, noe som sørger for at de blir sittende med bestemmelsesrett over hva du og jeg skal spise, og hva bøndene skal produsere – samt til hvilken pris. Når pris og fortjeneste står i høysetet er det ikke rom for å fokusere på kvalitet og god jordhelse; det belønnes ikke. Det finnes så godt som ingen – i alle fall svært få – insentiver til at bønder skal jobbe hardere for å omstille seg og sikre motstandsdyktighet i produksjonssystemene sine. Dette til tross for at det ville sørget for at vi alle har nok, sunn og trygg mat å leve av.
KONSENTRERT MARKEDSMAKT og vertikal integrering med fokus på volumproduksjon og stordriftsfordeler hindrer diversitet – som er en grunnstein for resiliens. Bønder belønnes for å levere store volum av akkurat det samme, slik at det kan håndteres og distribueres effektivt og i stor skala. Gårder med mangfoldig produksjon – men mindre mengder av hver art – får ikke innpass i det etablerte systemet fordi de ikke kan levere standardisert og mye nok til at det lønner seg for gigantene å håndtere det. Markedet får derfor ikke engang mulighet til å velge annerledes, og «tvinges» i stor grad til å støtte opp under monokulturer, større og større produksjoner som kjemper mot marginene for å sikre lavere kostnad per produsert enhet, og gårdsbruk som legges ned hver dag fordi overlevelse er umulig.
Bønder belønnes for å levere store volum av akkurat det samme.
PRODUSENTSAMVIRKENE og de store grossistene er et nettverk av matprodusenter og avtaler som sikrer dem omsetning på råvarene sine, men i svært høy grad på kjøpernes vilkår. Bama har eksempelvis Gartnerhallen som hovedleverandør i Norge, en stor organisasjon for grøntprodusenter. Bama og Gartnerhallen lager i samarbeid produksjonsplaner for alle de tilknyttede bøndene, for å sikre markedsdekning og omsetning av det som produseres. Det høres jo kjempebra ut, eller hva? Problemet er at disse avtalene ikke er gjensidige. Produksjonsplanene gir produsenten en salgsmulighet, mens kjøper normalt har en kjøpsrett, men ikke en kjøpsplikt. Samtidig som kjøper (her Bama) ikke har kjøpsplikt, er avtalene bøndene er knyttet til oftest eksklusive. Det betyr at de ikke har lov til å selge sine produserte råvarer til noen andre, dersom Bama ikke etterlever sin side av markedsprognosene og kjøper hele produksjonen. Fordi markedet er så konsentrert som det er, og det er få muligheter for omsetning, vegrer mange bønder seg for å bryte med dette systemet i frykt for å miste levegrunnlaget sitt. De sitter i saksa, som vi sier, med få gode alternativer.
Motstandsdyktighet og en norsk matproduksjon som kan bære seg selv og bidra til et mangfoldig samfunn, mer velferd, bedre menneske-, dyre-, plante- og jordhelse – og i enden mer livsglede, kommer ikke av seg selv. Jeg sitter ofte og grubler på spørsmålet om hvordan vi kan sikre et mye sterkere – og mer ekte – fokus på innkjøp av lokalprodusert mat som treffer alle disse punktene. Dette er varer som i veldig mange tilfeller koster mer enn å kjøpe importerte varer produsert der lønninger og nivået på arbeidsrettigheter står svakere enn i Norge.
Produksjonsplanene gir produsenten en salgsmulighet, mens kjøper normalt har en kjøpsrett, men ikke en kjøpsplikt.
VI MÅ BRUKE DE VIRKEMIDLENE som er tilgjengelige for å endre dette handlingsmønsteret. Ett av disse, som i høyeste grad bør slås i bordet med ved politiske beslutninger, er hvordan det å produsere sunn mat bidrar til bedre helse i bredeste forstand og dermed drastisk lavere kostnader knyttet til helsehjelp og medisiner (som for eksempel FOLU-rapporten fra 2019 viser, om noen ønsker å lese seg mer opp). Dette er kunnskap som beslutningstakere og innkjøpere må bli tydelig gjort oppmerksomme på, slik at de kan se det virkelig store bildet og fordelingen av kostnader, og dermed også mulighetene for en annen virkelighet. Et annet poeng er at det er fullstendig uetisk å gjøre beslag på andre lands matjord og ressursgrunnlag. Høyt utviklede økonomier som vår egen fremelsker såkalte kunnskapsyrker og teknologi, og «gidder» ikke lenger å produsere sin egen mat. De ønsker i det minste ikke å betale den virkelige prisen for egen matsikkerhet innenfor rammeverket av samme økonomi. Flere handelsavtaler Norge har med andre land – eksempelvis i Latin-Amerika – plikter landene til å eksportere gitte volum av råvarer uansett; også når landene selv har matmangel. Noen av de som sulter mest i verden, er de som produserer maten vår. Det kan ikke være rettferdig eller forsvarlig på noe vis. Å sikre egen matproduksjon er solidaritet i praksis. Å sikre egen matproduksjon som i tillegg støtter god jordhelse og biologisk mangfold er velferd og rasjonalitet i praksis.
VI ER NØDT TIL å legge til rette for mindre og mer spredte produksjonssystemer og det naturlige mangfoldet som kommer ut av disse, for å sikre selvbærende og sunne økosystemer og hindre økologisk kollaps. Mangfold er styrke, så enkelt er det.
For å formulere det på en annen måte kan vi se på sykdommer og påvirkning på populasjoner. Når en pest rammer en populasjon vil den være mye mindre skadelig dersom det er høy genetisk variasjon hos individene, enn om de er mer like. Stor variasjon sikrer motstandsdyktighet fordi ikke alle vil bli syke og populasjonen derfor vil videreføres. Risikoanalytiker og statistiker Nassim Taleb sier det tydelig og rett frem – «det eneste som er rasjonelt, er det som sikrer overlevelse». Den nevnte «populasjonen» er oss. Det er menneskeheten. Pesten er industriell matproduksjon og konsentrert markedsmakt med profitt som eneste mål.
